Leder: Hædersmanden og snikmorderen
Av Taran Sæther
«Vi har ingenting imot, at kvinder opnaar fuld likestilthet med mænd i stillinger, hvor hendes utdannelse og evner og fysiske underlegenhet overfor manden ikke stiller seg hindrende i veien herfor. Men for tiden tror vi ikke, at sporveisdriften i vort land er lagt slik tilrette, at den kan betjenes like godt og endog bedre av kvinder end mænd. Hvis der virkelig skulde vise seg, at der findes en eller annen eventyrerske av en kvinde, som ønsker at stille sig paa en sporvogn til offentlig beskuelse og almen forlystelse, saa bør vedkommende kollega, straks gjøre hende opmerksom paa i hvilken mision hun har stillet sig til tjeneste. Hun vil kanskje neppe selv være sig bevisst, at hun i tilfælde i virkeligheten formentlig nærmest kommer til å spille Judas’, hædersmanden og snikmorderens rolle.»
Slik ble de første kvinnelige konduktører møtt av fagforeningen på grønntrikken i Kristiania i 1916. Sporveiene trengte arbeidskraft fordi den mannlige befolkninga gikk til andre virksomheter. Det var krig i Europa og høykonjukturen hadde satt inn for fullt.
Etter krigen forsvant de fleste og når Sporveisselskapene igjen trengte kvinner, etter annen verdenskrig var pipa fra fagforeningene lik seg sjøl. Men fra 1950 ble det ansatt fast kvinnelig betjening. Siden har vi vært der. I større antall og nå har vi fått kvinnelige fagforeningskamerater som har sin opprinnelse i Pakistan og andre land langt borte. Det representerer et nytt skritt der kvinnene også med en annen bakgrunn enn den hvite norske tar arbeid.
Historia om kvinnene i trafikkselskapene er ikke så ulik historia stort sett. Nå rett før årtusenskiftet er det stagnasjon og tilbakegang i økonomien. I Asia raser ei alvorlig krise som snart vil nå oss. Hvordan vil det slå ut for kvinnenes hardt tilkjempa plass på arbeidsplassene, på universitetene og i organisasjonene? Kvinnene har opparbeida seg en bevissthet som sjølforsørgende, en bevissthet på likestilling og et ønske om frigjøring. Kvinnene kan ikke flyttes inn og ut av arbeidslivet like lett som tidligere. Kampen står om heving av kvinnelønna, kortere arbeidsdag, for kunnskap, mot porno, vold og rasisme og for offentlige barnehager til alle barn..
Kontantstøtta til Svarstad Haugland er ikke et uttrykk for den borgerlige regjeringas omsorg for kvinnene og barna? Vi må spørre hvorfor så store summer av merverdiskapinga i Norge brukes for å ikke gjøre bruk av offentlige tjenester? Er det nymoralismen, mor og barn har det best hjemme, sammen, iden private familien? Eller er det andre ting som styrer denne «reformen»? Er tida kommet for en ny runde hvor kvinnenes arbeidskraft viser seg å være reservearbeidskraft, til bruk når det er for lite mannlig arbeidskraft? Er det sånn at kapitalismen nå har skilt ut så store deler av den kvinnelige befolkninga som de har behov, for til sine rekker og at Bondevik-regjeringas «omsorg » for «den hellige familien» er en måte å holde de dårligst utdanna og de uønska kvinneyrkene ute av arbeidsmarkedet på? Den offentlige omsorgen for barn, sjuke og eldre skal privatiseres. Kanskje kan mesteparten legges ned når de unge kvinnene allikevel skal være hjemme og passe sine egne barn. Jorun Gulbrandsens artikkel i dette nummeret drøfter disse spørsmåla.
Den teknologiske utviklinga har gjort den daglige nødvendige arbeidstida – den tida en arbeider må jobbe for å reprodusere sin egen arbeidskraft – mindre. Kanskje trenger vi ikke å jobbe mer en fire timer hver dag, og ennå skaper vi merverdi (som går i lomma på kapitalen). Istedet for å få 6-timersdagen får vi tilbud om kontantstøtte. Kapitalen trenger mer fleksibel arbeidskraft og deltidsjobber, og hjemmearbeid blir ofte løsninga for kvinnene i den vestlige verden. For kvinnene i andre deler av verden står valgene oftere mellom vanvittige arbeidsforhold med 12-14 timers dag og brakkeliv eller prostitusjon.
Tron Øgrim sier i sin bok » hilsen til en generasjon av Kvikksølv» at unge kvinner er i ferd med å bli i flertall når det gjelder å ta høyere utdanning, og at de blir best. (Side 113) Dette kan gi muligheter for at kvinnene blir de framtidige sjefene. Hans resonnement er slik: Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste jobbene i det private næringsliv. Jentene får de dårligere betalte og mindre prestisjefylte jobbene i stat og kommune. Når det private næringsliv så får behov for sjefer med kunnskap og erfaring fra stat og kommune, vil de leite etter sjefene derfra . Vips, jentene blir framtidas sjefer. Er det hold i dette?
I dag trenger kapitalen nye markeder å investere på. De går løs på offentlig virksomhet og privatiserer det. Altså blir offentlig helse og omsorg et privat foretagende som skaper profitt. La gå at kvinnene blir sjefene her. Det vil være viktige skritt mot likestilling. Men det er frigjøring kvinnene (og mennene) vil ha – fra utbytting og undertrykking. Hva betyr det for frigjøringa at kvinnene blir de nye sjefene? Bare større klasseskiller mellom kvinnene? Eller kanskje Tron Øgrim mener det fører til en mer menneskelig kapitalisme?
Tron Øgrim sier videre: » I framtida kommer ikke ingeniørene (gutta, min presisering) til å dominere Nettet. (…….) For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundre blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele pensjoner. Salg og Sosialarbeid. Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså til å bli Bestemors Dronning.» (s.114-115)
Vi må spørre: Når det er sånn at mer og mer av offentlig virksomhet flyttes til det private markedet, og det legges fortjenestemål på virksomheten, hva fører det til for kvinnene å skulle få så stor «makt» i dette markedet? Er det riktig? Vil IT-revolusjonen skape flere kvinnejobber? Vil det gi kvinnene en sterkere posisjon til å kjempe mot kapitalismen, mot kjønnsundertrykkinga? Dette må undersøkes, kvinnebevegelsen og kvinneforskninga – les Agnete Strøms artikkel i dette bladet – er utfordra. Her er det mange spørsmål å ta tak i: Hvilke krav skal vi stille i utdanninga? Hvordan skal vi sloss om makta over utviklinga av IT-teknologien? Hvordan bruke en ny posisjon i kampen mot kapitalismen til å få frigjøring på kvinnenes premisser?
Ha en god 8. mars!