August 1945-91: Partisanregjeringa griper makta i Beograd, hovedstaden i mellomkrigstidas Kongedømmet Jugoslavia (desember 1918 – april 1941). Staten som etter hvert skal bli Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia, dannes.
Mai 1980
Livstidspresident Josip Broz Tito (født 1892) dør.
1988–89
Den store omveltninga i økonomien, som tok til i 1979, øker på. Hyperinflasjonen er på over 1000 prosent. Arbeidsløsheta når 15 prosent, men tallet er atskillig høyere i de tre sørligste republikkene og i Kosovo. Gjennomsnittsinntekta per innbygger faller med rundt 25 prosent fra et toppnivå på slutten av 1970-tallet. Det meldes at så mange som 4 millioner jugoslaver (18 prosent) har deltatt i offentlige protester bare i løpet av 1988.
September 1989
Slovenia vedtar en ny grunnlov som gir dets egne lover forrang framfor de føderale lovene.
November – desember 1989
Berlinmuren faller. Sovjetblokka og Warzawapakten oppløses. (Dette skjer imidlertid formelt først 1. juli 1991.)
Januar 1990
Jugoslavias kommunistiske liga avstår fra sin rett til å være eneste lovlige parti og godtar kravet om flerpartivalg i de seks republikkene. Ligaen oppløses i praksis på grunn av da medlemmene fra de ulike republikkene trekker seg ut av partiet.
Januar 1990
Det internasjonale pengefondets sjokkterapi iverksettes. Jugoslaviske dinarer gjøres konvertible med hard valuta som tyske mark, og den første av en serie kraftige devalueringer foretas. I løpet av året setter en i gang med privatisering av samfunnseide bedrifter.
Juli 1990
Slovenia og seinere Kroatia erklærer at republikkenes lover står over de føderale.
21. desember 1990
Kroatia vedtar en ny grunnlov som innebærer at det skal være mulig å trekke landet ut av Jugoslavia-føderasjonen.
23. desember 1990
Ei folkeavstemning i Slovenia viser at 95 prosent støtter uavhengighet.
Januar 1991 og seinere
Jugoslavia får gjentatte meldinger fra USA og EF (det seinere EU) om at bruk av styrker fra den føderale hæren mot egen befolkning uansett hensikt vil være uakseptabelt.
12. mai 1991
Serbere i Krajina har folkeavstemning om en skal «forbli en del av Jugoslavia sammen med … andre som ønsker å bevare Jugoslavia». Nitti prosent stemmer for dette.
25. juni 1991
Republikkene Slovenia og Kroatia erklærer begge sin uavhengighet fra Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia. Det kommer til væpna sammenstøt i begge republikkene.
27. juni 1991
Serbere i Krajina erklærer at de oppretter den uavhengige Republikken Serbisk Krajina.
27. august 1991
EF har møte i Brussel. Her tar en sterk avstand fra «serbiske militante grupper» og
«elementer i den føderale hæren» som skal ha «forsøkt å løse problemer ved militære midler». All skyld for borgerkrigene legges på serbiske skuldre.
September 1991
EF avvikler en konferanse om Jugoslavia. Det opprettes en forhandlingskommisjon for å vurdere juridiske spørsmål i forbindelse med de jugoslaviske borgerkrigene. Robert Badinter fra Frankrike skal lede kommisjonen.
8. september 1991
Makedonia har folkeavstemning om uavhengighet. 95 prosent av avgitte stemmer er for.
25. september 1991
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 713, som innebærer våpenembargo mot alle de seks jugoslaviske republikkene.
29. november 1991
EFs forhandlingskommisjon fastslår at det som skjer i Jugoslavia, ikke er at republikker trekker seg ut av føderasjonen, men at denne mer «er i ferd med å oppløses». (Vedtaket kunngjøres først 9. desember.)
23. desember 1991
Tyskland anerkjenner Slovenia og Kroatia formelt.
15. januar 1992
EF anerkjenner Slovenia og Kroatia formelt.
22. – 23. februar 1992
I Lisboa oppnås det enighet mellom forhandlere fra EF og bosnisk-muslimske, serbiske og kroatiske utsendinger. Hovedtemaet er å splitte det ny-uavhengige, men forente Bosnia-Hercegovina i tre etno-religiøse geografiske områder. Enigheten varer bare kort tid, idet den bosnisk-muslimske presidenten trekker sin underskrift etter at USA har oppmuntra til det. Han forventer også militær støtte fra USA.
28. februar–1. mars 1992
Bosnia-Hercegovina avvikler folkeavstemning om uavhengighetsspørsmålet. Denne
boikottes av etniske serbere. 99 prosent av de avgitte stemmene er for uavhengighet.
Mars 1992
De første delene av FNs fredsbevarende styrke Unprofor kommer til Kroatia.
3. mars 1992
Den muslimske regjeringa i Sarajevo (under ledelse av Alija Izetbegovic) erklærer at Bosnia-Hercegovina er uavhengig av Forbundsrepublikken.
6. – 7. april 1992
EF anerkjenner Bosnia-Hercegovina diplomatisk. USA anerkjenner Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Samtidig nekter de å anerkjenne staten som etterfølger Forbundsrepublikken.
7. april 1992
Bosniske serbere erklærer en del av Bosnia-Hercegovina som den uavhengige Republikken Serbia.
21. april 1992
Bosniske serbere begynner artilleribeleiring av Sarajevo.
28. april 1992
Sikkerhetsrådet vedtar at Unprofor også skal dekke Bosnia-Hercegovina. Seinere utvides styrken til også å dekke Makedonia.
30. mai 1992
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 757, som innebærer en omfattende embargo mot Forbundsrepublikken Jugoslavia (dvs Serbia og Montenegro).
2. januar 1993
Vance og Owens fredsplan kunngjøres i Genève. Hovedtrekka er lik Lisboa-avtalen fra februar 1992, men i stedet for tre større territorier foreslås Bosnia-Hercegovina delt inn i ti etnisk-religiøse områder. Planen støttes av Milosevic, men Vance og Owen lykkes ikke i å få støtte fra de tre bosniske nasjonene.
25. mai 1993
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 827 og oppretter derigjennom Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia.
31. mars 1995
Kroatia motsetter seg fortsatt Unprofor-nærvær. Sikkerhetsrådet danner tre nye freds-bevarende FN-styrker, en for Kroatia (Uncro), en for Bosnia-Hercegovina (Unprofor) og en for Makedonia (Unpredep).
25. – 26. mai 1995
FN godkjenner flyangrep fra Nato mot bosnisk-serbiske artilleristillinger og lagre ved Sarajevo og Pale. Til gjengjeld tar bosnisk-serbiske styrker mer enn 200 fanger fra Unprofor-styrken.
11. juli 1995
Det «sikre området» Srebrenica omringes av bosnisk-serbiske styrker. Under påfølgende flukt, evakuering og tvangsflytting av muslimske styrker og sivile forsvinner flere tusen mannlige muslimer. (Se drøfting i kapittel 5.)
4. august 1995
Kroatia iverksetter Operasjon Storm, der rundt 250 000 etniske serbere drives ut av Krajina-regionen.
30. august 1995
Nato iverksetter Operasjon Bevisst maktbruk (Deliberate Force), et omfattende bombefelttog mot bosnisk-serbiske mål.
21. november 1995
Dayton-avtalen (Avtale om et generelt rammeverk for fred i Bosnia-Hercegovina) gjøres ferdig på Wright-Patterson flybase i Ohio i USA. Parter er Kroatia, den muslimske regjeringa i Sarajevo og Serbia. Avtalen undertegnes i Versailles 14. desember. Nato begynner utplassering av iverksettingsstyrken Ifor, seinere om-døpt til stabiliseringsstyrken (Sfor). Seint i 2004 kom det også med EU-styrker (Eufor).
Januar 1996
Kontoret til Høykommissæren for Bosnia-Hercegovina opprettes i Sarajevo. Fram til nå styres landet av dette kontoret.
Februar 1996
I den serbiske provinsen Kosovo er det bombeangrep mot serbiske flyktningleirer i seks byer. For første gang tilskrives slike angrep Kosovos frigjøringshær (Ushtria Clirimtare Kosoves), uten at noen kan forklare hvor denne plutselig har oppstått fra. Seinere angripes serbiske politi- og militæranlegg, og kosovoalbanere som har fraternisert med serbiske myndigheter, blir kidnappa og myrda.
7. mai 1996
Den internasjonale domstolen begynner sin første sak i Haag, mot bosnia-serberen Dusko Tadic. Av spørsmål som drøftes under rettsaken er om krigene som fulgte etter Jugoslavias sammenbrudd, var borgerkriger (altså internt i Forbundsrepublikken) eller internasjonale konflikter (dvs mellom de sjølstendige statene Serbia, Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina).
Januar 1998 og videre
KLA trapper opp sine aktiviteter i Kosovo kraftig.
10. mars 1998
Sjefsanklageren ved Den internasjonale domstolen erklærer at hennes kontor har myndighet til å granske «brudd på internasjonal menneskerett» i Kosovo, og at de «for øyeblikket samler informasjon og bevis» for mulig rettsforfølgelse.
31. mars 1998
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 1160, som ber domstolen «begynne å samle informasjon knytta til voldsbruk i Kosovo …».
13. oktober 1998
Nato beslutter å klargjøre for «både begrensa luftangrep og en etappevis luftkrig i Jugoslavia …»
13. oktober 1998
Holbrooke–Milosevic-avtalen inngås i Beograd. I avtalen inngår at det skal utplasseres 2000 observatører for å overvåke at avtalen og våpenhvilen overholdes.
Januar 1999
Kamphandlingene gjenopptas.
15. januar 1999
Det meldes om en massakre på så mange som 45 etniske albanere i landsbyen Racak i Kosovo. Før et døgn er gått, besøker lederen for observatørene, William Walker (USA), stedet og kaller hendelsen «en massakre og i høyeste grad en forbrytelse mot menneskeheten». «Våren kom tidlig til Kosovo,» skal USAs utenriksminister Madeleine Albright ha sagt. Hendelsen er en av flere som benyttes som unnskyldning for Natos bombekrig. (Se note 58.)
30. januar 1999
Nato gjentar klargjøringsordren fra oktober. Alliansen «er klar til å benytte alle midler som måtte trenges», særlig nevnes luftangrep mot Forbundsrepublikken Jugoslavias territorium.
Februar – mars 1999
Rambouillet-konferansen holdes utafor Paris mellom representanter for Kontaktgruppa (USA, Russland, Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia), Forbundsrepublikken Jugoslavia og kosovoalbanerne. Ettersom Nato allerede hadde uttrykt vilje til å bombe Jugoslavia, var logikken i konferansen at de fem Nato-medlemmene i Kontaktgruppa skulle bli enig med kosovoalbanerne om betingelser som Forbundsrepublikken ville måtte avvise. Dette ville gi Nato et endelig påskudd til å igangsette bombekrigen.
24. mars – 10. juni 1999
Operasjon Alliert styrke (Allied Force), en USA-leda Nato-krig mot Forbundsrepublikken Jugoslavia.
April 1999
Nato feirer sitt femtiårsjubileum i Washington D.C. Alliansens formål utvides til å omfatte operasjoner utafor eget område og ikke nødvendigvis i sjølforsvar. Medlemsmassen utvides til nitten stater.
27. mai 1999
Den internasjonale domstolen offentliggjør den første tiltalen mot Slobodan Milosevic og fire andre med grunnlag «utelukkende i forbrytelser utført i Kosovo siden begynnelsen av 1999» (sjefsanklager Louise Arbour). Ytterligere sju tiltaler kommer seinere. I alt blir det tre for Kosovo, tre for Kroatia og to for Kosovo-Hercegovina.
10. juni 1999
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 1244, og gir dermed Nato rett til å okkupere Forbundsrepublikken Jugoslavia, opprette FNs interimsadministrasjon for Kosovo (Unmik), samt Kosovo-styrken (Kfor) under ledelse av Nato for å iverksette Unmiks beslutninger.
24. september – 5. oktober 2000
Presidentvalg i Forbundsrepublikken Jugoslavia. Vojislav Kostunica og Slobodan Milosevic får flest stemmer. Den føderale valgkommisjonen erklærer Milosevic som vinner. Kostunicas koalisjon protesterer på dette. Grunnlovsdomstolen annullerer valget og krever nyvalg. Etter stadig økende protester går Milosevic av 5. oktober.
28. juni 2001
Serbias statsminister undertegner et dekret om at Milosevic skal overgis til Natostyrkene og derfra sendes til varetekt hos Den internasjonale domstolen i Haag. I nyhetsmeldinger heter det at Beograd har fått løfte om 1,28 milliarder USD i vestlige kreditter dersom Milosevic overleveres.
12. februar 2002 – 14. mars 2006
Rettssak mot Slobodan Milosevic. Saken avsluttes uten dom, ettersom Milosevic dør av hjertesvikt i cella si i morgentimene 11. mars.
Mars 2004
Nato utvides til 26 medlemmer. Slovenia opptas.
Februar – mars 2007
FNs spesialutsending til Kosovo tilrår – på grunn av «ekstraordinære» omstendigheter – at provinsen bør få uavhengighet fra Serbia.