Ukategorisert
På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylydte samtaler seg imellom, alt mens de lydeligklirret med ølflaskene.
Bare 8 representanter satt rolig.
Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.
Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selvmeget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.
Men det komiske og tragiske går. ofte hånd i hånd, og, det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.