Kortfattede betraktninger om jordnære forhold
Av Jon Egil Brekke
Landskap i eksil
Gjendiktet av Johann Grip
Kolon forlag, 2017, 36 s.
Bertolt Brecht (1898–1956) er kjent som dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, poet, librettist, litteraturkritiker, skribent. Født i Augsburg i Tyskland opplevde han keisertiden, første verdenskrig, Weimar-republikken, måtte rømme utenlands da Hitler kom til makta i 1933, levde i eksil til etter annen verdenskrig – for en stor del i USA, ble i 1948 skyteskive ved McCarthy-angrepet på Hollywood, og slo seg da ned i Øst-Berlin, der han arbeidet resten av livet.
Jon Egil Brekke er cand.philol., amatørmusiker og mangeårig kulturaktivist, og er nå ansatt som seniorrådgiver FoU i Kulturtanken.
Foto: Kolon Forlag
Et rikt utvalg av diktene hans er nå utgitt på Kolon forlag under tittelen Landskap i eksil, i norsk gjendiktning ved Johann Grip. Det er ikke første gang Brecht gjendiktes til norsk (tidligere er dikt av Brecht utgitt i versjoner ved Georg Johannesen, Kjell Askildsen, og Olav H. Hauge), men dette er en fyldig utgave på drøyt 360 sider, inkludert et 30 siders forord ved Johann Grip. Utvalget spenner over hele Brechts produktive liv, fra slutten av første verdenskrig via eksilperioden og til hans død i Øst-Berlin (men har også utelatt en rekke tekster som er kjent via teaterstykker eller som sanger).
Hvorfor lese dikt av Brecht? Brecht i original har en egen evne til å forme bitende kommentarer ved bruk av enkle ord (og rim, når formen tilsier det). Han er ikke lett å oversette godt. Et eksempel er hvordan Brecht omtaler Adolf Hitler som «der Anstreicher» – et ord med mange nyanser på tysk som ikke på samme måten samles i noe norsk ord: anstreichen kan i følge ordboka bety å pensle ut maling, men også å streke under/overstryke, tenne en fyrstikk, eller å la noen svi for noe de har gjort (i denne utgaven har Grip valgt å bruke den uvanlige norske ordkombinasjonen «plankestrykeren», som knapt tar opp i seg førstnevnte betydning – men dette er blant de få ting som har distrahert anmelderen i Grips gjendiktning).
Brecht identifiserte seg med opprør. Mange av hans dikt gjengir en brutal virkelighet. Fattigdom, krig, heslige sider ved klassesamfunnet. Midtveis på 1920-tallet fattet han interesse for marxismen, som for Brecht også kastet lys over tekster han allerede hadde skrevet: «Når jeg leser Marx, skjønner jeg stykkene mine!» Men Brecht forble alltid en individualist, på leting etter egne, originale innfallsvinkler.
Samtidig som Brecht skrev tekster som velger fattigfolks perspektiv og tar spenntak i samfunnets paradokser, framstår han ikke selv som noen helgen eller rollemodell. Diktene er åpne om dikterens egne dilemmaer og begrensninger, og samtidig ikke fri for blinde flekker og sexistisk slagg her og der. Like fullt: For Bertolt Brecht var det å snu og vende på tilvante tanker noe som lå øverst i den mentale og skrivetekniske verktøykassa han hadde med seg. Og nettopp der finnes en av de gode grunnene til å lese Brecht: Kombinasjonen av engasjement og motforestilling. Evnen til å formulere det han observerte slik at andre synsvinkler enn herskernes ble mulige.
Kolon-utgaven avsluttes pussig nok med en førstelinjeoversikt uten sidehenvisninger. Da er nok det innledende registeret til bedre nytte.