Kort om NKPs etterkrigspolitikk
Av Eva Berg
Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.
Mao Tsetung
I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.
Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.
Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:
Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.
Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:
Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.
Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.
1.Et fritt og uavhengig Norge.
2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.
3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.
4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.
5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.
En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:
a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,
b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,
c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,
d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.
Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.
Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.
Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.
Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:
Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.
Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.
Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnu fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.
Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):
«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:
«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».
Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.
Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?
Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.
Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.
Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.
Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av partimedlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.
I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»
Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.
Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.
«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»
I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».
«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»
Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».
Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:
«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»
Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.
Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»
Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.
For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!
Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?
Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.
I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.
Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»
Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.
En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.
Kort om NKPs etterkrigspolitikk
Av Eva Berg
Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.
Mao Tsetung.
I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.
Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.
Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:
«Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.
Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:
Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.
Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.
1.Et fritt og uavhengig Norge.
2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.
3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.
4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.
5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.
En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:
a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,
b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,
c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,
d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.
Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.
Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.
Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.»
Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:
«Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.
Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.»
Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnul fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.
Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):
«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:
«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».
Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.
Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.»
Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?
Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.
Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.
Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.
Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av parti-medlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.
I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»
Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.
Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.
«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»
I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».
«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»
Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».
Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:
«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»
Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.
Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»
Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.
For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!
Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?
Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.
I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.
Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»
Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.
En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.