Debatt
av Jan R Steinholt
Etter at både AKP og NKP i vår har avholdt sine landsmøter, er det gledelige tegn til ny erkjennelse av at en eller annen form for reorganisering av de kommunistiske kreftene er nødvendig.
Begge partier har slått fast at partibygging og/eller gjenreising av den kommunistiske bevegelsen er en hovedoppgave, men denne gangen uten krav på å være «eneste sentrum». «Vi vil bygge den kommunistiske bevegelsen, men vi innser at det finnes kommunister utafor AKP,» sier leder Solveig Aamdal. NKP har for sin del tidligere gjort det klart at kommunister også er å finne utenfor partirekkene.
Denne nye virkelighetsforståelsen har sittet langt inne i begge partier, utvilsomt fordi en med dette åpner for at partibyggings- eller gjenreisingsprosessen ikke nødvendigvis må eller vil finne sted innafor de organisatoriske rammene som pr. i dag eksisterer. At denne modna erkjennelsen nå blir uttrykt offentlig, er et positivt skritt i riktig retning.
Spørsmålet nå er hvem som våger å ta det neste skrittet. Skal nyerkjennelsen ha noen verdi, må den omsettes i handling, slik at kommunister i ulike partier, grupper og «leire» begynner å kommunisere direkte med hverandre.
Visst spriker de ulike kommunistiske miljøene fortsatt kraftig i mange teoretiske, ideologiske og organisatoriske spørsmål. Men dette er ikke lenger noen holdbar grunn til ikke å opprette felles diskusjonsfora om hva som er hovedhindringene for gjenreising av en kommunistisk bevegelse, og om hva som må til for å overvinne disse hindringene. Faktum er at det ideologiske spriket ofte er like stort innafor de ulike kommunistiske partiene som mellom dem. Fløyer og fraksjoner eksisterer, tross formell aksept av den demokratiske sentralismen. De massive angrepene på sosialismen og kommunismen de seinere åra har ikke vært uten virkning. Sjøl om mange kappesvingere og renegater har forlatt partiene har de rukket å sette sine spor i form av en partikultur preget av opportunisme, liberalisme og normoppløsning.
Av disse og andre grunner befinner atskillige kommunister seg «utafor», som medlemmer i «frontpartier» som RV, som sjølstendige smågrupperinger og som enkeltpersoner.
Denne håpløse situasjonen kan ikke vare ved hvis vi skal ha håp om å gjenskape en slagkraftig, kommunistisk bevegelse. Situasjonen er overmoden for å forsøke å forene de som i dag tross alt holder fast ved marxismen-leninismen som teori og veiledning til handling, det som tilsammen kan kalles det kommunistiske Norge.
Ett sted må vi begynne. Både Friheten (NKP) og Røde Fane (AKP) bør nå åpne opp for en konstruktiv debatt om hvilke problemer vi står ovenfor, og om hva som må være et ideologisk minstegrunnlag for at den kommunistiske bevegelsen kan styrkes og utvikles. Så vil debatten vise om opportunismen er rotfesta, eller om den kan la seg overvinne.
Vi har uansett ikke lov til å si at det er «nytteløst» før vi har forsøkt! Ingen andre enn borgerskapet og reformistene tjener på at splittelsen og kaoset i kommunistenes rekker varer ved.