Kommunistene og enhetsfronten
Av Redaksjonen
Det blir stadig klarere at parolen «enhet mellom venstrekreftene» bare er en «ideologisk» floskel som brukes for å rettferdiggjøre dannelsen av en anti-marxistisk blokk, og at parolen er betinget av marxist-leninistenes økte innflytelse i arbeiderklassen. Særlig har parolens virkelige innhold blitt avslørt etter den aksjonen som de «forente venstrekreftene»,med Sosialistisk folkeparti (SF) og revisjonistene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) ledelsen i spissen, har satt igang mot enhetsfrontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. Begge er organisasjoner som fremmer en virkelig enhet i arbeiderklassen og folket. Ikke en prinsippløs enhet mellom revisjonister og sosialdemokrater, men en ekte enhet som springer ut av arbeiderklassens kamp.
Hvorfor bekjemper så revisjonistene og venstresosialdemokratene disse to enhetsfrontene? Jo, fordi de representerer folkets kamp mot USA-imperialismen og er konsentrert om dens svakeste punkter; aggresjonen i Vietnam og NATO-medlemskapet. Men denne kampen (som stadig skjerpes) blir samtidig en kamp mot revisjonistenes og sosialdemokratenes illusjoner om klassefred og «fredelig, parlamentarisk overgang til sosiallismen». Derfor må enhetsfrontene ofres i kampen mot marxist-leninistene. SF-lederne sier det åpent. Reidar T. Larsen (RTL) gruppa søker å legge «teoretiske» motiver til grunn for sitt forræderi: «innsnevring», «sekterisme» og så videre.
I denne utviklinga opplever vi et interessant trekk. Fra å betrakte enhver enhetsfront som en intergrert del av SFs valgkampopplegg, begynner nå også SF-lederne (eller den for tida dominerende junta i SF-ledelsen) å adoptere RTLgruppas revisjonistiske «teorier» om enhetsfronten. Også de lanserer teorien om «minimums krav» og forlanger frontene oppløst til fordel for såkalte «tverrpolitiske komiteer», som passer inn i den nye russiske sosial-imperialismens mønster. Typisk i så måte er at SF, NKP og AUF-ledelsens folk nedlegger sine verv i Kampanjen Norge ut av NATO og erklærer kampanjen for oppløst samtidig som en stor del av de samme folka så framtrer som ledere for en «komite for all-europeisk sikkerhetskonferanse».
På bakgrunn av revisjonistene tåkelegging av enhetsspørsmålet, er det nødvendig å finne fram til kjernen i motsigelsen mellom revisjonist teorien om «minimums krav» og «tverrpolitikk» på den ene sida, og marxist-leninistenes riktige enhetsfrontpolitikk på den andre.
Enhetsfronten kan bare skapes på grunn av at det eksisterer et objektivt behov i massene. Men det er ikke nok med det objektive behovet, det må også være subjektivt synlig, det må finnes et ønske om forandringer. Men sjøl om disse betingelser er til stede, må noen gi i spissen og organisere kampen for del kravene. Det må være en avantgarde som kan «sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holde fast ved dem å gjennomføre dem».[1]
Derfor oppstår ikke en enhetsfront på grunnlag av fromme ønsker og «minimums krav» som revisjonistene pønsker ut. For dem er ikke hovedsaken massens ønsker og behov i den gitt situasjon, men hva de–revisjonistene–tror de kan få de sosialdemokratiske lederne med på. Derfor fører deres teori om «minimums krav» alltid til at de kommer slepende etter bevegelsen og forsøker å holde den tilbake. Eksempler er motstanden mot parolene «Bekjemp USA-imperialismen» og «NATO ut av Norge» i Vietnam-arbeidet. Slike paroler kalles av revisjonistene for sekteriske. Ikke fordi at disse kampparolene er i strid med massens ønsker og behov i kampen mot USA-imperialismen, men fordi revisjonistene ikke tror at sosialdemokratiet vil gå med. I praksis fører derfor teorien om «minimums krav» til selvoppgivelse, «folk forstår det ikke».
Mao Tse-tung om den marxistiske erkjennelsesteori: «I hele vårt partis praktiske virksomhet må en riktig ledelse alltid bygge på prinsippet: fra massene og ut til massene. Det innebærer: å sammenfatte massenes (enkeltstående og usystematiserte) meninger og derpå gå ut til massene med dem (generalisert og systematisert som resultat av studium) igjen, propagandere dem, gjøre dem selv til massens ideer slik at massene holder fast ved dem og setter dem ut i livet, og samtidig bruker massens handling som prøve på at disse ideene er riktige. Deretter blir det pånytt å sammenfatte massens meninger om igjen og gå ut til massene med dem–og slik videre, om og om igjen i en endeløs spiral. Ideene blir på det viset riktigere, mer livsnære og fullverdige for hver gang. Slik er den marxistiske erkjennelsesteori.»
Men revisjonistene forstår hverken masselinja eller erkjennelseteorien som Mao Tse-tung her på glimrende vis sammenfatter. De ser på såvel enhetsfronten som bevegelsen i massene som statisk og mister dermed ikke bare utviklinsperspektivet, men også selve tilliten til massene. Mao Tse-tung peker på at «massene er i besittelse av en grenseløs skaperkraft». Denne skaperkraften utløses også i den anti-imperialistiske bevegelsen.
Enhetsfrontens form bestemmes av dens målsetting og de forhold den arbeider under. I enkelte situasjoner kan samling omkring bestemte krav skje i form av aksjonsfrihet, som aksjonen mot moms, og tildels også kampen mot fascist-filmen The Green Berets, eller den kan ta form av en organisasjon, et eget ledende organ for enhetsfronten slik Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. En av de største forkjemperne for den internasjonale anti-fascistiske folkefronten, Bulgarias Grigor Dimitrov, skriver om enhetsfrontens form:
«Kommunistene og alle revolusjonære arbeidere må streve etter å skape valgte klasseorganer som står utenfor partiene Bare gjennom slike organer kan enhetsfrontbevegelsen omfatte også den veldige uorganiserte massen av arbeidende, kan fremme utviklingen av massenes initiativ i kampen mot kapitalens offensiv, mot fascismen og reaksjonen, og på det grunnlag utdanne de nødvendige tallrike arbeideraktivister for enhetsfronten.»[2]
«Disse organ kommer til å sanne de beste bolverk mot alle forsøk fra enhetsfrontens motstandere på å forstyrre arbeiderklassens framvoksende enhetsfront».[2]
Også i spørsmålet om enhetsfrontens form kommer revisjonistene i konflikt med klassekampens allmenngyldige erfaringer. I stedet for, som Dimitrov anviser, å opprdette organer for enhetsfronten utenfor de eksisterende partier, for gjennom dette å utdanne aktivister som kan fremme og utvikle massens initiativ, vil revisjonistene danne organer for partiene og mellom partiene. Det vil si «tverrpolitiske» komiteer, slik at toppene blant revisjonistene og venstresosialdemokratene kan få holde bevegelsen tilbake og presse den inn i sitt revisjonistiske mønster. For å illustrere avstanden mellom revisjonistene og aktivister som står utenfor partiene, kan en vise til at aktivistene nettopp vet å organisere seg i FNL-grupper og anti-NATO-komiteer, som er opprettet i strid med revisjonistene. Det er såleis ikke, slik som revisjonistene hevder, noen motsetning mellom å opprette enhetsfrontorganer og å mobilisere massene for enhetsfrontenes krav, derimot en betingelse. Enhetsfronten kan nemlig bare oppstå på grunnplanet, og følgelig må også enhetsfronten organisere seg på grunnplanet og også der opprette organer som står utenfor partiene.
Når så disse prinsippene for enhetsfronten er i overenstemmelse med marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning–hvorfor bestrider de så av revisjonistene? Jo, fordi revisjonistene fullstendig mangler tillit til massene. De tror at enhetsfronten bare kan opprettes og utvikles når de selv får rotte seg sammen med sosialdemokrater på topp-planet, proklamere arbeiderklassens «enhet». Konfr. forhandlinger om felleslister foran valget, og planene om å «samle» arbeiderklassen i et «venstreradikalt» parti.
Lenin skriver om arbeiderklassens enhet: «Enhet er virkelig nødvendig for arbeiderne. Og aller mest nødvendig er det å innse at ingen utenom arbeiderne selv kan sjenke dem enhet, ingen er i stand til å hjelpe dem til enhet. Enheten kan ikke loves–det blir bare tomt skryt og selvbedrageri, enheten kan ikke skapes på grunn av «overenskomst» mellom intellektuelle grupper–det er den mest beklagelige, naive og ukunnige villfarelse. Enhet må vinnes i kamp, og bare arbeiderne selv er i stand til å tilkjempe seg den gjennom iherdig, hardnakket arbeid.»
Den linje som Lenin her legger fram har marxist-leninistene tatt til følge. De har tatt til med «iherdig, hardnakket arbeid» for å organisere kampen for arbeiderklassens øyeblikkskrav i anti-imperialistiske og anti-kapitalistiske enhetsfronter, og derigjennom vunnet tillit. Revisjonistene derimot har nettopp ført den linje som Lenin advarer mot, de har «lovet», «villet», «sjenke» og «skape» enhet gjennom proklamasjoner, konspirasjon og intriger. De tar ikke hensyn til at «enhet må vinnes gjennom kamp»–for dem er «enhet» i første rekke et spørsmål om å komme fram til en prinsippløs «overenskomst» med sosialdemokratiske ledere av forskjellige avskygninger.
Mens revisjonistene står i stampe, går marxist-leninistene framover og vinner innflytelse i kraft av sin riktige linje, sin innsats og sin ledelse. Og for å demme opp mot denne innflytelsen fra marxist-leninistene, søker revisjonister og sosialdemokrater å torpedere viktige enhetsfronter som Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO.
I spørsmålet om folkets bevegelser, sier Mao Tse-tung, på bakgrunn av det revolusjonære oppsvinget blant de kinesiske bøndene: «Det finnes tre muligheter: Skal vi stille oss i spissen for bevegelsen og lede den? Eller skal vi komme subbende i kjølvannet på den og kritisere den med ville fakter? Eller skal vi gå imot den og sette igang kamp mot den?»
Revisjonistene har gjort sitt valg.