Kommunismen midt iblant oss – David Graeber og omsorgsarbeidet
Av Emanuel Totland Frogner
Gjennom å teoretisere den hverdagslige kommunismen som alt som er virksomt iblant mennesker, har David Graeber etterlatt oss et nødvendig perspektiv i møte med både covid-pandemien og klimakrisen.
Av Emanuel Totland Frogner, filmarbeider, forfatter og oversetter med mastergrad i filosofi
David Graeber, som dessverre uventet gikk bort i september 2020, var ikke bare en iherdig anarkistisk aktivist, men også en noe nølende selvdefinert «frihetlig praksis-orientert Marxist». Både i hans arbeid som økonomisk antropolog og i hans politiske virke var hans bidrag betydelig; det være seg i alter-globaliseringsbevegelsen, Occupy Wall Street, som solidaritetsarbeider hos Zapatistene i Chiapas, Mexico og de revolusjonære i Rojava, Nord-Syria. Eller slik det klinger hos sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen: David Graeber var «vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser.» Hans siste bidrag har nylig komme ut. Et posthumt verk med navn The Dawn of Everything (2021), som Graeber skrev i samarbeid med den britiske arkeologen David Wengrow.
Som et grunntrekk i Graebers tenking ligger en forestilling om at menneskeheten alltid har stått overfor noenlunde de samme politiske problemstillingene. Selv om vi historisk har organisert oss på vidt forskjellige måter, har variasjonene ofte eksistert parallelt og i relativ nærhet til hverandre. Blant jegere og sankere fantes det ekstreme variasjoner i måten det sosiale livet ble organisert på, fra det mest egalitære til det mest hierarkiske. Det gjør at det for Graeber er vanskelig å rettferdiggjøre en enkel historisk linje fra «primitive» til «avanserte» samfunn. Som en konsekvens av avvisningen av en slik stadiumtenking om menneskets sosiale historie, må mulighetene for et fritt samfunn (eller det Graeber ville kalt kommunistisk) finnes i sosiale dynamikker vi har som allerede er virksomme, samtidig er det liten grunn til å tro at de undertrykkende prosessene på egenhånd skal spille fallitt. Dette gjelder i like stor grad kapitalismen som andre hierarkiske samfunnsformer.
Graeber fant i den revolusjonære sosialisten og antropologen Marcel Mauss’ begrep om total gjensidighet en kommunisme med liten k, en versjon av kommunismen som også finnes i Karl Marx’ Kritikken av Gothaer Programmet, nemlig det «å yte etter evne og få etter behov». Kommunisme med liten k, fordi Graeber ikke ser kommunismen alene som en fremtidig samfunnsform, men som noe som til enhver tid lever i stort og smått i de hverdagslige relasjonene mellom mennesker, og som utgjør det sosiale livs utgangspunkt. Alt fra fødselen av lever mennesker delvist i kommunistiske relasjoner med sin omverden, det vil si med ens foreldre og lokalsamfunn. Ingen forventer at et nyfødt barn skal yte på et tilsvarende nivå som de har behov. Kommunismen med liten k finnes i vennskap og i familier, og når uværet virkelig er ute, også imellom vilt fremmede. Med andre ord, kommunismen lever som relasjoner der man ikke regner på hva man skylder hverandre eller at man gjør opp regnskap seg imellom, men i relasjoner som virker gjennom gjensidig avhengighet som ofte skal vare over tid.
Som motsats til kommunistiske relasjoner, tegner Graeber opp det han kaller bytterelasjoner og hierarkiske relasjoner. Bytterelasjonene er de relasjonene som oftest tegnes for oss som menneskets utgangspunkt i byttehandelmyten, der grunnlaget for alt sosialt og økonomisk liv tar utgangspunkt i byttehandel, fremmet av blant andre Adam Smith og andre opplysningsfilosofer.
Bytterelasjonene finnes helt klart. Vi opplever dem i butikken, når vi utveksler likt for likt med butikkarbeideren. Bytterelasjonene har også som følge at man ikke må knytte varige betingede relasjoner med den andre parten; fordi relasjonene er gjort opp. Likevel har ikke denne formen for menneskelig liv vært dominerende i store deler av menneskets historie og trolig er den stadig ikke dominerende under det 21. århundrets kapitalisme. Bytterelasjonene har som fordel at vi kan samhandle uten å ha noe videre sosialt ansvar for hverandre.
Hierarkiske relasjoner kjenner vi blant annet fra jobben, militæret og det dysfunksjonelle familielivet. Det hierarkiske ligger i at noen har makt over andre og setter betingelsene for dem, og at disse må adlyde ordre under den direkte eller indirekte trusselen om vold. De hierarkiske relasjonene har imidlertid fordelen at besluttninger kan fattes raskt, men da ofte på bekostning av de som blir ekskludert fra avgjørelsen.
For Graeber lever disse samlivsformene om hverandre og mellommenneskelige relasjoner er ofte kombinasjoner av dem. Vi veksler ofte mellom dem etter behov og etter hvor lenge relasjonen har vart eller tenkes å vare. Et familieliv kan derfor for eksempel være preget av både kommunisme og hierarkiske relasjoner samtidig. På arbeidsplassen kan de kommunistiske relasjonene leve arbeiderne imellom (særlig om klassebevisstheten florerer), mens forholdet mellom dem og sjefen er hierarkisk. Kapitalismen som sådan har alle tre relasjonsformene i seg. Den er avhengig av en kommunisme den ikke vil vedkjenne seg for å fungere (både internt på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familielivet), den opererer med bytterelasjoner i det ordinære økonomiske livet og har en hierarkisk form i statsapparatet og i bedriftenes besluttningssystemer. Med andre ord er det sosiale livet for Graeber flerdimensjonalt, men bæres ofte underforstått av en serie med kommunistiske relasjoner som legger grunnlaget for alt annet sosialt liv.
I Graebers øyne var det dermed aldri noe tapt paradis, naturtilstand, urkommunisme. eller opprinnelig uskyld som måtte gis opp i en historisk statsdannelse som siden har gjort oss til hierarkiske vesener. Det menneskelige potensialet for å leve i frigjørende fellesskap er derimot tilstede midt iblant oss, i form av de kommunistiske samlivsformene som Graeber mener vi må ta utgangspunkt i for å kunne «bygge et nytt samfunn i skallet av det gamle». I lys av denne tilnærmingen blir ikke det sentrale spørsmålet for Graeber hvordan samfunnet kan etableres på nye betingelser. For ham er det heller «for de av oss som føler at kapitalismen er en veldig dårlig måte å organisere kommunisme på eller til syvende og sist en måte som ikke er bærekraftig […] hvordan ville en mer rettferdig måte å organisert kommunismen sett ut?»
Omsorg som arbeidets kjerne
Hva er egentlig arbeid? Graeber tar utgangspunkt i at arbeid i hvertfall er noe annet en lek. Tross dette skillet, er det likevel alltid vanskelig å trekke klare linjer mellom lek, arbeid, ritualer og læring. En klassisk tilnærming, som dominerte 1800-tallets selvforståelse, er at arbeid i grunnen er produktivt; og derfor ansett som det som skaper verdi.
For Graeber har dette fokuset på produksjon et slags teologisk opphav. Både i de arkaiske greske mytologiene (gjennom Prometevs-myten) og i de abrahamittiske religionene (gjennom utkastelsen fra Paradis) er mennesket dømt til å arbeide i en slags imitasjon av den guddommelige skaperkraften. Produksjonen har nærmest blitt påført oss som en straff på grunn av vår overtredelse av de begrensninger Guddommen i utgangspunktet hadde satt for oss. Samtidig virker synet på produksjon, sett ut ifra et mannlig perspektiv, som en slags etterligning av fødselen. Selve begrepet produksjon har rot i det latinske ordet for å «frembringe», slik som et barn blir båret frem. Det reflekteres også i ordet proletar, som er latinsk for «de som frembringer avkom». En betegnelse for den delen av den eiendomsløse hopen, som i den romerske samfunnet, ikke hadde noe annet å bidra med enn sitt avkom, som kunne tjene som soldater.
Imidlertid, er det meste av arbeid i grunnen ikke produktivt overhodet. Graebers eksempel er en kopp. Den produseres en gang, men vaskes tusenvis av ganger. Om vi til syvende og sist skal prøve å finne verdien i menneskelig aktivitet, være seg produktivt som reproduktivt arbeid, lek eller læring, kan vi ikke sette opp summen av dens produkter eller realiseringen av arbeidet som varer på markedet hvis verdi først blir fastsatt i prisen, mellom tilbud og etterspørsel. Snarere må vi ta utgangspunkt i det arbeidet som opprettholder og ligger livet nærmest. Det vil si omsorgsarbeidet.
Når omsorgsarbeidet og den menneskelige reproduksjonen settes i førersetet, åpnes det også for å se på det klassiske produksjonsarbeidet i et annet lys. For er ikke verdien av å bygge en bro at man sørger for at mennesker kommer over elven? At det produksjonsarbeidet som dreier seg om å opprettholde det menneskelige livet i grunnen også er omsorgsarbeid.
Et tilsvarende poeng kommer frem i Marx’ fremstilling av den interne motsetningen i verdibegrepet. Bruksverdien som virkeliggjøres gjennom arbeidets fremskaffer gjenstandene og livsmidlene som hegner om det menneskelige livet, undermineres til fordel for deres realisering som vare med bytteverdi, eller prisen av det som er varen fastsatt i markedsmekanismen som pengeverdi. I at bytte- og bruksverdi ikke er en lik måte å telle på, vil det i avstanden mellom dem være mulig å uthente merverdi for de som kontrollere tilgangen på produksjonsmidlene (altså maskiner, land, råstoff, lokaler osv.). Eller med andre ord, arbeidets karakter av omsorg fortrenges til fordel for arbeidet sett som produksjon. Dette gjør det mulig å fremstille arbeidet til både de som vasker kopper og bygger broer som en vare som kan omsettes, ikke som de sosiale relasjonene menneskene virkeliggjør hverandres livsbetingelser med.
Marx vil i likhet med Graeber kritisere det borgerlige samfunnet for å tilskrive produksjonsarbeid en «overnaturlig kreativ kraft». I grunnen kunne man sagt at en av kapitalismens grunnleggende trekk er at den søker å fetisjere arbeidets produktive karakter, istedenfor å anse arbeidet som den gjennomgripende sosiale reproduksjonen av den menneskelige verden. I denne fetisjen ligger muligheten for å uthente den djerve profitten, som er nødvendig for å kunne reinvestere i mer produksjon, som er forutsetningen for å holde seg à jour med konkurrentene. Det er som at bytterelasjonene gjennom fetisjeringen av produksjonen slik den fremstilles som vare, muliggjør et sett med hierarkiske relasjoner som fortrenger arbeidets karakter av omsorg. Det er hevet over enhver tvil at synet på produksjon som det egentlige grunnlaget for hva som skal verdsettes har utløst en enorm produktiv kraft. Likevel er det en kraft som har produsert en enorm elendighet i et verdenssamfunn av overflod og som driver den samme verden mot økologisk katastrofe.
Ved å se arbeidets kjerne som omsorg, ikke produksjon, vil Graeber revitalisere det kommunistiske prosjektet og føre det tilbake til sitt frihetskrav: «Om man tenker på omsorg, hva er da paradigmet for omsorgsrelasjoner?» sier Graeber i en forelesning åtte måneder før sin død. «En mor og et barn, ikke sant; en mor tar vare på barnet, slik at barnet kan […] blomstre. Men på et umiddelbart nivå, tar man vare på barnet så det kan gå og leke. […] Lek er handling for sin egen skyld. Det er det som frihet i grunnen består i. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.»
Om omsorgsarbeidet hadde blitt forstått som summen av det menneskelige arbeidet som opprettholder muligheten for fortsatt liv, og blitt gitt sin rettmessige plass, ville det kanskje muliggjort en tilsvarende frihet i menneskehetens samlede omsorg for seg selv. I spillet mellom frihet og omsorg, mellom mor og barn, finner vi nemlig igjen en kommunisme med liten k, der «den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles fire utvikling».
Omsorgsklassenes opprør
Jamfør Graebers syn på kommunisme med liten k som menneskelivets underliggende sosiale tilstand, er omsorgsarbeidet, særlig når det er frigjort fra lønnsarbeidets utbytting, kommunismens grunnform. Samtidig er den sosiale helheten som er dominert av kapitalismen, i grunnen ikke annet enn summen av de sosiale relasjonene vi er en del av og de dynamikkene vi i fellesskap er med på å virkeliggjøre hver dag. Men, om det i grunnen er vårt ansvar at kapitalismen reproduseres, hvorfor stopper vi bare ikke? For Graeber er svaret enkelt: Det har rett og slett for store konsekvenser. Vi vet at om vi ikke går på jobben i helsevesenet eller som renholdsarbeider, da bryter alt sammen – å opprettholde det menneskelige livet er nemlig avhengig av gjentakende vedlikehold. Grunnen til at vi ikke ser streiker hyppigere blant sykepleiere er at de vet hvor viktige de er, og først og fremst går på jobb ikke fordi de må, men fordi de vil opprettholde samfunnet. Da ikke samfunnet forstått som kapitalismen eller statsmaktens klasseinteresser, men kjensgjerningen at vi mennesker lever i avhengighet overfor hverandre.
Etter at covid-pandemien har herjet om seg, er dette tydeligere enn på lang tid. Kriser har som kjent det ved seg at de gjerne fører underliggende forhold opp i dagen. Klimakrisen bør også mobilisere til et slags globalt omsorgsarbeid, for å sikre reproduksjonen av arten som sådan. Problemet er bare at vi dessverre har mer å miste enn våre lenker, og de som er mest sentrale i reproduksjonen av samfunnet, vet dette bedre enn de fleste. Likevel: vi har fortsatt en verden å vinne, og den kan vinnes gjennom omsorgsklassenes felles opprør for å frigjøre omsorgsarbeidet, og med dem de kommunistiske relasjonene som allerede er midt iblant oss.