Kommersialisering av høyere utdanning

av Ronny Kjelsberg

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning.

I dag er vi inne i en periode med mange omveltninger innen høyere utdanning. Disse omveltningene vil få direkte konsekvenser for alle ansatte og studenter ved høgskoler og universiteter i Norge, og mange aspekter ved disse fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn de kanskje får. Dersom vi setter disse reformene inn i en historisk og politisk sammenheng, kan vi se ganske klart hva som er det egentlige formålet, eller i det minste den reelle konsekvensen av de endringene vi nå står overfor.

Det klassiske universitetet

Universitetet har historisk sett vært en arena hvor kun borgerskapets, overklassens barn gikk. Dette satte også sitt preg på de idealene som preget universitetet, og tenkningen omkring hva som er universitetets mål og funksjon i samfunnet. Studentene ble opplært til selvstendig, kritisk tenkning, og forskning og kunnskap som mål i seg selv stod i fokus. De som da gikk på universitetet var barn av de som kontrollerte og ledet samfunnet, og universitetet var slik en viktig institusjon for å gi disse studentene den kulturelle kapitalen og evne til selvstendighet som gjorde at de kunne lykkes i samfunnet og ta over styringen etter sine foreldre.

Arbeiderklassens inntog på universitetet

I takt med utviklingen av samfunnet og de kapitalistiske produktivkreftene ble studentene etter hvert i stadig større grad hentet fra andre lag av folket. Først gjorde bondesønnene sitt inntog, deretter fulgte også arbeiderklassens barn. Dette endrer universitetets natur grunnleggende. Nå skal ikke alle som tar høyere utdanning lenger utdannes til selvstendig tenkende ledere som skal tre inn i overklassen. I stadig større grad blir studenter utdannet for å fylle den voksende industriens økende behov for kvalifisert arbeidskraft. Dette gjør at vi i Vesten på 1960- og 70-tallet får et skille. I Norge skjer dette gjennom den såkalte Ottosen-komiteen som i 1965 foreslo opprettelsen av det distriktshøgskolesystemet vi har hatt i dag. (1,2) Nye kortvarige og yrkesrettede studier ble etablert for å skaffe til veie billig kvalifisert arbeidskraft til industrien, mens universitetene for en stor del beholdt de idealene det tidligere hadde hatt. Slik fikk vi nå et skille i høyere utdanning i Norge med en klar arbeidsdeling, som man kan knytte opp både til næringslivets behov for billig kvalifisert arbeidskraft, og til arbeiderklassens inntog på universitetene. Universitetene tok seg av de lange utdanningene, og hadde et fokus på selvstendighet, og utdanning gjennom forskning. Høgskolene tok seg av de korte yrkesrettede utdanningene, og det ble rekruttert fra det distriktet som hørte høgskolen til. Det var altså et slags nasjonalt samarbeid med liten eller ingen konkurranse om studenter mellom institusjonene, og et visst klasseskille ble bevart ved at mesteparten av arbeiderklassen ble kjørt inn i høgskolesystemet.

Endringene på universitetene skapte i denne perioden store studentopprør både i USA og Europa. I Norge var det Ottosen-komiteen som ble utsatt for denne kritikken. Studentene protesterte blant annet mot effektivisering av universitetsstudiene og en umyndiggjøring av studentene. (3) (Dette er også elementer som kommer tilbake i forsterket form nå gjennom den kvalitetsreformen som blir gjennomført innen høyere utdanning.) Studentmassen hadde endret seg, og da studentene oppdaget at de ikke hadde noen innflytelse på de endringene som ble gjort, gjorde de opprør. Når studentene nå ikke lenger bare var borgerskapets barn, hadde vi fått en kraftig radikalisering av studentmassen som også kunne sette protestene mot universitetsreformene inn i en mer helhetlig samfunnskritikk.

Skillet mellom universitet og høgskole utviskes

Den før nevnte situasjonen med arbeidsdeling er det som nå endrer seg. Vi er nå i en nasjonal situasjon hvor alle som vil stort sett har en mulighet til å ta høyere utdanning, og skillet mellom universitet og høgskole utviskes samtidig. Skillet utviskes på den ene siden gjennom at utdanningene blir formelt like. Både høgskoler og universitet kan nå tilby bachelor-, master- og PhD-grader, og høgskoler som tilbyr utdanning innen et stort og bredt nok spekter, kan få status som universitet.

På den andre siden har den såkalte kvalitetsreformen gjort at utdanningsmetodene også blir mer like, ved at universiteter og høgskoler nå kjører undervisningsmetoder som ligner hverandre mye mer. Innføring av store mengder obligatoriske øvinger og innleveringer i tillegg til sterkere programmering av studiet fratar studenten friheten til selv å velge den beste måten å tilnærme seg stoffet på. Sammenslåingen av sivilingeniørstudiet og det gamle AVH ved universitetet i Trondheim, til det nye NTNU, har gjort at vi nå også ved universitetet har «skoleklasser» av en type vi ellers bare kjenner fra høgskolesystemet. Det som skjer med denne nye omleggingen, er altså at studenter som ikke er komfortable med et slikt studieopplegg vil miste sin mulighet til å ta et annet valg. Valgfriheten, som man i dagens samfunn ellers snakker så mye om, forsvinner for studentene med slike obligatoriske, strømlinjeformede utdanningsmetoder. En ytterligere umyndiggjøring kommer gjennom at studielånet nå blir utbetalt hver måned, og at stipendandelen blir gjort avhengig av fullførte vekttall. Dette gir studentene en økt økonomisk ufrihet som forsterkes ved lengre semester og sterkere intensitet i studiet, noe som begrenser mulighetene til jobb ved siden av. (4) Vi ser nå at det selvstendighetsidealet som tradisjonelt har preget universitetet, er i ferd med å forsvinne. Den rasjonaliseringen og effektiviseringen som ble startet på 1960- og 70-tallet er nå i ferd med å fullføres.

Internasjonal liberalisering

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning. Det som nå følger er derimot direkte tilrettelegging. Den samme loven som gjør det mulig for distriktshøgskolene å bli universiteter, gjør det nå også mulig for private aktører som BI å få universitetsstatus. (5) Videre har vi det nå beryktede Ryssdalsutvalget (6), som foreslo at statlige høyere utdanningsinstitusjoner skulle organiseres som selveiende institusjoner.

Under WTO (World Trade Organisation) er det en «General Agreement on Trade in Services» (Gats), som også omfatter handel med undervisningstjenester. Gats-avtalen har som mål å øke tjenestehandelen på tvers av grensene, så utdanning er nå blitt et element i verdenshandelen. I praksis gjelder dette høyere utdanning. Selv om Gats ikke gjelder for områder som er myndighetsansvar, kan det være uklart hvor grensene går for myndighetenes ansvar for høyere utdanning. Med en økende likestilling mellom statlige og private utdanningsinstitusjoner, blir denne uklarheten større. (1) Dersom Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling nevnt over hadde gått igjennom, hadde det ikke vært hjemmel i Gats for å forskjellsbehandle norske utdanningsinstitusjoner og store multinasjonale konsern som jobber mot utdanningsmarkedet.

Nå blir det ikke flertall på Stortinget for flertallsinnstillingen fra Ryssdalsutvalget, men det er naivt å tro at slike tanker ikke dukker opp på ny i nær framtid. Selv mindretallets innstilling innebærer likevel en liberalisering. Man bryter ned de demokratiske strukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universitetene med valg av rektor og ledere på fakultets- og instituttnivå. Dette er en prosess som allerede har startet på universitetene, hvor styrene nå har begynt å ansette ledere, men den blir befestet med den nye loven. All makt på universitetet/høgskolen vil ligge hos et styre man etter hvert kan frykte vil få et flertall av eksterne representanter, noe som i praksis betyr representanter fra næringslivet. Vi kan da få en situasjon hvor næringslivsinteresser i praksis styrer høyere utdanning i Norge. Dette vil rettferdiggjøres i et behov for å være konkurransedyktige i et stadig mer liberalisert globalt marked, og dette vil i sin tur i tråd med den nyliberale ideologien brukes til å presse fram et mer liberalt samfunn i Norge, også innen høyere utdanning. Konkurransesamfunnet presser fram en konkurransesituasjon også innen utdanning.

Norge som pådriver

Norge har vært en pådriver innen den internasjonale liberaliseringen av utdanningstjenester. I Gats-forhandlingene krevde den høyredominerte Bondevik II-regjeringen blant annet fri tilgang til utdanningssektoren i en rekke u-land: Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Filippinene, India, Kina, Pakistan og Sør-Afrika. (7) Norge krevde full tilgang innenfor alle Gats-avtalens såkalte «modes of supply», dvs full tilgang til å opprette utdanningsinstitusjoner eid av norske selskaper, potensielt også med utenlandsk personell, som så skal konkurrere på like vilkår som lokale universiteter. (8) Norge er slik en aktiv pådriver som jobber for liberalisering av utdanning i andre land. Gats-forhandlingene er noe som normalt blir forbigått i stillhet, men dette kom fram i medias søkelys da den daværende sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal, tok kraftig til motmæle under et seminar i Bergen (9), noe som igjen førte til at en noe mer defensiv norsk regjering trakk kravet mot Sør-Afrika (men kravene mot de andre landene ble stående). (10)

For den regionale utviklingen innen kommersialisering av høyere utdanning er de prosessene EU nå kjører fram, svært sentrale. Norge er en pådriver også her. Bolognaprosessen har som formål å skape en felles europeisk utdanningsarena innen 2010. En slik regional strømlinjeforming trenger naturligvis ikke i seg selv være en fare, men den er en klar forutsetning for en kommersialisering, og dersom vi går til kilden, Bolognadeklarasjonen fra 1999, ser vi at også her kommer argumentet om at man «… i særdeleshet (må) se på målet om å øke den internasjonale konkurranseevnen til det europeiske systemet for høgre utdanning». (11) Kommersialisering er altså her et utgangspunkt for hele prosessen. Lisboatraktaten er sluttdokumentet i Bolognaprosessen, og har som sitt sentrale politiske mål å gjøre EU til den mest «konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien» i verden innen 2010.

Norge har arbeidet for en tettere tilknytning til Lisboatraktaten og til deltakelse i prosjekter og initiativer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalen, og regjeringen har spilt en såpass aktiv rolle at Norge skal arrangere den neste store ministerkonferansen i denne prosessen i Bergen 19.-20. mai 2005. Som neste vertskapsland har Norge sekretariatsfunksjonen frem mot ministermøtet, og i den anledningen har man også laget en egen nettside. (12)

I den såkalte Globaliseringsmeldingen (13) nevnes Gats, Bolognaprosessen, Lisboatraktaten og Kvalitetsreformen i samme åndedrag når det redegjøres for regjeringens visjoner om utviklingen av norske utdanningstjenester. Til og med den norske regjeringen ser altså at disse prosessene har det samme målet, og er en del av den samme utviklingen, og de jobber hardt for å presse denne utviklingen videre på alle fronter.

Konkurranseskolen

Vi har nå sett at skillet mellom universitet og høyskole viskes ut. Dette gjør at den gamle arbeidsdelingen faller bort. I stedet for samarbeid om studentene, blir det nå en konkurranse om studentene både nasjonalt og internasjonalt. Den lokale konkurransen blir ytterligere skjerpet når institusjonene finansieres etter antall studenter og gjennomføringsgrad. Universitetet er ikke lenger et sted for utvikling og selvstendighet. Det har blitt en bedrift; en bedrift som produserer vekttall. Som for alle bedrifter vil det da handle om å maksimere inntektene, og minimere utgiftene.

I tillegg kommer regjeringen nå med et krav om at 25 % av budsjettet skal komme fra eksternfinansiert virksomhet, og at 25 % av arbeidstiden skal brukes til FOU-virksomhet. For å tilfredsstille kravet om ekstern finansiering tvinges institusjonene til å drive en næringsrettet forskning, noe som selvsagt vil måtte gå ut over grunnforskningen. I tillegg må høgskoler og universitet tilby andre tjenester til et marked hvor etterspørselen per i dag er liten. Dette vil etter hvert presse fram spørsmålet om skolepenger, et ord ingen norsk politiker i dag tør si høyt, men som utvilsomt ligger i bakhodet hos mange. Innføring av skolepenger og økte studieavgifter er en internasjonal trend i dag, og kommer i land etter land etter hvert som nyliberalismens krav om nedskjæring av offentlige utgifter når høyere utdanning, senest skjedde dette i England, og det argumenteres for det også i Norge. (14, 15)

Oppsummering

At vi med en regjering fra høyresiden i politikken får en høyere utdanning som blir stadig mer skreddersydd næringslivet, burde ikke overraske noen. At det gamle dannelsesidealet ved det tradisjonelle universitetet fjernes, er derimot et klart tegn på at nyliberalismen har tatt over for verdikonservatismen i å være den førende ideologien på høyresiden i politikken, både i Norge og internasjonalt.

Hva vil denne liberaliseringen så føre til? Konkurranse om studentene og innføring av skolepenger vil gi en type samfunn vi ser for eksempel i USA. Et samfunn med dyre A-skoler og billigere men dårligere B-skoler. Skillet mellom de med velstående foreldre og de med en mindre privilegert bakgrunn gjenopprettes, og vi får igjen noen skoler som utdanner samfunnets ledere, og noen som utdanner billig kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. Det er grunn til å tro at dette vil føre til at statusen til enkelte yrker vil svekkes, blant annet enkelte tekniske yrker vil gi mindre status når de er resultat av en strømlinjeformet utdanning som ikke har selvstendig tenkning, og utdanning gjennom forskning i fokus.

Vi ser altså at de endringene vi ser i høyere utdanning i dag, ikke nødvendigvis er noe nytt eller fremtidsrettet, de tar oss tvert imot tilbake til samfunnsstrukturer vi hadde for 100 år siden, og som de aller fleste av oss antagelig er glade vi er kvitt.

Noter/kilder:

• 1. Nyborg, Per; Sentrale utviklingstrekk i UH-sektoren, nasjonalt og internasjonalt, Universitets- og høyskolerådets lederutviklingsprogram, 10.-12. juni 2003.
• 2. Hansen, Jan Erik Ebbestad (red.); Norsk tro og tanke bind 3, Universitetsforlaget, 2001.
• 3. Berntsen, Harald; Universitetet i samfunnet, Dagbladet 25. og 26. april 1968, Studenter og byråkrati, 1969.
• 4. Kjelsberg, Ronny; En umyndiggjøring av studenten, Adresseavisen 15. mars 2001, Friheten 16. mars 2001.
• 5. Magnus, Gunnar; BI vil bli universitet, Aftenposten 11. august 2003.
• 6. NOU 2003: 25, Ny lov om universiteter og høyskoler, Statens forvaltningstjeneste Informasjonsforvaltning, Oslo 2003.
• 7. Vermes, Thomas; Norge vil åpne u-land for skoleeksport, Nationen 1. august 2002.
• 8. South-African Council for Higher Education, www.che.org.za/documents/d000041/index.php
• 9. Naido, Sharda; Asmal shuns WTO deal on education, Business Day 7. oktober 2003.
• 10. Vermes, Thomas; Trekker Gats-krav om utdanning, Nationen 11. oktober 2003.
• 11. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring, Bologna, 19. juni 1999.
• 12. http://www.bologna-bergen2005.no/
• 13. St.meld. nr. 19 (2002-2003), En verden av muligheter – globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, godkjent i statsråd 28. mars 2003.
• 14. Salvanes, Kjell G; Tony Blair og høgare utdanning, Bergens tidende 25. januar 2004.
• 15. Blair vant viktig avstemning, Bergens tidende 27. januar 2004.