Klassestrategi på TV

Av Jokke Fjeldstad

2020-01

Om du liker Anno eller Farmen på tv, sier mye om hvilken strategi du foretrekker når du må forholde deg til klassesamfunnet.

Foto: Vidmir Raic
Av Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

NRKs Anno og TV2s Farmen er tilsynelatende to like realitykonsepter. En gruppe mennesker blir sendt til et gitt sted for å leke at de lever i fortiden. De lærer hvordan man måtte gjøre ulike oppgaver og håndverk i gamle dager. Hver uke er det noen som forlate programmet etter en duell. Begge programmene er produsert av Strix televisjon.

Farmen har vært på tv-skjermen siden 2001 og er en av TV2s største suksesser og vunnet flere Gullruten-priser. Anno fikk bare tre sesonger på NRK og hadde på sitt meste over 800 000 seere.

De to i utgangspunktet like konseptene skulle man tro i stor grad konkurrerte om de samme tv-titterne. Men isteden er det to konsepter som henvender seg til helt forskjellige målgrupper. Smak henger sammen med en sosial posisjon, men også hvilken strategi du har i forhold til den. Hvordan du forholder deg til din posisjon i klassesamfunnet.

Det er noen åpenbare forskjeller på de to konseptene. I Farmen reiser man tilbake til et hardt bondesamfunn for å leve som forpaktere. Man er langt nede på den samfunnsmessige rangstigen. Hver uke må man levere på ukesoppdraget. Men bortsett fra å ha ansvaret på gården, være arbeidsleder, beveger ikke deltakerne oppover i det konstruerte samfunnet. I Anno på den andre siden er man sendt tilbake til et bysamfunn der målet er å klatre på den sosiale samfunnsstigen. Man konkurrerer først om å levere på et svennestykke, som så gir mulighetene til å bli mester og få fordeler i spillet. Her er målet å karre seg oppover i samfunnet. Til og med i utslagningene ser man forskjeller med klare symbolske trekk når det kommer til klassestrategi. I Farmen skal man konkurrere i en utvalgt gren som bry ting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, vardebygging, tenning av bål, bæring av vann, tømmerstokkrulling, melkespannholding eller melkespannkasting. Konkurransegrener som gjerne kan vise praktiske ferdigheter. Mens i Anno blir all utslaging avgjort på måten som fremfor noen symboliserer overklassen, nemlig fekteduell.

FJERNSYNETS ROLLE I SAMFUNNNET

Fjernsynet eller TV har de siste seks tiårene vært den fremste måten klassesamfunnet reproduseres kulturelt på. TV er ikke bare en teknologisk oppfinnelse, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Fjernsynet er enten kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår det som det er en «bro» eller samhø righet mellom avsender og mottaker. Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tven endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Fjernsynets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv, hvor de så blir informert og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjernsynet oss, samtidig som holder oss adskilt fra hverandre. Fjernsynets sosiale funksjon har styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet. Det er en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene. Fjernsynet er avgjørende for borgerskapets ideologiske hegemoni i klassesamfunnet.

Antonio Gramsci brukte begrepet hegemoni for å beskrive hvordan borgerskapet hadde kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mente han religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten. Tven har i etterkrigstiden vært det fremste redskapet for å påvirke det Gramsci kalte sunn fornuft. Altså hva som blir ansett som de naturlige ideene i samfunnet.

STRATEGIER I KLASSESAMFUNNET

Klassesamfunnet legger en rekke begrensninger på folk sine liv under kapitalismen. Ideer om hvordan man forholder seg til begrensningene er ideologi. Ideologi som fjernsynet er en videreformidler av. At kapitalismen er et klassesamfunn er noe borgerskapet gjerne vil tilsløre. Det trengs ideologiske historier som bortforklarer, som får blikket til å se andre steder etter spørsmål og svar. Fjernsynet har de siste seks tiårene vært den viktigste institusjonen i den moderne kapitalismen for å presentere dette ideologiske sløret ovenfor et massepublikum. Selv om man tilslører klassesamfunnet, må menneskene som lever under kapitalismen forholde seg til konsekvensene av klassesamfunnet. Forskjellige mennesker velger forskjellige strategier i møtet med klassesamfunnet. Det er dette jeg mener når jeg bruker begrepet klassestrategier. Fjernsynet spiller en viktig rolle for hvilke strategier som breie lag av befolkningen blir presentert for.

Hada Weiss påpeker i boka We Have Never Been Middle Class at middelklassen ikke er en klasse, men heller en ideologi. Det uttrykker en strategi for hvordan vanlige folk kan forholde seg til klassesamfunnet. Innholdet i strategien kan oppsumeres kort ved at vi gjennom investeringer både økonomisk og kulturelt bestemmer vår egne skjebne. Økonomiske investeringer er for eksempel å kjøpe seg bolig eller investere i pensjonsfond. Det henger sammen med ideologiske uttrykk som eierlinja i boligpolitikken og pensjonsreformen i pensjonspolitikken. Middelklasseideologien forfekter ikke bare økonomiske investeringer. Den oppfodrer oss også til å investere langsiktig i oss selv og våre barn kulturelt. Det kan være gjennom aktiviteter som at man bør lese for barna. Et hjem med mange bøker er for mange en ster- kere symbol på middelklassen enn livsvilkårene til familien. Middelklasseideologien er ikke den umiddelbare gleden ved lesing, men at det er viktig i et langsiktig utviklingsperspektiv å være blant de som leser. Da vil det gå deg bedre i samfunnet. Middelklasseideologien oppfordrer lønnsarbeidere til å investere i bolig, utdanning og dannelse. Ved å investere sikrer vi framtida framfor å tilfredsstille våre ønsker i dag. «Ideologien er skapt av og tjener et kapitalistisk system som tjener på folks investeringer, men ikke bekrefter dem ved å gi dem den selvbestemmelsen investeringen antyder», skriver Weiss (forfatters oversettelse). Et viktig poeng hos Weiss er at disse økonomiske investeringene er i stor grad basert på kreditt. At folk skal ta opp lån for å skaffe seg hjem og utdanning.

Lotteristrategien er en annen strategi som jevnlig blir presentert via fjernsynet. I denne strategien er klassesamfunnet og din posisjon i den er noe fastlåst. Du er der du skal være. Og det er best du blir der. Skomaker bli ved din lest, som det er sagt. Skal man endre posisjonen sin må det skje noe ekstraordinært. Den eneste veien ut er å vinne i Lotto. Derfor kjøper vi lottokuponger hver uke. I håp om å være den ene som vinner selv om vi vet at det er usannsynlig. Lotteristrategien blir ofte sett på som muligheten for den dumme, litt mindre begavede eller de som er tillat å se ned på. Dette oser av klasseforakt. Dermed har det en dobbelt ideologisk rolle. Både som presentasjon av en strategi i forhold til klassesamfunnet for de som ikke passer inn i middelklasseideologien, og som en legitimering av klasseforakt hos de som passer inn der.

Anno er etter min mening et eksempel på hvordan middelklasseideologien blir pakket inn og presentert gjennom fjernsynet. Ved å investere i deg selv og din kunnskap kan du gå fra å være deltager, til svenn, til mester. Investeringene i deg selv bringer deg fram i verden. Deltageren gjennomfører en klassereise fra bunn til topp. I Farmen er det ikke en klassereise. Der ligger utfordringen å være den som får gårdsfelleskapet til å oppnå et ukesoppdrag så de kan brødfø seg selv til neste runde som blir belønnet. Hvem som får sjansen til å lede felleskapet avgjøres av den som sist ble slått ut. Et slags sosialt lotteri. Man kan investere i flere sosiale relasjoner for å få flere lodd i trekninga. Fjernsyn handler ikke bare om hva som skjer på skjermen, men også hvordan det blir mottatt. Anno blir mottatt som fengende fortids-tv. Underholdning for den som er interessert i historie. Mens Farmen har fått rykte på seg som fordummende krangle-tv. Begge deler er brikker i å opprettholde ideologiske ideer. En kulturell skillelinje som er med å opprettholde samfunnsstrukturene.

STRATEGIEN SOM MANGLER

At det er disse to strategiene som blir reprodusert gjennom fjernsynsinstitusjonene er ingen tilfeldighet. Det er strategier som ikke utfordrer kapitalismen eller det borgerlige hegemoniet. Det er ikke rom for en radikal strategi innenfor realityprogrammer. Arbeiderbevegelsen historiske strategi er at folk må stå sammen. Det skal ikke være en vinner, men vi skal vinne sammen. At man må stå sammen, vise solidaritet er ikke en strategi som passer inn det rådende hegemoniet. Det blir dermed heller ikke en alternativ klassestrategi som vi blir presentert for gjennom fjernsynet.