Klassesamfunn i krimfiksjon
Av Nadji Aïssa Khéfif
I sin bok, Det moderne fengsels historie, skiller den franske filosofen Michel Foucault mellom to typer forbrytelser: de forbrytelsene som han kaller «små dagligdagse overtredelser», og som han beskriver som forbrytelser som alle lett kan være fristet til å begå; og de forbrytelsene som han kaller «forbrytelse[r] uten etterfølgelse», og som han beskriver som «begått under så uvanlige omstendigheter, i dypeste hemmelighet, med slik villskap, og […] til de grader på randen av det umulige at det nødvendigvis er første og siste gang [de] begås».1 I følge ham, kan det fremstå som viktigere å straffe de første enn de andre, fordi de første, i motsetning til de andre, kan etterlignes, formere seg, og derfor skape sosial uorden.
Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog, med et hovedfag i sosiologi fra NTNU.
Foto: Metrónomo/Wikimedia Commons
I krimfiksjoner er det ofte besteborgere, medlemmer av overklassen, som begår forbrytelsene uten etterfølgelse, mens småfolk, medlemmer av de brede samfunnslagene, fremstilles som bare i stand til å begå små dagligdagse overtredelser. På samme måte, i disse fiksjonene, er det ofte privatdetektiver som prøver å oppklare de forbrytelsene uten etterfølgelse, mens politietterforskere fremstilles som bare i stand til å oppklare små dagligdagse overtredelser. Når politiførstebetjenten Japp står overfor en forbrytelse uten etterfølgelse, ber ham Hercule Poirot om hjelp. Og når politibetjenten Lestrade befinner seg i en lignende situasjon, ber han Sherlock Holmes om hjelp. I krimfiksjoner pleier en klasseforskjell å skille privatdetektiven og politietterforskeren fra hverandre. Og i den grad vi leser og ser på krimfiksjoner, bidrar denne klasseforskjellen til å strukturere vår oppfatning av kriminaliteten. Denne klasseforskjellen bidrar til å definere hvem vi anser som i stand til å begå en type kriminell handling snarere enn en annen type kriminell handling. Og på grunn av dette, ønsker jeg å belyse den.
Sinn over kropp
Fordelen som privatdetektiver som Poirot og Holmes har i forhold til politietterforskerne, er at de føler seg hevet over loven. De føler seg ikke forpliktet til å respektere lover og til å følge prosedyrer. De tenderer mot å tenke at målet helliger middelet. En politietterforsker kan nok oppføre seg på denne måten, men da handler han eller hun som en privatdetektiv og ikke lenger som en politietterforsker.
Selvfølgelig føler privatdetektivene seg ikke nødvendigvis komfortable med det å overskride loven. Men å kjenne en indre uro hjelper dem å oppleve seg selv som sinn snarere enn som kropper, og derfor som medlemmer av en overklasse snarere enn som medlemmer av et bredt samfunnslag, fordi en overklasse er en klasse som antas å ligge over bredere samfunnslag, som sinnet til et stående menneske kan oppleves som liggende over en kropp.
I krimfiksjoner virker det åndelige å være sosialt hevet over det kroppslige. I TV-serien Agatha Christie’s Poirot (1989–2013) har den forfinete Poirot overtaket på Japp og hans respektinngytende skulderbredde. I filmen From Hell (2001) av brødrene Hughes, er den opiatavhengige og hjemsøkte politibetjenten Abberline den glade og overvektige sersjanten Godleys overordnete. Poirot og Abberline er fysisk svake, men viljesterke. De bestemmer og er sta. Japp og Godley befaler over ordensstyrker, men selv adlyder de, stiller organiserte fysiske styrker til rådighet for Poirot og Abberline, og i den grad de iverksetter planer, forvandler de idéer til virkeligheter.
Drøm over faktum
Å oppklare små dagligdagse overtredelser er et fysisk arbeid. Politifolk samler vitnesbyrd og indisier. De foretar arrestasjoner, avhører, tar bilder og avtrykk, utfører rettsmedisinske undersøkelser, kryssjekker opplysninger, skriver rapporter, osv.
Å oppklare forbrytelser uten etterfølgelse er tvert imot et tankespill. Privatdetektivene ser og hører, og sitter i dype tanker ved sine skrivebord. Timene flyr på urskiven. Og plutselig, treffer de en idé som klargjør gåten.
I filmer kan narkotika hjelpe til å gjøre dette tankespillet synlig. I From Hell, kan man se Abberlines indre visjoner når han røyker opium, eller drikker en blanding av absint og laudanum. I filmen Minority Report (2002) av Stephen Spielberg kan man se detektivene Agathas, Dashs og Arthurs indre visjoner mens deres hoder er fulle av dopamin og endorfiner. Da virker narkotika å ha en dobbel effekt: det å dempe stresset som det å være overfølsom innebærer, det å være mer et sinn enn en kropp; og det å forsterke denne overfølsomheten, den åndelige tilstanden, i så stor grad at man ikke bare får intuisjoner men ser bilder. Disse bildene er vanligvis ikke helt realistiske, og virker å komme i en tilfeldig orden. Men slik fremstår fantasien i forhold til virkeligheten: lunefull og diskontinuerlig, en sump av usammenhengende bilder og lyder snarere enn en maskin styrt av kausallover. Privatdetektivene drømmer og tyder sine drømmer, som sjamaner som prøver å gjenopprette en viss sosial balanse som har vært brutt. I motsetning til politietterforskerne, er privatdetektivene ikke metodiske bevismakere.
Sofa over stol
Å vise en privatdetektiv som tar ulovlige stoffer, kan være en måte å stille til skue besteborgerskapets private forhold til loven, samtidig som kontrasten som eksisterer mellom de fine strøkene hvor besteborgerskapet bor og de beryktede bydelene hvor ulovlige stoffer selges.
En detektiv som Poirot reflekterer i et komfortabelt hjemmekontor og handler i luksuriøse stuer, der det å handle i hovedsak består i det å prate uten hensyn til tiden. En politietterforsker for sin del reflekterer på politistasjoner og handler på gater, det vil si både reflekterer og handler på steder som alltid er fulle av mennesker som forter seg og ikke har tid til å snakke. En privatdetektivs hjemmekontor er et privat og individuelt rom, mens en politistasjon er et offentlig og kollektivt rom. En privatdetektiv tenderer mot å blande privatliv og arbeid, mens en politietterforsker må opprettholde et klart skille mellom de to.
En politietterforsker som skulle begynne å sove på sin arbeidsplass, eller å arbeide hjemme, skulle begynne å oppføre seg som en privatdetektiv. Og en privatdetektiv som skulle arbeide for politiet kunne, som, for eksempel, Patrick Jane i TV-serien The Mentalist (2008–2015), være fristet til å be om å få en god skinnsofa i stedet for et vanlig skrivebord som kontorplass ved politistasjonen.
En privatdetektivs kropp virker ikke å være mye mer enn et appendiks. Og dette er spesielt synlig i filmen Minority Report, hvor detektivene Agatha, Dash og Arthur, som forutser kommende mord, sover, spiser og arbeider på en politistasjon, der de aldri forlater liggestolene sine.
Skjønnhet over funksjonalitet
I TV-serien Agatha Christie’s Poirot, har politiførstebetjenten Japp og Hercule Poirot to ulike livsstiler. Poirot spiser à la kontinental i så små porsjoner at maten virker delikat og sofistikert. Poirot gjør sine måltider til seremonier som har som formål å skjule det at han spiser for å nære seg. Politiførstebetjenten Japp for sin del spiser engelske retter, det vil si enkle retter, dagligdagse retter. Han liker å ha sine tallerkener fulle. Han spiser først og fremst for å fylle sin mage, for å varme seg og for å trøste seg. Til frokost spiser Poirot kun et lite bløtkokt egg med et par brødstrimler, mens Japp vil gjerne ha pølser, eggerøre og bakte bønner.
Poirot er en mann som drikker likører i små glass, mens Japp er en mann som drikker mørke øl i store glass. Poirot bor alene i en leilighet som ligger i Londons sentrum, mens Japp bor med sin kone i et lite hus i en forstad til London. Poirot bor i en høyereliggende etasje. Japp bor på gatenivå. Poirot har et interiør av sin tid hvor alle møbler ser ut til å ha vært laget like mye for å bli beundret som for å bli brukt. Japp har et enkelt tidløst funksjonelt interiør.
Klasser over massen
Selvfølgelig, selv i krimfiksjoner, er ikke alle privatdetektiver like velstående som Poirot. De amerikanske privatdetektivene som sies å være hardkokte og variasjoner over den amerikanske krimforfatteren Dashiell Hammetts fiktive privatdetektiv Sam Spade, ligner mer uteliggere enn rike dandyer. De lever vanligvis i dårlig opplyste, skitne, fuktige og rotete leiligheter; og arbeider for rettsvesenet i fargeløse saker hvor de vanligvis har å bekrefte eller avkrefte mistanker.
Disse privatdetektivene er tøffe snarere enn svake, dårlige purker snarere enn super cops, alkoholikere snarere enn narkomane, voldelige snarere enn maniske, jentefuter snarere enn kyske, avvikere snarere enn fremmede. De er engelske privatdetektiver overført til et samfunn som antas å være klasseløst. For dem, er de sosiale ulikhetene mer en kald dusj enn et varmt bad. De er hjemsøkte av en skuffelse som hjemsøker en hel del av den amerikanske skjønnlitteraturen, nemlig: skuffelsen over det at den amerikanske drømmen er bare en drøm; skuffelsen over det at det amerikanske samfunnet faktisk er et klassesamfunn.
I deres verden er motsetningen mellom det gode og det onde ofte en motsetning mellom et vesen og et utseende. Politifolk er korrumpert, og skjuler det bak dydens maske. De, for sin del, er gode mennesker, og skjuler det bak syndens maske. Man kan si at de også tilhører en overklasse som skiller dem fra politietterforskerne, men denne overklassen er moralsk snarere enn sosial og økonomisk.
I krimfiksjoner der samfunnet åpenbart består av sosiale klasser, er det gode og det onde mer tydelig atskilt fra hverandre, men også dobbelte. I de brede samfunnslagene må man se på loven som det gode og på forbrytelser som det onde. I overklassen, må man se på kunnskapen som det gode og på det ukjente som det onde. De små daglige forbrytelsene er ordensforstyrrelser, og de store eksepsjonelle forbrytelsene er intellektuelle utfordringer. Ideelt sett, burde politietterforskerne sørge for at ingen forbrytelse forblir ustraffet, mens privatdetektivene burde sørge for at ingen forbryter forblir ukjente. Det er forskjellen mellom de brede samfunnslagene og overklassen, mellom loven og kunnskapen, som definerer politietterforskerne som ansvarlige og naive, og privatdetektivene som intelligente og uansvarlige. Politietterforskerne har sine fengselsceller. Privatdetektivene har sine små grå celler.
Historier over beviser
Politietterforskerne vil ha beviser for å forvandle muligheter til fakta. Privatdetektivene vil ha indisier for å brette ut den historien som en forbrytelse uten etterfølgelse inneholder. I filmen Zodiac (2007) av David Fincher, forveksler amatørdetektiven Robert Graysmith indisier med beviser, og historie med fakta. Og politibetjenten David Toschi minner ham på at det å ha indisier og en historie tillater ham å gjøre krav på sannheten, men ikke på rettferdigheten, ved å si: «Easy, Dirty Harry. Finish the book.»
I krimfiksjoner, lager privatdetektivene ofte en fortelling som har som formål å mane fram en tilståelse. I Zodiac, maner Graysmiths skriftlige fortelling fram bare en partiell tilståelse i form av et truende blikk. Poirot for sin del klarer alltid å lage muntlige fortellinger som får den skyldige til å innrømme alt, som en demon kan vise seg til en eksorsist i en skrekkfilm.
Poirots fortellinger er torturer som ligner spiritismeseanser. Han samler i et rom alle som hadde en grunn til å begå forbrytelsen, som han prøver å oppklare. Og samtidig som han forteller sin historie, anklager han hver enkelt, turvis, og sparer den personen som han faktisk mistenker til slutten. Poirot har aldri det minste beviset å legge frem til støtte for hans siste anklage. Men forbryterens tilståelse fjerner alltid behovet for bevis. I krimfiksjoners overklasse, er den verste forbrytelsen kanskje ikke å stjele eller å drepe men å tro at man kan holde sin identitet skjult.
Hva gjorde at Jack the Ripper og Zodiac gikk over fra virkeligheten til fiksjonen, fra verden til boken og fra boken til filmen? Hva gjorde dem legendariske kriminelle? Grusomheten av deres forbrytelser, eller det at de aldri har vært formelt identifisert? Deres forbrytelsers enestående karakter har sannsynligvis bidratt til deres berømmelse, til å gjøre dem like mye fiktive som reelle. Men det å ha forblitt gåter for myndigheter som helst vil at alle skal være begripelige og pågripelige, har sannsynligvis også bidratt til det.
Berømmelse over glemsel
I Det moderne fengsels historie setter Foucault krimlitteraturen opp mot de små avisartiklene som oppdaterer folk om det arbeidet som politiet og rettsvesenet utfører: om de siste arrestasjonene, de siste siktelsene, og de siste dommene.2 Likevel, vet alle som allerede har lest krimbøker eller sett krimfilmer basert på sanne historier, at slike små avisartikler, i noen tilfeller, blir grunnlaget til krimfiksjoner. Jack the Rippers mord eller Zodiacs mord, for eksempel, er virkelige forbrytelser som ble grunnlag for krimfiksjoner.
Det er mulig det er når journalistene klarer å formidle en politietterforskning som et spill snarere enn som et arbeid, at denne etterforskningen kommer inn i fiksjonen. I dette tilfellet, kan Zodiac ha fremmet sin egen mytifisering ved å be noen aviser til å publisere som et makabert puslespill noen kodete brev som han hadde lagt.
Når pressen formidler et politiarbeid som et arbeid, ender dette omtalte arbeidet i en skjult administrativ hukommelse som konsentrerer det. Men når pressen klarer å formidle et politiarbeid som et spill, ender dette omtalte arbeidet i en synlig kunstnerisk hukommelse som broderer det. Dagsavisene, bøkene, og filmene ser ut til å utgjør tre lag i denne kunstneriske hukommelsen: dagsavisene som laget til de pågående etterforskningene, bøkene som laget til de historiske etterforskningene, og filmene som laget til de mytiske etterforskningene. Politiarbeidet utføres i nåtiden, mens krimfiksjoner utvikler seg i fortiden, slik at bildene virker å være det som ordene blir etter at de har gått over en viss kritisk masse.
I filmen Zodiac, følger man Toschis politietterforskning før man følger Robert Graysmiths amatøretterforskning. Filmen begynner i en hektisk dagsavisredaksjon, og ender opp i det dystre kjølvannet av en monoman søken. Nåtiden fremstår som en lys, livlig, og kollektiv tid, før fortiden fremstår som en mørk og ensom tid. Men etter hvert, via krimfiksjonen, blir fortiden en lampe som belyser en nåtid som plutselig viser seg mørk.
Kosmopolitter over innvandrere
Man kunne si at krimfiksjonen blomstrer på politiarbeidets nederlag. Det er i hvert fall det som virker å skje i filmen Zodiac. Man kan legitimt spørre seg selv om Graysmith ville ha skrevet en bok om Zodiac hvis politiet hadde funnet beviser som kunne ha begrunnet en rettssak.
I krimfiksjoner kan privatdetektivene bli ansatt fordi de kan vise mer takt og diskresjon enn politiet og pressen.3 Men de er også ansatt når det ser ut som kun det onde kan beseire det onde. Privatdetektivene har en spesiell posisjon i overklassen. De er både inne og ute, både beundret og foraktet, både utfordret og fryktet. De ses på som mennesker som kan bekjempe og jage vekk det onde uten å sette klassen og seg selv i fare. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, okkuperte de gamle kvinnene, de svarte menneskene, smedene, slakterne og kornmålerne lignende posisjoner i det kabylske samfunnet.4 Dette kan forklare hvorfor noen fiktive gamle damer, som, for eksempel, Miss Marple og Jessica Fletcher, er kjente amatørdetektiver.5 I det kabylske samfunnet var kvinnene som ikke lenger kunne føde, sett på som kvinner som hadde vendt tilbake til en vridd og uhellsvanger natur;6 nettopp den naturen som mange tillegger Miss Marple, og som man kan være tilbøyelig til å tillegge Jessica Fletcher etter å ha merket at døden virker å følge etter henne uansett hvor hun drar.
Siden det å være en belgier i England er å være en fremmed, men ikke så fremmed at man ikke er en nordeuropeer fra en nordeuropeisk sammensatt kongerike som også er en kolonimakt, er Poirot både inne og ute det engelske samfunnet. Han er en ambivalent og eksentrisk karakter, feiret og spottet, som setter de skarpe bladene som sine små grå celler er, opp mot drapsvåpenet, og sin intelligens’ vold opp mot forbrytelsens vold.
I sin bok Mytologier, skrev den franske semiologen Roland Barthes at «tenkning er en voldsom, katastrofal operasjon» for «en nasjon av forretningsfolk».7 I England er Poirot voldelig i den grad han tenker. Å tenke er en overtredelse som gjør det mulig for livet å gjenoppta sin gang, etter at en forbrytelse uten etterfølgelse avbrøyt denne. Tenkningen tåles i den grad det kan hjelpe til å gjenopprette en viss sosial orden, men ellers er det ansett som farlig, og bør helst ikke gjøres.
I det velstående miljøet der Poirot arbeider, er han ansett som en kosmopolitt snarere enn som en innvandrer. En kosmopolitt er en fremmed som man verdsetter ved å forestille seg ham eller henne som sjelden eller enestående, mens innvandrerne er fremmede som man tvert imot nedvurderer ved å forestille seg dem som utbredte eller ordinære. De fremmede som tilhører de brede samfunnslagene, er sett på som innvandrere snarere enn som kosmopolitter.
I overklassen er kosmopolittene så verdsatt—sannsynligvis som et bevis på at miljøet er internasjonalt—at de kan bli privatdetektiver. Men selvfølgelig, er de så få, at bare en, Poirot, har blitt det. I de brede samfunnslagene, er innvandrerne så nedvurderte – sannsynligvis som en trussel mot en viss nasjonal integritet – at de ofte er kontrollert av politiet, og mistenkt for forbrytelser. Kosmopolittene er fremmede subjekter, det vil si fremmede som iakttar og lytter, i så stor grad at de noen ganger er spioner—«jetsetter» à la James Bond eller «traveller» à la Jason Bourne—som verken er sett eller hørt når de gjør en god jobb. Og innvandrerne er fremmede objekter, det vil si sette og hørte fremmede, som noen ganger oppleves som altfor synlige og altfor støyende, og tillegges lite sinn fordi de har språkvansker.
Det at man tenderer mot å se på innvandrerne som litt dumme gjør at man forventer små dagligdagse overtredelser av dem, snarere enn forbrytelser uten etterfølgelse; lovbrudd begått for å tilfredsstille fysiske eller materielle lyster og behov, som, for eksempel, voldtekter eller butikktyverier, snarere enn planlagte lovbrudd gjennomført med kaldt blod, som, for eksempel, et mord uten bevis eller et bankran uten offer.
Selvsagt kan innvandrerne drepe. Men når dette skjer, tenderer man mot å se på disse drapene som noen kulturelle eller politiske drap begått for å gjenopprette en ære, opprettholde et hierarki, eller fremme en ideologi; som noen dumme drap, begått på grunn av dumhet og/eller uvitenhet; snarere enn som noen psykologiske og patologiske mord ment til å gjenopprette en indre fred som en altfor stor intelligens stadig forstyrrer.
Perfekt mord over lommetyveri
Hvis mordet er både den mest avskyelige og den mest fascinerende av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg minst i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et subjekt, det vil si av et sinn.
Hvis tyveriet tvert imot virker å være den meste banale og ubetydelige av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg mest i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et objekt, det vi sil av en kropp.
Hierarkiet som foreligger mellom sinnet og kroppen— kanskje fordi man forestiller seg at sinnet ligger i hjernen som selv kan ses på som toppen av kroppen— ser ut til å etablere et hierarki mellom forbrytelsene, hvor angrepene mot sinnet står hevet over angrepene mot kroppen som både mer forferdelige og mer komplekse. Det er kanskje på grunn av denne rangordningen at et mord kan være perfekt og at et tyveri ikke kan være det. Eller det kan være fordi et mord er en avskaffelse som er irreversibel, mens et tyveri er en avskaffelse som er reversibel. Noe stjålet kan gis tilbake, men noen drept kan neppe vekkes opp fra de døde.
Det perfekte mordet er et mord som er gjennomtenkt i en stille og ryddig innside, og gjennomført i en stille og ryddig innside. Det er den berømte «lukket rom»-forbrytelsen. Man kunne nesten si et mord i laboratorium. Selvfølgelig er den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomtenkt, et besteborgerlig sinn, og den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomført, er et besteborgelig hus, det vil si et hus som er rent og ryddig hele tiden, og som har tykke vegger som holder verdens støyer og uroer ute.
I motsetning til det perfekte mordet, er lommetyveriet et tyveri som er både gjennomtenkt og gjennomført i den rastløse, forsømte, skitne og brokete utsiden som en folkemengde er, av mennesker som dessverre altfor mange ser på som rastløse, forsømte, skitne og brokete utsider, nemlig innvandrere.
Lommetyveriet er den minste av alle forbrytelser slik det perfekte mordet er den største av alle forbrytelser. Og det er godt mulig at politiarbeidet sprer det strukturelle synet på lommetyveriet som jeg akkurat har malt like mye som krimfiksjonen sprer det strukturelle synet på det perfekte mordet som jeg har beskrevet like før.
De perfekte mordene er begått under lyspærer eller gasslamper, det vil si under et kunstig lys som lar huden være hvit, blodet være kaldt, og gjør det mulig å se i mørket. Lommetyveriene for sin del er begått under solen, det vil si under et naturlig lys som mørker huden, koker blodet, og blinder.
I sin bok Evil Under the Sun (1941) spiller Agatha Christie på kontrasten mellom det perfekte mordet og sollyset. En forbrytelse uten etterfølgelse virker enda mer eksepsjonell når den er begått under en brennende sol. En forbryter som klarer å beholde sitt blod kaldt og sin hud hvit under en slik sol virker enda mer djevelsk, enda mer umenneskelig.
Det er mulig at en brun hud som befinner seg under et kunstig lys virker like mye umenneskelig som en hvit hud som befinner seg under et naturlig lys. Det er mulig at en innvandrer som bryter seg inn i et stort og fint hus, virker like mye umenneskelig som en besteborger som dreper noen på en solrik strand. Men likevel er det sannsynlig at mange skulle ha en tendens til å se på den første som et undermenneske, og på den andre som et overmenneske.
Naturrett over positiv rett
I krimfiksjoner, kan besteborgerne føle seg sosialt deklassert når politiet arresterer dem, og når de må møte frem for retten. Og, de kan føle seg sosialt anerkjent når en privatdetektiv mistenker dem for å ha begått en forbrytelse uten etterfølgelse. Det kan virke merkelig, men en privatdetektivs mistenksomhet kan være en form for sosial anerkjennelse. Og en god privatdetektiv er kanskje ikke noe annet enn en god sosiolog som vet at jo mer han eller hun kommer til å skryte av forbrytelsen, kommer til å si at den har vært vanskelig å oppklare, at den er verket til et genialt individ, jo mer kommer han eller hun til å trekke forbryteren mot tilståelsens kløft. Den gode privatdetektiven bruker den besteborgerlige forbryterens sosiale natur mot hans eller hennes individualitet.
Kun det frie mennesket, det vil si han eller hun som kan vende den sosiale anerkjennelsen ryggen, kan begå den perfekte forbrytelsen, det vil si forbrytelsen som verken en politietterforsker eller en privatdetektiv kan oppklare. Den perfekte forbrytelsen er den platoniske idéen om forbrytelse, den ideale forbrytelsen, som per definisjon ikke kan begås, men som likevel definerer den perfekte forbryteren som han eller hun som etterlater seg ingen bevis og som aldri tilstår.
I krimfiksjoner, er en tilståelse ofte en dom, ikke et samfunns dom over en forbryter, men en forbryters dom over sitt offer eller sine ofre. I krimfiksjoner, innrømmer de besteborgerlige forbryterne ofte at de har vært straffeinstrumentet til en guddommelig rettferdighet som samfunnet ikke har vært i stand til å iverksette. Selvfølgelig er denne rettferdigheten, som antas fra en annen verden, generelt sett ikke noe annet enn forbryternes egen overbevisning og derfor dypt forankret i dem. De ser på seg selv som rettferdighetsforkjempere, av samme grunner som rettferdighetsforkjemperne, som, for eksempel, Zorro, ofte er sett på som forbrytere. De forsvarer en naturrett mot en positiv rett.
Indisier over beviser
I krimfiksjoner, har privatdetektivene ofte en kropp som er svakere enn de fleste, og et sinn som er skarpere enn de fleste. Lite er alminnelig eller gjennomsnittlig hos dem. De er dristige og overskridende snarere enn fornuftige og måteholdne. De er alt politietterforskerne ikke må være for å være gode politietterforskere. De er veldig oppmerksomme på bitte små uregelmessigheter, kommer fram til overbevisninger ut fra bare indisier, og kan være fristet til å håndheve en subjektiv naturrett snarere enn å la en legitim myndighet håndheve en objektiv rett definert med lover.
Politietterforskerne må tenke ut noen hypoteser og teste dem ut. Det forventes ikke av dem at de skal ha andre overbevisninger enn de overbevisningene som de bevisene som de finner tillater dem å ha. Indisiet må være for dem et mindreverdig, tvilsomt, tvetydig tegn, et tegn fremkalt av omstendighetene, som egner seg til allslags fortolkinger. De må ikke la noen historie bli viktigere enn faktaene. De må sammenligne snarere enn kombinere; grunnfeste likheter og forskjeller snarere enn spekulere. De må vise verken skarphet eller blindhet, verken unyttig intellektuell vold eller ulovlig fysisk vold. De må ha den fornuften og det måteholdet som trenges til å produsere beviset, det vil si et likhetstegn (=) mellom to eller flere avtrykk. Politietterforskerne må ikke verdsette indisiet, som er enten noe til overs (+) eller noe som mangler (-).
I krimfiksjoner har politietterforskerne som plikt å heve seg til voksenalderens øko-tekno-byråkratiske romtid, mens privatdetektivene, med deres indisier og overbevisninger, får lov til å forbli innenfor barndommens audio-visjo-tragiske romtid. I filmen Zodiac, er Graysmith en troskyldig avistegner som bruker sine unge barn for å assistere ham i hans amatøretterforskning. Og i filmen Prisoners (2013) av Denis Villeneuve, har den oppmerksomme og voldelige politibetjenten Loki tatoveringer som han ikke helt klarer å skjule under sine kontorskjorter. Loki redder et bortført barn, men tydeligvis mer som et dristig barn enn som en ansvarlig voksen mann, mer som en privatdetektiv enn som en politietterforsker.
Fra klassesamfunn i krimfiksjon til politiarbeid i klassesamfunn
Fra et visst marxistisk standpunkt kan man se på politiet til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land som en offentlig sosial styrke som har som formål å forsvare en sosial orden som består av en overklasse, en middelklasse og en underklasse. Men når dette er sagt, må man ikke glemme at politifolk til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land også tilhører et klassesamfunn, og at de ikke har de beste posisjonene i dette samfunnet, at de tilhører de brede samfunnslagene snarere enn noen overklasse.
Når man ser på politifolk som store barn som har vansker med å oppfylle øko-tekno-byråkratiske krav, eller når man gjør dem heltene til realityshow der de løper etter og pågriper mennesker som tilhører samfunnets laveste lag, plasserer man dem i de brede samfunnslagene. Man assosierer det kroppslige med de brede samfunnslagene, og det åndelige med overklassen. Man tar i bruk den kognitive strukturen som krimfiksjoner formidler ved å vise forbrytelser og etterforskninger som varierer etter sosiale klasser.
Å bli klar over det er å oppnå en viss autonomi i forhold til det sosiale blikket som klassesamfunnet definerer, og derfor i forhold til de sosiale ulikhetene og de utbyttingsprosessene som utgjør dette samfunnet. Jeg snakker ikke om å bli klar over skjulte hensikter. Jeg er ikke en konspirasjonsteoretiker. Jeg snakker om å bli klar over det at sosiale strukturer også er kognitive strukturer, som noen underholdninger, som kan virke helt banale og apolitiske ved første blikk, som, for eksempel, krimfiksjoner, kan spre.
Noter:
1 Michel Foucault, Det moderne fengsels historie, overs. av Dag Østerberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977), 85-86.
2 Foucault, Det moderne fengsels historie, 65.
3 Luc Boltanski, Énigmes et complots. Une enquête à propos d’enquêtes (Paris: Gallimard, 2012), 99-100.
4 Pierre Bourdieu, Le sens pratique. (Paris: Éditions de Minuit, 1980), 351-352.
5 Ved siden av Hercule Poirot er Miss Marple den andre berømte detektiven som Agatha Christie har skapt. I motsetning til Poirot, er hun en amatørprivatdetektiv. Men som Poirot, har hun sin TV-serie: Agatha Christie’s Marple (2004- ). Jessica Fletcher er også en amatørprivatdetektiv. Hun er heltinne til TV-serien Murder, She Wrote (1984-1996).
6 Bourdieu, Le sens pratique, 353-356.
7 Roland Barthes, Mytologier, overs. av Einar Eggen, 3. utg. (Oslo: Gyldendal, 1999), 27.