Ukategorisert
av Jorun Gulbrandsen
Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.
I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».
Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:
«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.
I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.
Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.
En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.
Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.
Et politisk redskap i dag også
Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:
«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»
Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.
Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.
Avis med egne meninger er bra
Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.
Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!
Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.
Bedre med løpesedler?
I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»
Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».
I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.
Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?
Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!
Arbeidet med Klassekampen gir:
- Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.
- Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.
- Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.
Ukeavis er urealistisk
Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.
Langsiktig plan
Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.
Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.
Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.
Avisa er verdt en kamp!
Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!