Klasse er tilbake. Det vil si, klasse forsvant aldri fra den faktiske virkeligheten eller fra de marxistiske miljøene, men klasse er nå hot igjen også innen mainstream samfunnsvitenskap. I boken Klasse: en innføring, av Magne Flemmen og Jørn Ljunggren, får vi mange eksempler på hvorfor, slik som at de fattigste mennene i Norge dør 14 år (sic!) før de rikeste (s. 288).
Klasse er primært en introduksjonsbok for sosiologistudenter, men boken har også ambisjoner om innovativ teoriutvikling, spesielt gjennom å forene Marx og Weber. I tillegg er den en fantastisk kilde til data som belyser det norske klassesamfunnet.
Boken har ni kapitler. Etter en introduksjon til boka (kap 1), får vi generelle diskusjoner rundt klasse (kap 2 og 3), og deretter fem empiriske kapitler med hvert sitt hovedtema og empiri fra det norske klassesamfunnet: kultur, politikk, steg/segregasjon, mobilitet/utdanning og helse. Boken avsluttes med et oppsummerende kapittel (kapittel 9).
Jeg har stor sans for den undersøkende og udogmatiske tonen i boken, så vel som insisteringen på at klasse både er objektive strukturer og subjektive forhold. Boken bygger på omfattende tidligere forskning, hvilket gir boken en solid tyngde. Boken viser tydelig hvordan det norske samfunnet (fremdeles) er preget av store forskjeller mellom folk.
Det er mye å berømme boken for. Og det gleder meg stort at boken bidrar til mer søkelys på klasse i Norge. Dette er bra. Men ettersom jeg ble spurt om å kommentere boken for et marxistisk tidsskrift, og det er gjennom kritikk vi sammen kan bevege oss framover, skal jeg her avgrense meg til å komme med noen kritiske refleksjoner rundt forfatternes bruk av marxismen.
Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at klassesamfunnet er for komplekst til at vi kan begrense oss til én klassiker, det være seg Marx eller Weber. Men hvordan disse skal kombineres, er ingen enkel sak. Flemmen og Ljunggren vil sveise dem sammen ved å si at Marx og Weber egentlig ikke er så forskjellige som man ofte tror. Her synes jeg det går litt fort i svingene.
I kapittel 2 og 3 bygges det opp ett argument om at vi kan og bør kombinere Marx og Weber. Men i de empiriske kapitlene 4 til 8 havner begge to i skyggen. Her hersker nemlig Pierre Bourdieu. Dette hoppet skulle kunne legitimeres om Bourdieu er kombinasjonen av Marx og Weber. Men dette diskuteres aldri eksplisitt, og er noe veldig få marxister ville akseptert.
En grunn til at det kan gå fort i overgangene – først mellom Marx og Weber, og deretter mellom Marx, Weber og Bourdieu – er at Marx og marxismen ikke problematiseres grundig nok. Emil Øversveen hevdet nylig i Sosiologen at Flemmen og Ljunggren vektlegger «eiendom», i stedet for «utbytting» i sin presentasjon av klasseteorien til Marx. Dette kan høres ut som en ganske nerdete kommentar, men innsikten kommer med store implikasjoner. Flemmen og Ljunggren nevner riktignok at det skjer en utbytting av arbeidere, men de store implikasjonene dette får – og her får gjerne forfatterne si ifra om de synes jeg vrangleser dem – forsvinner helt i de empiriske kapitlene, der rammene settes av Bourdieu. Når forfatterne på side 40 nevner at det «har vært vanlig å atskille [klasseteoriene til Marx og Weber], men for våre anliggende her er ikke forskjellen så vesentlig», så stemmer vel dette egentlig, men kun fordi marxismen i stor grad blir satt til side i de empiriske kapitlene.
Alle avgrensninger kommer til en pris. Så også her. For når marxismen havner i skyggen, går vi glipp av den kanskje viktigste klassen i vårt samfunn: kapitalistklassen. Boken lar oss møte mange av de faktiske menneskene fra denne klassen, som når Flemmen og Ljunggren viser hvordan «overklassen» liker en distinkt kultur, har bedre helse, bor i segregerte områder og så videre. Dette er viktig i seg. Men vi møter dem sjelden, eller aldri, som kapitalister. Det vil si, som klassen som har som sin primære klasseaktivitet å akkumulere kapital. Vi kan lese at «overklassen» lever av andre ting enn lønn, som «eiendomsbesittelse», «kapitalinntekt» eller «næringsinntekt», men vi får ikke vite hva de gjør med denne kapitalen.
For marxister har det vært sentralt at merverdi skapes gjennom utbytting av arbeidere, som igjen blir grunnlaget for kapitalakkumulasjon, og dermed også økonomisk vekst og økologiske kriser. Klasse er dermed mer enn bare forskjeller mellom mennesker, det er også grunnleggende for å forstå utviklingen av den politiske økonomien i stort.
Flemmen og Ljunggren antyder at Marx er abstrakt, mens for å forstå den konkrete verden, må vi også ha Bourdieu. Dette er kanskje korrekt på noen punkter, men en marxistisk analyse gir oss også innsikter til å se andre konkrete forhold enn hva Flemmen og Ljunggren vektlegger i Klasse.
I kapittel 4 kunne de for eksempel diskutert hvem som (ikke) eier kulturen og mediene, og hvordan klasserelasjoner skaper en distinkt ideologiproduksjon i dagens Norge. Kapittel 5 kunne inkludert viktige diskusjoner om statens og politikkens klassekarakter. Debatten om gentrifisering i kapittel 6 fokuserer typisk nok på forskjeller mellom de som flytter inn og ut av områder, hvilket i gentrifiseringslitteraturen ses som en liberal tilnærming. Hadde man inkludert den store marxistiske forskningen på feltet, kunne boken diskutert hvem som skaper gentrifisering gjennom å investere i disse områdene. Kapittel 7 kunne inneholdt kompliserte debatter om småborgerskapets plass og rolle i dagens Norge. Kapittel 8 ville kunne diskutert hvem som eier helsesystemet og hvordan medisinindustrien drives av profittmotivet.
I Klasse leser vi at folks helse er forskjellig på grunn av arbeid og bolig, men en marxistisk analyse ville gått videre, og diskutert hvordan dette er uttrykk for klassekamp knyttet til arbeid eller bolig. På liknende vis er kampen om kulturen og bevisstheten (kapittel 4), statens politikk (kapittel 5), byen og segregering (kapittel 6) og organiseringen av helse og sosial reproduksjon (kapittel 8) alltid konflikter mellom de som akkumulerer kapital og alle oss andre. Denne pågående klassekampen – nedenfra og opp, og ovenfra og ned – skaper verden. Og noen ganger skaper den også opprør, motstand og revolusjon. Også dette må sosiologistudenter få lære seg.
Nå er det ikke denne boken Flemmen og Ljunggren har skrevet – hvilket er deres valg. Men ettersom boken sier at den bygger på Marx, må forfatterne forvente seg en kameratslig kommentar i Gnist.
Helt til slutt et lite avsnitt om Marx og Weber. Marxismens vektlegging av utbytting er noe ganske annet enn det weberianske søkelyset på hvordan individers livssjanser er betinget av tilgang til goder i forskjellige markeder. Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at begge disse perspektivene er viktige. Marx’ arbeidsverditeori kan være sann, samtidig som mange forskjeller i den brede arbeiderklassen ikke kan reduseres til motsetninger mellom arbeid og kapital. Disse to perspektivene kan derfor brukes for å analysere forskjellige ting. Når det gjelder å gjøre en syntese, tror jeg ikke det er konstruktivt å viske bort forskjeller og hevde de egentlig er ganske like. Som jeg ser det, kan marxister inkludere analyser av hvordan folk har forskjellige tilgang til markeder i sine analyser, og forbli marxister. Derimot er det veldig rart å inkludere Marx sitt premiss – utbyttingen og hele arbeidsverditeorien – i en weberiansk analyse. Da vil analysen helt enkelt slutte å være weberiansk, og langt på vei bli marxistisk. Med helt andre ord: Du kan helle brus i spriten, og fremdeles servere alkisen. Men hell ikke sprit i brusen før du gir det til ungen. Husk at marxismen er sterke saker.