Militær makt kan ikke svare på noen av krisene verden står i. Det er et paradoks: De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.
Av Ingeborg Breines, humanist med lang erfaring fra arbeid i fredsbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt. Har skrevet en rekke artikler og redigert bøker spesielt om fredskultur, fredsundervisning og kvinner og fred. Breines har blant annet vært generalsekretær i den norske UNESCO-kommisjonen, direktør for kvinner og fredskultur i UNESCO, Paris og direktør for UNESCOs kontor i Islamabad og Genève, daglig leder av Nordland akademi for kunst og vitenskap og co-president i IPB, Det internasjonale fredsbyrået.
Vinteren og våren 2022 var det intens virksomhet blant fredsfolk i Norge. Hensikten var å prøve å hindre USA i å etablere fire nye militærbaser i Norge – på flyplassene Evenes, Rygge og Sola og på marinebasen Ramsund ved Evenes. Utgangspunktet var Solberg-regjeringens undertegning av tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, fremmet i kongelig resolusjon 16. april 2021. Avtalen omhandler etablering av disse fire basene, eller «omforente områder» som styresmaktene kaller det, men legger også til rette for opprettelse av flere baser senere.
Avtalen medfører også ytterligere arealbruk idet adkomst til disse områdene skal sikres, over privat, kommunal og statlig eiendom – over sjø, vann, land og luft. Tilgang til og bruk av basene skal være uten kostnader for amerikanske styrker, amerikanske kontraktører og norske kontraktører. Både Norge og USA skal ha rett til bruk av de omforente områdene dersom partene ikke har fastslått at amerikanske styrker har rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene. Samtidig står det i avtalen at de amerikanske basene skal nyte immunitet og være underlagt amerikansk jurisdiksjon dersom det skulle oppstå uenighet mellom Norge og USA.
Avtalen må kunne sees som et brudd med tidligere basepolitikk og et brudd med Grunnlovens paragraf 1 som sier at Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike. Da norsk medlemskap i NATO ble en realitet i 1949, prøvde daværende statsminister Einar Gerhardsen å berolige Sovjetunionen med at
Den norske regjering ikke vil tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Gerhardsen bekreftet Baseerklæringen av 1949 på NATO-møtet i Paris i 1957 og tilføyde at det ikke vil bli lagret atomvåpen i Norge i fredstid. Statsminister Trygve Bratteli spesifiserte i den såkalte Bratteli-doktrinen om forbud mot atomvåpen på norsk jord fra oktober 1975 at: Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord.
Baseavtalen, som er inngått på USAs initiativ, ifølge tidligere forsvarsminister Frank Bakke Jensen, ble sendt på høring 16. april 2021. Med bakgrunn i negative svar, tillot fredsbevegelsen seg å håpe at et nytt Storting og en ny Regjering ikke ville la loven passere. Men våren 2022 fikk vi se at Støre-regjeringens innstilling var i samsvar med Solberg-regjeringens. Loven gikk igjennom 3. juni mot SV, Rødt og MDG sine stemmer.
Facebook-siden Nei til amerikanske baser på norsk jord har kontinuerlig formidlet informasjon om prosessen til ca. 10 000 medlemmer, og fortsetter arbeidet. Mange har gitt uttrykk for sinne og frykt over at myndighetene ønsker å bryte tidligere basepolitikk og underminere norsk selvråderett. Bekymringen var og er stor for at baseavtalen øker den militære spenningen i nordområdene og rivalisering i våre nærområder og gjør norske lokalsamfunn til terror og bombemål. Å slippe amerikanerne nært innpå Russland og oppheve norske base- og øvelsesrestriksjoner, virker ikke beroligende på Moskva.
Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. USA og Russland vil kunne se seg tjent med å bruke norsk territorium dersom det skulle komme til en konfrontasjon. Ingen av dem ønsker selvsagt at det føres krig på deres eget territorium, og slett ikke med de våpnene som er tilgjengelige i dag. Det burde være i norsk interesse å ikke sette seg i en slik situasjon. Vår geografi ligger fast og vi har all mulig interesse av at nordområdene forblir en fredelig samarbeidsarena, ikke minst nå når klimaendringene åpner for tilgang til store naturressurser og trafikk både i nordøst og nordvest-passasjen.
Dersom USA skulle velge å gå til krig mot et annet land fra basene i Norge, blir Norge et mulig angrepsmål. Om USA skulle ønske å angripe Russland fra Norge, har norske myndigheter ingen makt til å stoppe det. USA vil heller ikke være forpliktet til å følge norske lover for natur og miljø på basene, som for eksempel grunnlovens §112 og naturmangfoldloven. Natur og ungdom påpeker at Norge kan miste råderett over egen natur. Forskningsrapporter viser uforsiktig naturforvaltning, avskoging, giftige stoffer i drikkevann og jordsmonn, dårlig opprydning av kjemikalier, kreftfremkallende stoffer og militært materiell, inklusive atomavfall i og rundt amerikanske militærbaser.
Offisielt heter det at avtalen legger til rette for at USA kan yte raskere og bedre «militær forsterking av Norge» og er en videreutvikling av det regjeringen anser som et viktig og positivt samarbeid med USA for «å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser». Avtalen ansees som en forutsetning for at USA vil (fortsette å) investere i militær infrastruktur i Norge. Avtalen, som kalles SDCA (Supplementary Defence Cooperation Agreement), er også viktig for sikkerheten i Europa, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt. Det må være tillatt å stille seg undrende til myndighetenes antagelse om at lille Norge, og Europa, har samsvarende sikkerhetsinteresser med stormakten USA, og det uavhengig av hva som skjer i amerikansk politikk med sine sterke interne konflikter, svake presidenter og sitt svekkede demokrati.
Amerikansk, «forhåndslagret», militært materiell i Norge tilhører de amerikanske styrkene og fasilitetene hvor de befinner seg skal kun brukes av amerikanerne, som derved har eksklusiv kontroll. USA kan fjerne materiellet fra norsk territorium når de måtte ønske. Kan Norge?
Styresmaktene anser det som urealistisk at Norge skal forsvare seg utlukkende med egne styrker og at det derfor er viktig at USA og andre allierte kan trene, øve, forhåndslagre våpen og på andre måter forberede forsterkning til Norge i tilfellet angrep. Denne faren er sannsynligvis økende. For jo mer aggressivt vi oppfører oss «ute», jo større muligheter for represalier hjemme. Mange setter derfor sin lit til NATO, andre til nordisk militært samarbeid. Tidligere anså norske myndigheter at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og del av et sterkt FN, men det har endret seg. Da Norge nylig kjempet for en plass i FNs sikkerhetsråd ble det stadig fremhevet at det var for å fremme norske interesser. Det norske bidraget til FNs fredsbevarende styrker er betydelig redusert, mens støtten til NATO øker.
Den nasjonale forsvarsevnen ansees som svekket etter at Norge fra 1999 av har lagt om sin forsvarsstrategi til å være en del av NATOs out-of-area strategi, framfor å ha et godt, defensivt, nasjonalt forsvar. Som svar på NATO og USAs behov for et langtrekkende, offensivt/aggressivt militærsystem, har Norge kjøpt langtrekkende fly og våpen og deltatt og deltar aktivt internasjonalt i kriger i land vi ikke har hatt noen konflikt med. Sikkerhetspolitikk er blitt til usikkerhetspolitikk. Det norske forsvaret er så integrert i USAs globale militærstrategi allerede at fregatten KNM Fridtjof Nansen er under amerikansk kommando som støtteskip til det amerikanske hangarskipet USS Harry S Truman i fremmede farvann.
Tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, uttrykte i Klassekampen 9.12.21 bekymring for at baseavtalen også skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid. Yuhan Shanmugaratnam tok i en artikkel i Klassekampen 12.01.22 opp en lignende uro. Han viste for eksempel til at Guantánamo-fangeleiren var «hendig» plassert utenfor amerikansk jurisdiksjon og at amerikanerne derved kunne tillate seg en oppførsel de ikke kunne ha hjemme.
Demokratiet svekkes også hos oss
En slik viktig baseavtale burde vært forelagt det norske folk til folkeavstemming. I det minste lagt frem med krav om to tredjedels flertall i Stortinget. Men avstemningen ble gjort med simpelt flertall under henvisning til at «det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord». Tomme ord. Allerede ved flyulykken i Beiarn i mars 2022 under militærøvelsen Cold Response, påropte USA seg enerett til å etterforske ulykken. Resultatet har forblitt offentlig ukjent. Vi risikerer mange slike hendelser hvor norsk rettsvesen ikke har kontroll over hva som skjer i landet.
Amerikanske militærbaser kan umulig være i det norske folkets interesse. Hvorfor aksepterer norske politikere en slik samarbeidsavtale med USA? Hvorfor påstår myndighetene at loven ikke endrer norsk base og atomvåpenpolitikk, anløpsregler for norske havner eller norske begrensinger på lagring av visse våpentyper/atomvåpen på norsk territorium, og at det heller ikke er noen grunn til at Russland skal reagere på avtalen? Lokker USA– eller truer de? Med hva?
Norge spiller en stadig mer vesentlig rolle i etterretning for USA. Det er merkelig at våre politikere ikke ser den store faren de setter Norge i ved å gi en stormakt slikt fotfeste. Dette skjer selv når USA er i en høyst ustabil situasjon. Norges geografiske beliggenhet burde tilsi en helt annen og mindre provoserende tilnærming. Er det slik at norske myndigheter er beredt til eventuelt å ofre det nordligste Nord-Norge på det amerikanske, militære alteret? Er man beredt til å «ofre» Finnmark? Og er man så utrolig sneversynt og naiv at man tror at en storkonflikt i nord vil holde seg nord for Polarsirkelen?
Det ser ikke ut til å være mange pasifister i Norge for tiden. De fleste synes å mene at vi trenger et militært forsvar, dog vil sannsynligvis et flertall foretrekke et defensivt forsvar, til stede rundt om i landet og kanskje også beredt til å forene sivile og militære oppgaver. De vil ta avstand fra et langtrekkende, offensivt, aggressivt, imperialistisk «angrepsforsvar«. De færreste ønsker vel et forsvar som mer er et bidrag til stormaktenes ekspansjons- og maktinteresser enn til forsvar av Norge? Og visselig ser det ut til at «the land of the free« har større interesse av å selge våpen, påføre konkurrerende land økonomiske sanksjoner og etablere egne baser på fremmed grunn enn å styrke demokratier rundt om i verden.
Nettverk av baser
De fire basene som skal etableres i Norge inngår i et nett av amerikanske baser rundt om i verden. Basene i Norge er sannsynligvis mye verdt for USA på grunn av nærheten til Russland, til de russiske militæranleggene på Kolahalvøya og kanskje også til de rike naturressursene i Arktis. USA skal ha 800 til 1000 kjente militærbaser (avhengig av om lyttestasjoner regnes med) i 80 land og på alle kontinenter. Minst 90 % av verdens militærbaser er amerikanske. Til sammenligning skal Russland ha åtte og Kina én. Basene er en enorm maktfaktor som muliggjør USAs militære hegemoni i verden. De bidrar til at USA kan tillate seg å diktere betingelser ut fra en såkalt «rules-based world order», hvor USA bestemmer reglene i motsetning til internasjonal lovgivning utviklet av FN og gjeldende for alle.
Noen av basene i det verdensomspennende basenettverket er del av USAs rakettskjold, som skal være utviklet spesielt for å beskytte USA mot atomangrep østfra. De fleste basene er rundt Russland og Kina, men ca. 30 av disse basene er i Afrika, hvor USA etablerte Africom i 2008 på tross av protester fra et flertall afrikanske land. Under skalkeskjul av å tilby sikkerhet og trygghet, gir det større adgang til utnyttelse av ressursene i afrikanske land for USA-baserte multinasjonale selskaper. Også en rekke små øystater er blitt belemret med store amerikanske militærbaser. Da Kina i april 2022 gjorde en sikkerhetsavtale med Salomonøyene som kan ende i en ny kinesisk base, førte det til store protester fra USA. Kanskje er det lurt å feie for egen dør først?
Basene gjør krig mer sannsynlig og hindrer fred og nedrustning. De øker internasjonal spenning og er også miljøkatastrofer. Å legge ned basene ville bidra til å redusere spenningen i verden, bedre klimaet, frigjøre viktige jordbruksarealer og gjøre USA mindre truende. Det ville også bety mindre vold i basenes nærområder, mindre ødelagt og forurenset land og vann, mindre fare for liv og helse.
Atomvåpen
FNs forbudstraktat mot atomvåpen (TPNW) ble gjeldende folkerett 22. januar 2021. Det betyr at verden etter lang kamp endelig har fått et forbud mot atomvåpen. Atomvåpen er nå ulovlig! Norge har dessverre ikke sluttet seg til avtalen på grunn av den sterke rollen atomvåpenavskrekking har i NATOs militærstrategi, hvor også førstebruk av atomvåpen inngår. Det er klart i strid med den norske folkeviljen. Det synes ikke å være satt noen restriksjoner angående lagring av atomvåpen på de planlagte basene i Norge.
Krigen i Ukraina og den enorme polarisering den har medført, gir betimelig angst for bruk av atomvåpen, ved siden av frykt for ulykker ved atomkraftverkene i landet. Fredsprisvinner Oscar Arias fra Costa Rica har nylig fremmet et konstruktivt forslag om at USA trekker sine atomvåpen ut av Europa mot at Russland ikke utplasserer atomvåpen i Belarus. Det vil kunne bidra til en ny åpning, en nødvendig diplomatisk dialog.
Siden 2009 har atomdrevne ubåter fra USA og andre vestlige land blitt firedoblet i norske farvann og amerikanske B-52 bombefly, som kan bære atomvåpen, har vært invitert til nordnorsk luftrom, sier oberstløytnant Tormod Heier til Klassekampen i april 2019. Norge, i rollen som NATO i nord, har evne til å gjennomføre operasjoner inn mot russiske luftforsvarssystemer med nye ubåter, nye anti-ubåt overvåkningsfly og kampfly. Det gir risiko både for økende geopolitisk spenning og klassiske sikkerhetsdilemmaer mellom øst og vest, også med henblikk på Svalbard. Den økende atombåtaktiviteten i vår nærhet skaper usikkerhet og angst. Norge må kunne gjøre som New Zealand, som forbyr fremmede fartøy og fly som blir drevet av kjernekraft eller transporterer atomvåpen å entre sitt farvann eller territorium. Støre-regjeringen bør også utvide beslutningen om at Norge skal være atomvåpenfri til ikke bare å gjelde i fredstid, men også i krigstid, når det er ekstra viktig.
USA eller NATO?
Militariseringa av Norge har pågått over tid, er sterkt økende og har, etter at Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022, nådd helt uforutsette, uante og skremmende høyder. Norsk basepolitikk har allerede blitt endret blant annet med etablering av fremmede militærbaser i Trøndelag og i Troms, dog uten å bruke base-ordet, men med allierte soldater, såkalt på rotasjon. Dessuten med massiv forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Trøndelag; tilrettelegging av havner for besøk av atomubåter i Bergen og utenfor Tromsø; økende og effektivisert etterretningsvirksomhet, inklusive Globus III radaren i Vardø, som skal være mye sterkere enn den som allerede er der; ved bygging av det nye, kraftige og velutstyrte spionskipet Marjatta II; amerikanske og allierte aktiviteter blant annet på Andøya og på Fauske, og stadig større militærøvelser stadig lengre nord, stadig nærmere grensa til Russland.
Både USAs tilleggsøving i Nord-Norge i 2018 i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture og ulike amerikanske radaranlegg og andre militære installasjoner ikke minst i Nord-Norge, demonstrerer uklarheten mellom hva som er USA og hva som er NATO. Iblant kan det se ut som om det spilles på usikkerhet om hva som er NATOs tilstedeværelse i Norge og hva som er USAs, ut fra hva som er opinionsmessig opportunt til enhver tid. Siden det er opplagt hvor makta ligger, er det kanskje ikke så interessant om det dreier seg om USAs militære aktiviteter i landet eller et USA-dominert NATO? Eller kanskje er det likevel viktig, politisk, praktisk, juridisk? Lille Norge, med sitt abnorme militære forbruk, er en middels stormakt i NATO sammenheng og en avansert spiller på den geopolitiske banen, ikke minst som «NATOs ører i nord». Den ene amerikanske presidenten etter den andre skryter av Norges rolle. Norske regjeringer med tilsynelatende ulike politiske farger er unisont militærgrønne i denne sammenheng. Det kan nesten se ut til at norske ministre nyter å spille med «de store» og være «en av gutta», alltid beredt til å vise militære muskler. Patriarkatets kvinner og menn gis gode spillerom i en slik sammenheng.
NATO – utgått på dato
NATO, North Atlantic Treaty Organization, ble opprettet i 1949 med 12 land i den hensikt å bygge en vestlig, militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som en truende, ekspansiv kommunisme i Sovjetsamveldet. NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Lionel Ismay, definerte hensikten med NATO slik: Holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede. Som et tilsvar, opprettet Sovjetsamveldet i 1955 Warszawa-pakten med land i Øst-Europa. Men da Sovjetsamveldet ble oppløst og Warszawa-pakten ble lagt ned i 1991, var begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Mange håpet og trodde at nå endelig hadde stormaktene tatt til fornuft, våpenkappløpenes tid var over og ressursene skulle ikke lenger brukes på krigsferd, men på velferd. Isteden for å legge ned NATO, kjempet organisasjonen for sin eksistens og utviklet et nytt konsept som åpnet for militær intervensjon utenfor eget område (out-of-area), såkalt forebyggende (pre-emptively), uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning. Dette var et eklatant brudd på FN-pakten og folkeretten, som sier at intet land har lov til å gå til krig mot et annet land, uten at ens suverenitet er blitt krenket. Også da skal Sikkerhetsrådet sette inn en rekke tiltak for å prøve å forhindre krig.
Den forfeilede krigen mot terror og dens støttespillere har bidratt til at verden igjen kom inn i en situasjon med sterk geopolitisk spenning og konfrontasjon. «Pre-emptive strikes» ble formalisert som del av den ny NATO «out-of-area»-strategien i 1999 i Washington. Samme år begynte NATO å rekruttere tidligere østeuropeiske land. NATO har nå 30 medlemsland og flere er på venteliste. Flere er også med som såkalte «partners in peace», og nå ser det ut til at Sverige og Finland lar seg skremme inn i NATO.
NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Flere var dog skeptiske til at Norge skulle forlate sin nøytrale og alliansefrie posisjon. Hitlers angrep på Norge underminerte imidlertid mellomkrigstidens «brukne geværs politikk». Mer eller mindre hemmelige planer om å styrke Norges orientering vestover ble lagt i London under siste verdenskrig. Haakon Lie klarte å få Arbeiderpartiet med på at Norge skulle inn i NATO. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta og på årsmøtet i 1949 ble medlemskap vedtatt med lynets hastighet, nærmest som et statskupp, uten at saken engang var på dagsordenen.
Odelstingspresident og tidligere medlem av Folkeforbundet, Carl J. Hambro fra Høyre, var kritisk til medlemskap i NATO. Han mente beslutninger om landets utenrikspolitikk derved ville bli flyttet utenfor landets grenser. Da det likevel ble bestemt at Norge skulle med i NATO, oppfordret han Norge til å møte med «mistenksom aktpågivenhet». En slik mistenksom aktpågivenhet er overhodet ikke fremtredende i dag.
Propagandaen for NATO var og er bastant i Norge, også før krigen i Ukraina. Det er svært vanskelig å komme igjennom med kritikk av norsk medlemskap, eller med synspunkter om at NATO har utspilt sin rolle bør legges ned og at dens aggressive fremferd fører til død og elendighet og stiller verdensfreden i fare. NATOs politiske diskurs baserer seg på de verste scenarioer og stivnede fiendebilder. Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter, noe som er blitt tydeliggjort i forbindelse med krigen i Ukraina. Den gamle romerske tenkning som sier: Ønsker du fred, forbered krig burde være foreldet, men blir brukt uhemmet av både politikere og media. NATO vil ikke overleve uten en fiende. Uten muslimske land, Russland og nå også Kina må organisasjonen legges ned. Ingen vil betale de enorme bidragene til militært forsvar hvis man ikke er redd. FN burde i stedet gis ressurser og arbeidsmuligheter og internasjonal lov må brukes mer effektivt. Hvis FN skal kunne klare å gjøre det den er skapt for, må adekvate ressurser flyttes dit.
Også en tidligere kvinnelig leder i AUF, senere leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og nå utenriksminister, Anniken Huitfeldt, synes å ha mer tro på opprustning enn dialog og tillitsbygging. Andre kvinnelige topp-politikere som blant annet tidligere forsvars- og utenriksminister, Ine Eriksen Søreide fra Høyre og tidligere utdanningsminster fra Venstre, Guri Melby, formidler en rigid, kompromissløs og uforsonlig militaristisk holdning til krigen i Ukraina, og roper på mer våpen, mer NATO, og virker uinteressert i å styrke FNs rolle, forhandlinger og diplomati. Journalist Arild Rønsen i Klassekampen snakker om «opprustningskåte damer», et begrep som feminister for noen år siden ikke ville trodd var mulig.
Maktkamp og kolonisering foregår helt inn i stratosfæren, og videre. Generalmajor John Shaw, leder for kommandooperasjonen til det nye US Space Force, på Cape Canaveral i Florida, planlegger for krigføring fra rommet helt inn i det 22. århundret. Våpenkontroll, slik den ble utviklet fra 1960-tallet av, inklusive Traktaten om det ytre rom fra 1967, som forbyr masseødeleggelsesvåpen i rommet, synes ikke å bli tatt ad notam. Hensikten med den nye romenheten i Pentagon er, ifølge tidligere president Donald Trump, å sikre amerikansk dominans i det ytre rom, verdens neste krigsskueplass. Bare noen dager etter at president Trump etablerte sin nye »romkrig»-avdeling i Pentagon, erklærte NATO, i desember 2019, behov for å ruste seg for militarisering av rommet.
NATO er ikke lenger en nordatlantisk allianse, men er i partnerskap med Gulfstater og land i Asia, Midt-Østen, Sør-Amerika og Nord-Afrika. NATO har for lengst utspilt sin rolle som forsvarspakt og er i stedet blitt en enorm krigsmaskin som burde vært lagt ned samtidig med Warszawa-pakten. Alliansens land produserer, selger og kjøper mer enn noen andre ekstremt dødelige våpen og må sies både å provosere og initiere andre til å gjøre det samme i en endeløs opprustningsspiral. USA/ NATO har i dag 15 ganger så stort militærbudsjett som Russland, ifølge SIPRI.
Vi og Russland
Russland har over lang tid signalisert at de føler seg omringet og truet av Vesten som har ekspandert både med NATO og EU inn mot deres grenser. Russland har gitt uttrykk for at deres sikkerhetsbehov er blitt neglisjert og nærmest latterliggjort fra vestlig side. Spenningen har økt ved dramatisk økte militærutgifter i USA og øvrige NATO-land, ved bygging av militær kapasitet og baser nær den russiske grensen, gjennom krigsretorikk, sanksjoner/økonomisk krigføring og en rekke andre intimiderende og isolerende initiativ. Det er bygd fiendebilder og russiske ledere er blitt demonisert med god hjelp av mainstream media.
Etter at Russland gikk inn i Ukraina etter en langvarig konflikt i Donbass-området, har situasjonen blitt svært farlig. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet nærmer oss. Trusselen om en tredje verdenskrig overskygger plutselig alle andre trusler. En «gammeldags», utålelig, krig mellom Russland og Ukraina og en proxy-krig mellom NATO/USA og Russland, er et forferdelig nederlag og tilbakeskritt for multilateralismen. Det ukrainske folk og unge soldater fra Ukraina og Russland er de som lider aller mest.
Tidligere avtaler skrotes med enorm hastighet, og det på nærmest alle felt: militært, handels- og finansrelatert, kulturelt, administrativt, medmenneskelig. Et bastant jernteppe senkes mellom Vesten og Russland, isolasjonen og polariseringen er nærmest total og vi vet ikke hvordan morgendagen vil se ut. Uten å ville redusere Russlands ansvar for angrepet på Ukraina, ligner krigsvirkeligheten på det scenarioet som ble presentert i rapporten fra den amerikanske, konservative, tenketanken Rand Corporation i 2019, Extending Russia. Competing from advantagous ground. Rapporten skisserer hvordan Russland kan svekkes og destabiliseres blant annet ved hjelp av baser langs Russlands grenser, økonomisk boikott, tapping av landet for fagfolk og ved å sende dødelige våpen til Ukraina.
Det er et akutt behov for å få til våpenhvile og reelle fredsforhandlinger. Krigsiveren synes imidlertid mye sterkere både blant politikere og media enn å få frem løsningsforslag som vil føre til en slutt på krigen. Krig er ingen løsning, vil aldri bli en løsning og må utraderes fra opsjonspaletten. En mye sterkere involvering av FN, regionale institusjoner, diplomati, fredsbevegelsen, folk til folk-samarbeid er umiddelbart påkrevet. Det må ikke bare tenkes kortsiktig og reaktivt, men langsiktig, både visjonært og praktisk, om hvordan vi vil at Europa og verden skal se ut, i morgen, og i overmorgen. For hva ellers er alternativet?
Alternativer?
Vi må forholde oss til dagens største trusler og samarbeide for å kunne takle klima- og naturkatastrofer, voksende ulikhet og atomopprustning. Uten en signifikant nedrustning vil Norge og verden ikke ha råd til å møte folks behov og stanse klimakrisa. Likevel rustes det opp. Ukraina-krigen skal vinnes, koste hva det koste vil og NATOs påbud om to prosent av BNP til militært forsvar skal møtes. Menneskelig sikkerhet, slik begrepet ble utviklet av FNs Utviklingsprogram i 1994, nedprioriteres. Forsvars og sikkerhetsspørsmål forblir dessuten demokratiets sorte hull og folk får kun innsikt i bruddstykker av det som skjer.
Det som er sikkert er at militær makt ikke kan svare adekvat på noen av de krisene verden står i. Det er et paradoks. De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.
Det er på høy tid å få i gang en dypere refleksjon om hva som er sikkerhet og hva som gjør oss trygge i dag. Militærressursene burde gå til de som er fattige og sulter, til det nødvendige grønne skiftet og til å bygge fredskultur. Koronapandemien har vist vår gjensidige avhengighet. Ingen er trygge før alle er trygge. Det samme gjelder på sikkerhetsfeltet.
Krigen i Ukraina har vist til fulle at for å unngå store ubehageligheter er det best å være på lag med flokken. Å snakke om fred i krigstid har vist seg å være svært vanskelig og mange blir redde for å ytre seg. Både fredsbevegelsen og venstresida risikerer å bli splittet. Noen vil stå på en klart anti-krig og pasifistisk grunn og andre vil ende opp med å ta stilling med egen regjering og prioritere egen gruppetilhørighet, og noen vil bare bli tause.
En slik splittelse er forståelig når mediebudskapet er så hardt, uforsonlig og polarisert. Hovedvekten av politikere og mediebildet presenterer en svart-hvitt tenkning som er svært uheldig med sikte på dialog, avspenning og fred. Kravet om å tro fullt og fast på at vi står overfor et valg mellom det onde og det gode, de onde og vi gode, mellom de og oss, underminerer intellektuell selvstendig tenkning og gjør det vanskelig å fremme tvil, være spørrende, søke kunnskap. I Russland kan man få opptil 15 års fengsel for å ytre seg mot krigen, i Ukraina er alle opposisjonspartier forbudt og i begge land er mediebildet blitt ensidig. Også hos oss er situasjonen svært polariserende, og beskyldningene hagler mot de som ønsker å forstå hvordan denne situasjonen kunne oppstå, og som jobber for forhandlinger og våpenhvile.
Ord og bilder manipuleres og det er svært vanskelig å finne ut hva som er sant, hva som er desinformasjon og propaganda. Også krigen om sjel og hjerter er intens. Det blir krevd at man skal være for eller mot. Ofte synes det å være lettere å kritisere ”de andre”, trekke frem og blåse opp uheldige sider, men være døv og stum i forhold til hva som skjer hos oss. Men vi kan ikke kritisere, veilede eller inspirere andre hvis vi ikke selv klarer å leve opp til den standard for internasjonalt samkvem som møysommelig er utarbeidet av FN.
Nå må vi få frem at krig ikke er normalt. Vi må være klar på at opprustning er økonomisk, økologisk og moralsk forkastelig. Vi må tillate oss å stille alle de relevante spørsmålene selv om vi ikke har svarene.