Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi
Av Ulv Hanssen
Om du tar et kurs i internasjonale relasjoner, er noe av det første du lærer, teorien om gjensidig avhengighet. Kort fortalt går den ut på at jo mer to land oppretter et økonomisk avhengighetsforhold med hverandre, jo mindre er sjansene for at konflikt oppstår mellom dem. Tanken er at politiske, for ikke å snakke om militære, konflikter simpelthen vil bli for kostbare. Liberale teoretikere oppfordrer derfor til så mye økonomisk samarbeid mellom land som mulig.
Kina og Japan snur denne teorien på hodet.
Ulv Hanssen er foreleser i politikk og internasjonale relasjoner ved Soka University (Japan).
Foto: Wikimedia Commons
I dette forholdet har de politiske konfliktene bare økt i takt med at landene har blitt økonomisk avhengig av hverandre. Japan er i dag Kinas tredje største eksportmarked, mens Kina er Japans største. Til sammen handlet landene for nesten 2700 milliarder kroner i 2018. Det tilsvarer tre fjerdedeler av Norges brutto nasjonalprodukt. Det økonomiske samarbeidet går på skinner. Likevel er det ingen mangel på politiske konflikter mellom de to østasiatiske gigantene. Et stadig tilbakevendende tema er Japans brutale krigføring i Kina i perioden 1931 til 1945. Kina hevder at Japan aldri har tatt et ordentlig oppgjør med sin mørke fortid, samt at landets sikkerhetspolitiske endringer under nåværende statsminister Abe Shinzō varsler om en tilbakekomst av den japanske militarismen. Slike påstander avvises blankt i Japan, der det hevdes at landet har opptrådt eksemplarisk i etterkrigstiden gjennom unnskyldninger til sine tidligere fiender, samt et grunnlovsnedfelt løfte om å aldri igjen gå til krig. Om det er noen som i dag skal anklages for militarisme og internasjonal uansvarlighet, kontrer Tokyo, så er det Kina med sine voksende militærbudsjetter og urimelige territorialkrav i Sør- og Østkinahavet.
Slik har det pågått i mange år nå. I Japan beskrives ofte det sino-japanske forholdet etter slutten på Den kalde krigen med frasen seirei keinetsu, «kald politikk, varm økonomi», altså stikk i strid med hva teorien om gjensidig avhengighet forteller oss.
Men det har ikke alltid vært sånn. Under andre halvdel av Den kalde krigen så det ut til at de to landene ville klare å skape et harmonisk vennskapsforhold. Landene normaliserte diplomatiske relasjoner i 1972 og signerte en fred- og vennskapsavtale i 1978. Som et tegn på Kinas ønske om fredelig sameksistens ga Beijing avkall på krigserstatning, mens Japan, som på dette tidspunkt hadde seilt opp som verdens tredje største økonomi etter USA og Sovjetunionen, innledet et omfattende økonomisk samarbeid med fattige Kina. Dette inkluderte handel, investering, billige lån, og utviklingshjelp som, tro det eller ei, varte fram til 2018 da Kinas økonomi hadde vokst seg tre ganger større enn den japanske. En rekke samarbeidsprosjekter innen kultur og utdanning ble også utført. På 1970- og 1980-tallet så det faktisk ut som at de to landene ville klare å legge sine ideologiske og historiske konflikter til side og lede Øst-Asia-regionen inn i en æra av vennskap og samhandling.
Grunnen til at normaliseringen og fredsavtalen ble iverksatt så sent, kan man finne i den voldsomme politiske innflytelsen USA hadde over Japan under Den kalde krigen. En av forutsetningene for USAs avslutning av okkupasjonen av Japan (1945–1952) var at Japan inngikk i en militærallianse med USA. Japan ble dermed en sentral del i den amerikanske oppdemmingsstrategien mot kommunistblokken. Ettersom USA også hadde påtvunget Japan en grunnlov som la betydelige begrensninger på Japans forsvarskapasitet, ble Japan ekstremt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Dette gjorde det nesten umulig for Tokyo å si nei til Washington selv etter at Japan gjenvant sin selvstendighet i 1952. En av konsekvensene av dette asymmetriske styrkeforholdet var at Japan i 1952 pent måtte akseptere USAs krav om å anerkjenne Nasjonalistpartiet i Taipei (Taiwan) som Kinas legitime regjering etter at kommunistene hadde tatt makten på fastlandet i 1949. Dermed forsvant muligheten for snarlig forsoning mellom Kina og Japan. I stedet fant landene seg atter igjen i et fiendeforhold på hver sin side av jernteppet i Asia. Denne uheldige situasjonen vedvarte i 20 år, fram til USAs president Richard Nixons historiske møte med Kinas leder Mao Zedong i Beijing i 1972. Nixon ønsket å utnytte den voksende splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen og håpet å få lokket Kina over til USAs side i Den kalde krigen. Tøværet mellom Washington og Beijing gjorde det mulig for Japan å innlede diplomatiske relasjoner med Kina. Dette viser igjen hvor stor makt USA hadde over Japans utenrikspolitikk på denne tiden (en trend som til en viss grad vedvarer selv nå). Med USAs godkjennelse kunne endelig forsoningsprosessen mellom Japan og Kina begynne.
Det kinesiske lederskapet under Den kalde krigen, Mao Zedong, Zhou Enlai og Deng Xiaoping, var ivrig etter å åpne diplomatiske, og framfor alt økonomiske, relasjoner med Japan. De katastrofale eksperimentene med Det store spranget (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde utarmet Kinas økonomi og tynnslitt kinesernes nerver. Handelsrelasjoner med den økonomiske stormakten Japan ble sett på som en effektiv måte å bringe økonomien på rett kjøl samt å få tilgang til moderne teknologi. Men i tillegg til denne pragmatiske motivasjonen skal det sies at de kinesiske lederne også utviste en forbausende villighet til forsoning og tilgivelse. Ikke bare var Mao villig til å gi avkall på krigserstatning (riktignok vel vitende om at det kommende økonomiske samarbeidet var mer verdt), men han uttrykte også sympati for det japanske folket og framstilte dem som ofre av militaristenes rabiate krigshandlinger. Denne distinksjonen mellom et uskyldig folk og en skyldig militaristelite resonnerte med mange i etterkrigs-Japan der anti-militarismen hadde slått dype røtter. En av mange grunner til at det sino-japanske forholdet har forverret seg i nyere tid er at denne distinksjonen ofte er uklar eller usagt i det nåværende Kommunistpartiets kritikk av Japans fortidige krigføring.
Massakren på Den himmelske freds plass i 1989 sjokkerte omverden. Dette var en periode da elitene i verdens kapitalistiske stater hadde en klokkertro på at markedsreformer ville lede til demokrati. Bildene av det kinesiske militærets brutale undertrykkelse av sitt eget folk gjorde det imidlertid klart at den omfattende liberaliseringen av økonomien i Kina under Deng Xiaoping ikke hadde ledet til noen særskilt politisk liberalisering. USA og landene i Vest-Europa presset på for å innføre internasjonale sanksjoner mot Kina. Men i et sjeldent eksempel på uavhengig diplomati trosset Japan USAs interesser gjennom appeller i FN om å minimere sanksjonsomfanget. Japanske diplomater mente at tøffe sanksjoner bare ville drive Kina nærmere Sovjetunionen, samt komplisere og kanskje reversere Dengs markedsreformer. Japan var et av de første kapitalistlandene som normaliserte handelsrelasjonene med Kina etter et kort avbrekk.
Tokyos forsøk på å beskytte Beijing ble imidlertid ikke gjengjeldt på den måten japanerne hadde håpet. Opptøyene og massakren i 1989 frambrakte en påtrengende legitimitetskrise i det kinesiske kommunistpartiet. Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps forsterket naturlig nok denne krisen da de var eksempler på at desillusjonerte folk kunne styrte tilsynelatende stabile kommunistregimer. På begynnelsen av 1990-tallet ble det derfor en topprioritet for myndighetene i Kina å gjenvinne folkets tillit. Dette målet ble oppnådd på to måter: 1) gjennom økonomisk vekst og en forbedret levestandard, og 2) gjennom å styrke patriotismen i det kinesiske folket. Den førstnevnte utviklingen var kompatibel med Japans interesser og håp, men den sistnevnte var definitivt ikke det. Den kinesiske patriotismekampanjen framstilte i økende grad Japan som en potensiell fiende. På denne tiden begynte kinesiske skoler å innføre «patriotisk undervisning» med et tungt fokus på Japans overgrep mot Kina under Den andre verdenskrigen. Denne strategien har vært svært vellykket. Kommunistpartiet nyter i dag bred oppslutning, men dessverre er denne til en viss grad betinget av en kontinuerlig demonisering av Japan. Dette gjør det vanskelig for Beijing å søke virkelig vennskapelige relasjoner til Tokyo, ettersom dette ville undergrave det strategisk viktige narrativet om Japan som en ikke-angrende overgriper som når som helst kan slå til igjen.
Samtidig som den patriotiske undervisningen førte til et negativt syn på Japan i Kina, begynte det politiske senteret i Japan å helle mot høyresiden, hvilket førte til en mer konfronterende politikk mot Kina. Statsminister Koizumi Junichirō (2001–2006) brakte det bilaterale forholdet til nye dybder med sine årlige besøk til den meget kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Yasukuni er et shintoistisk bedehus i Tokyo der sjelene til alle som har falt i kamp for Japan er innlemmet. Dette inkluderer 14 klasse A-krigsforbrytere som blant annet er ansvarlige for Japans grufulle krigføring i Kina. Koizumis årlige besøk til helligdommen den 15. august, minnedagen for Japans kapitulasjon i 1945, førte til store anti-japanske demonstrasjoner i Kina der besøkene ble sett på som glorifisering av krigen. De kinesiske presidentene Jiang Zemin (1993–2003) og Hu Jintao (2003–2012) nektet å møte Koizumi, så det gikk mer enn fem år uten et toppmøte mellom de to mektigste landene i Øst-Asia.
I 2010 nådde forholdet et foreløpig bunnivå da en territorialkonflikt blusset opp. Både Kina og Japan gjør krav på en gruppe små øyer i Østkinahavet. Øyene er kalt Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. Japan har administrativ kontroll over disse ubebodde øyene, men Kina hevder at Japan okkuperer dem ulovlig. I 2010 forsøkte et japansk kystvaktskip å jage bort en kinesisk fiskebåt fra farvannet nær Diaoyu/Senkaku. Fiskebåten svarte med å brake inn i kystvaktskipet, hvilket resulterte i at mannskapet på fiskebåten ble arrestert og bragt til Japan for avhør. Arrestasjonen førte til voldsomme anti-japanske protester i Kina, samt en midlertidig eksportstans av sjeldne mineraler til Japan. Den japanske regjeringen lot omsider mannskapet reise tilbake til Kina uten å stille dem for retten, men denne gesten gjorde lite for å bedre forholdet. Siden 2010 har Kina testet grensene for hvor langt Japan er villig til å gå for å forsvare øyene. Fiskebåter eskortert av den kinesiske marinen seiler stadig inn i disse omstridte farvannene, og kinesiske militærfly entrer ofte luftrommet over øyene. Disse handlingene har ført til at en klar majoritet av den japanske befolkningen i dag ser på Kina som en reell, militær trussel, og mange frykter at Kina en dag vil ta øyene med makt. For japanerne styrkes trusselbildet av usikkerheten omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien under den mildt sagt uforutsigbare Donald Trump-administrasjonen. Japan har reagert på det som oppfattes som kinesiske provokasjoner med å ruste opp militært, samt å styrke relasjonene med med landene i Sørøst-Asia som har sine egne territorialkonflikter med Kina. Dette oppfattes i sin tur som truende i Beijing der man er skeptisk til alt som kan tolkes som en oppdemmingsstrategi. Dette er altså et klassisk sikkerhetsdilemma der partenes forsøk på å oppnå sikkerhet paradoksalt nok leder til mindre sikkerhet ettersom de tolkes som truende av motparten, som svarer med å ruste opp. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i oktober viste at 57 prosent av japanerne og hele 75 prosent av kineserne ser motparten som en militær trussel.
I de seneste årene har handelsforbindelsene vært det eneste lyspunktet i det ellers så kjølige forholdet mellom de to landene. Men den pågående handelskrigen mellom Kina og USA har hatt en negativ innvirkning på handelsrelasjonene mellom Kina og Japan. Et økende antall av de mer enn 15 000 japanske bedriftene i Kina har valgt å trekke seg ut av landet for å unngå USAs tollsatser. Etterspørselen etter japanske varer i Kina har også sunket som følge av handelskrigen. Dette var en av hovedårsakene til at den japanske økonomien opplevde nær nullvekst i tredje kvartal i år. Dersom handelskrigen fortsetter, er det ikke utenkelig at vi etterhvert vil se opprettelsen av blokkøkonomier der land vil bli tvunget til å velge mellom den amerikanske og den kinesiske blokken. Gitt Japans militærallianse med USA, er det ingen tvil om hvilken blokk Japan vil bli tvunget til å velge. Man kan derfor frykte at det sino-japanske forholdet vil gå fra en ikke-optimal men akseptabel situasjon med «kald politikk og varm økonomi» til en virkelig skummel situasjon med «kald politikk og kald økonomi».