Bokomtaler

Keynes på egne premisser

Av

Sondre Dalen

Tittel: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Forfatter: Maria Reinertsen
Forlag: Cappelen Damm akademisk
År: 2021
159 sider


Av Sondre Dalen, bibliotekar og nestleder i Attac Norge.

Etter å ha vært diskreditert av toneangivende økonomer og politiske tenkere gjennom den nyliberale epoken, ble ideene til John Maynard Keynes igjen løftet fram i lyset som følge av den globale finanskrisen i 2008. I en verden preget av kriser og økonomisk stagnasjon strekker både systemkritikere og toppene i finansministerier og sentralbanker seg mot ideene til «the master». «Keynesianisme» i ulike avskygninger brukes som teoretisk fundament for både radikale grønne deals fra venstresiden, men også initiativ igangsatt av etablissementets institusjoner for å stabilisere skrantende og dysfunksjonelle økonomier verden over.

Med andre ord er det et betimelig tidspunkt for en innføringsbok som introduserer Keynes’ ideer og deres nåtidige relevans for et bredt publikum. Med John Maynard Keynes: De politiske konsekvensene har Morgenbladet-journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen produsert en konsis og tilgjengelig utforskning av den britiske økonomens mest sentrale ideer. Boken er strukturert rundt et utvalg av Keynes’ mest innflytelsesrike tekster, fra kritikken av Tysklands forgjelding etter første verdenskrig i The Economic Consequences of the Peace, frem til forslagene som informerte oppbyggingen av Bretton Woods-institusjonene i Proposal for an International Currency Union. Reinertsen løfter også frem tekster som illustrerer den mer filosoferende og eksentriske siden ved Keynes, slik som antegningene hans over fremtidige fritidsproblemer i Economic Possibilities for our Grandchildren, eller hans feberhete dypdykk i Isaac Newtons alkymiforskning i Newton, the Man. På den måten får leseren også et inntrykk av Keynes sine moralsk-politiske holdninger, og hvordan disse hang sammen med hans mer velkjente bidrag til økonomisk teori.

En viktig del av Reinertsens prosjekt er å vise hvordan Keynes skiftet syn og utviklet sine teorier som en respons på de økonomiske og politiske omveltningene som foregikk i verden rundt ham. Behandlingen av tekstene blir derfor rikt kontekstualisert med opplysninger om mellomkrigstidens politiske utvikling og idéstrømninger. Biografiske skildringer fra økonomens eget liv har også en fremskutt plass i boken. I behandlingen av de ulike tekstene trekkes linjene frem mot nåtidige debatter om blant annet finanskriser, automatisering av produksjon, verdsetting av natur og offentlige motkonjunkturtiltak. Selv om tekstene til Keynes er de strukturerende omdreiningspunktene i boken, klarer Reinertsen gjennom flittig bruk av eksempler og anekdoter å koble inn hvordan hans teorier har blitt forstått og anvendt senere. Balansegangen mellom forklaring av konsepter og kontekstualiserende sidespor over et begrenset antall sider er stort sett vellykket, selv om den kjappe gjennomgangen av tekstene gjør at boken iblant hopper over noen vesentlige konsepter. Kapittelet om storverket The General Theory of Employment, Interest and Money går for eksempel ikke inn på sammenhengen mellom forventet kapitalavkastning på investeringer og knappheten på kapital, noe som Keynes så som en iboende kilde til ustabilitet i kapitalismen, og som var en viktig motivasjon for hans ide om at rentene gradvis bør reduseres gjennom ulike statlige intervensjoner inntil man har nådd full sysselsetting (den såkalte «euthanasia of the rentier»). En drøfting av dette opp mot dagens situasjon, med en stagnerende verdensøkonomi med renter nær null i over ti år, hadde vært interessant.

Kritikken som har vært rettet mot teoriene til Keynes fra nyklassisk hold kommer naturlig nok også fram, mens mottakelsen blant marxistiske økonomer glimrer med sitt fravær. Ganske i tråd med den nokså uinteresserte holdningen som Keynes selv hadde til temaet, så nevnes marxisme kun i noen bisetninger, enten som den planøkonomiske motpolen til de klassiske økonomene, eller som en manifestasjon av truende raseri fra folkedypet. Her kunne boka med fordel brukt litt mindre plass på Paul Krugman og Jens Stoltenberg for å gi mer rom til å utforske økonomer som har forsøkt å integrere Keynes’ innsikter med en bevissthet om politisk økonomi og en mer kritisk tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, slik som Joan Robinson eller Michał Kalecki.

 

Den biografiske innfallsvinkelen til boka får tydelig fram at Keynes var et ektefødt barn av den britiske eliten, med skolegang på Eton, tidlig yrkeskarriere som byråkrat i finansdepartementet og den koloniale administrasjonen av India, og senere professorat på Cambridge. Reinertsens framstilling betoner samtidig den fritenkende og udogmatiske Keynes, som tross sin innflytelse innenfor økonomifaget alltid spilte en litt perifer rolle i utøvelsen av praktisk politikk under sin egen levetid. Et viktig unntak var under Bretton Woods-forhandlingene, som behandles i bokens siste kapittel. Utformingen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er kanskje det mest håndfaste uttrykket for Keynes sin innflytelse over etterkrigstidens verdensøkonomi. Men som Reinertsen får tydelig fram, gjenspeiler også institusjonene den USA-dominerte verdensordenen som hersket etter krigen, slik at de på vesentlige punkter skiller seg skarpt fra det multilaterale systemet Keynes opprinnelig så for seg.

Generelt vies det i boka lite oppmerksomhet til de mer tvetydige og kontroversielle sidene ved Keynes’ tenkning, slik som den sterke teknokratiske elitismen og angsten for «massenes» innblanding i økonomiske beslutninger. Selv om han ofte forbindes med etterkrigstidens sosialdemokratiske planstyring, var Keynes i beste fall lunken til ideen om offentlige velferdsordninger og tok kun til orde for statlige intervensjoner i økonomien for å motvirke de periodiske krisene som frembringes av uregulert kapitalisme. Utover dette ønsket han ikke offentlig innblanding i produksjonens organisering, noe han mente kunne lede til totalitær ensretting. Reinertsen trekker riktignok frem disse betraktningene, men de blir ikke gjenstand for kritisk refleksjon, siden hun langt på vei synes å dele premisset om en nødvendig sammenheng mellom frie forbrukervalg og demokrati.

Et annet tema man kunne forventet litt mer om i en bok som skal aktualisere Keynes for vår tid, er klima- og miljøkrisen. I etterdønningene av koronakrisen har flere regjeringer i det globale nord tatt en «keynesiansk» vending og lempet på budsjettregler for å lansere omfattende offentlige investeringspakker, der et sentralt siktemål (i det minste på det retoriske planet) er at de skal stimulere til økonomisk aktivitet samtidig som de bidrar til grønn omstilling av økonomien. De fleste partier på venstresiden lener seg også tungt på mer radikale varianter av slike «grønne deals» i klima- og miljøpolitikken sin. Reinertsen streifer i kapittelet om General Theory raskt innom disse programmene som eksempler på motkonjunkturpolitikk, men hun går ikke inn på spørsmålet om hvor anvendelige Keynes’ teorier er i en situasjon hvor det mest maktpåliggende er å unngå økologisk kollaps, heller enn å sikre økonomisk vekst.

Den ambivalente innstillingen til kapitalismen er et gjennomgående trekk ved Keynes’ forfatterskap; på den ene siden har han en tydelig bevissthet om hvordan systemet skaper arbeidsløshet og gjentagende økonomiske kriser, at det gjør materiell akkumulasjon til et mål i seg selv, og at det grunnleggende sett er avhengig av kunstig knapphet. På den andre har han liten tro på at det er mulig å konstruere et alternativt system på grunnlag av folkelig mobilisering; slike prosjekter vil raskt ende i tyranni, eller rett og slett til at sivilisasjonen slik vi kjenner den kollapser. Tross dette kan Keynes framstå med en fremtidsoptimisme som nærmest virker utopisk: hvis kapitalismen bare ble regulert og koordinert på riktig måte av en opplyst klasse av administrative eksperter, så han for seg en post-økonomisk situasjon der det ville være mulig å oppnå vedvarende finansiell stabilitet, tilnærmet full sysselsetting, redusert arbeidstid og utryddelse av nød og (prekær) fattigdom. Alt dette uten revolusjon, opprivende politiske konflikter eller statlig tvang. En grundigere behandling av denne spenningen i Keynes sitt forhold til kapitalismen kunne vært et nyttig bakteppe for å forklare hvorfor ideene hans fortsatt brukes så aktivt både innenfor og utenfor det politisk-økonomiske etablissementet.

Oppsummert er Reinertsens bok – gitt sine rammer – en god introduksjon til Keynes’ liv og virke. Selv om den går glipp av noen interessante diskusjoner ved å legge seg litt for tett på premissene til sitt studieobjekt, makter den likevel å formidle den tematiske bredden og nåtidige relevansen til Keynes’ tekster på et forbilledlig engasjerende vis.