Kapitalismen – ei smittegryte
Av Yaak Pabst
Koronaviruset setter verden i sjokk, men i stedet for å bekjempe de strukturelle årsakene til pandemien, fokuserer regjeringen i USA på nødtiltak. Dette er en samtale med evolusjonsbiologen Rob Wallace om farene ved Covid-19, ansvaret for agrobusiness og bærekraftige løsninger for å bekjempe infeksjonssykdommer.
Rob Wallace er evolusjonsbiolog og fylogeograf for folkehelse ved University of Minnesota i USA. Han har jobbet med forskjellige sider ved nye pandemier i tjuefem år og er forfatteren av boka Big Farms Make Big Flu (Monthly Review, 2016, 400 s.).
Wallace er intervjuet av Yaak Pabst og sto i det tyske marx21 magasin i mars. Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Nick Fewings
Hvor farlig er det nye koronaviruset?
Rob Wallace: Det kommer an på hvor langt utbrudd ditt av Covid-19 er kommet: tidlig, toppnivå, sent? Hvor godt er det lokale, offentlige helsevesenet i stand til å svare på pandemien? Hva er demografien, hvor mange bor der du bor, hvor tett osv.? Hvor gammel er du? Har du nedsatt immunforsvar? Hvordan er helsa di? Stemmer immungenetikken din, genetikken som ligger til grunn for immunresponsen din, med viruset eller ikke?
Så alt dette oppstyret om viruset er bare skremselstaktikk?
Nei, absolutt ikke. På befolkningsnivå, ved starten av utbruddet i Wuhan førte Covid-19 dødsfall til mellom 2 % og 4 % eller CFR (case fatality rate, andel døde av alle som har fått sykdommen, for en gitt periode). Utenfor Wuhan ser CFR ut til å bli 1 % og eller enda mindre, men vi at det er høyere verdier i enkelte områder som Italia og USA. Omfanget virker ikke så høyt når en sammenlikner med f.eks. SARS på 10 %, 1918-influensaen på 5–20 %, fugleinfluensaen H5N1 på 60 %, eller Ebola på opptil 90 %. Men det overstiger absolutt sesonginfluensaen på 0,1 % CFR. Faren er imidlertid ikke bare et spørsmål om dødsraten. Vi må tenke på det som kalles penetrans eller angrepsfrekvens i samfunnet: Hvor stor andel av den globale befolkningen blir berørt av utbruddet.
Kan du være mer spesifikk?
Folk reiser mye over hele verden, rekordmye. Uten vaksiner eller legemidler som virker mot koronavirus, og at det ikke er mange som nå er immune mot viruset, gjør at bare 1 % dødelighet utgjør en betydelig fare. Med en inkubasjonsperiode på opptil to uker og økende sannsynlighet for overføring før sykdomsutbrudd – før vi vet om mennesker er smittet – vil få steder sannsynligvis være smittefrie. Hvis, for eksempel, Covid-19 registrerer 1 % dødelighet og infiserer fire milliarder mennesker, er det 40 millioner døde. En liten andel av et stort antall kan fremdeles være veldig mange.
Dette er skremmende tall for noe som er tilsynelatende mindre sykdomsfremkallende …
Definitivt, og vi er først i begynnelsen av utbruddet. Det er viktig å forstå at mange nye infeksjoner endres i løpet av epidemier. Infeksjonsevne, virulens (evnen til å fremkalle sykdom) eller begge deler kan avta. På den annen side øker virulensen i andre utbrudd. Den første bølgen av influensapandemien våren 1918 var en relativt mild infeksjon. Det var den andre og tredje bølgen den vinteren og inn i 1919 som drepte millioner.
Men pandemiske skeptikere hevder at langt færre pasienter har blitt smittet og drept av koronavirus enn av den typiske sesonginfluensaen. Hva tenker du om det?
Jeg ville være den første til å feire hvis dette utbruddet viser seg å være en blindgjenger. Men disse forsøkene på å avfeie Covid-19 som en mulig fare ved å vise til andre dødelige sykdommer, spesielt influensa, er et retorisk middel for å snu bekymring om koronaviruset og er virkelig malplassert.
Så sammenligningen med sesonginfluensa halter …
Det er ikke fornuftig å sammenligne to patogener (sykdomsframkallende skapninger) på forskjellige deler av epikurver (sykdomsdiagrammer). Ja, sesonginfluensa smitter mange millioner over hele verden, og dreper ifølge WHO opptil 650 000 mennesker i året. Covid-19 er imidlertid bare i gang med sin smittsomme reise. I motsetning til influensa har vi verken vaksine eller flokkimmunitet for å senke infeksjonen og beskytte de mest utsatte befolkningen.
Selv om sammenligningen er misvisende, er begge sykdommene virus, til og med til samme gruppe, RNA-virusene. Begge kan forårsake sykdom. Begge påvirker munn- og halsområdet og noen ganger også lungene. Begge er ganske smittsomme.
Dette er overfladiske likheter som savner en kritisk del i sammenligningen av de to patogenene (bakterier og virus som framkaller sykdom). Vi vet mye om influensas dynamikk. Vi vet veldig lite om Covid-19. Det er ganske ukjent. Det er faktisk mye om Covid-19 som vi neppe vil få vite før det slår ut i full blomst. Samtidig er det viktig å forstå at det ikke er snakk om Covid-19 kontra influensa. Det er Covid-19 og influensa. Fremveksten av flere infeksjoner som er i stand til å bli pandemier og angripe befolkningen på ulike måter og kombinasjoner, bør være fremst og i sentrum for bekymringene.
Du har forsket på epidemier og deres årsaker i flere år. I boka di, Big Farms Make Big Flu, prøver du å se sammenhengene mellom industriell jordbrukspraksis, økologisk landbruk og epidemier som sprer seg raskt. Hva er lærdommene?
Faren ved hvert nytt utbrudd er at vi mislykkes å stoppe den – eller rettere sagt – det er lett å tenke at hvert nytt Covid-19 er en isolert hendelse. Den økte forekomsten av virus er nært knyttet til matproduksjon og lønnsomheten til multinasjonale selskaper. Alle som har som mål å forstå hvorfor virus blir farligere, må undersøke hvordan vi organiserer den industrielle modellen for jordbruket, særlig husdyrproduksjonen. For tida er få regjeringer og forskere forberedt på å gjøre det. Tvert imot.
Når de nye utbruddene dukker opp, er regjeringer, media – og til og med det meste av det medisinske etablissementet – så fokusert på hver enkelt nødssituasjon, at de avfeier de strukturelle årsakene som gjør flere marginaliserte sykdomsframkallende bakterier og viruser (patogener) til en plutselig global «kjendis», det ene etter det andre.
Hvem har skylda?
Jeg sa industrielt landbruk, men det er større enn det. Kapitalen går i bresjen for å overta (landgrabbing) det siste av primærskog og jordbruksområder til småbrukere over hele verden. Disse investeringene fører til avskoging og en utvikling som fører til oppblomstring av sykdommer. Det funksjonelle mangfoldet og kompleksiteten som disse enorme jordområdene representerer, blir strømlinjeformet på en slik måte at tidligere innkapslete patogener smitter over i lokale husdyr- og menneskesamfunn. Kort sagt: Kapitalsentre – steder som London, New York, og Hong Kong – er steder med spesiell stor fare.
For hvilke sykdommer er dette tilfelle?
Det er ingen kapitalfrie patogener på dette tidspunktet. Selv de fjerneste blir berørt, selv om de er langt unna. Ebola, zika, koronavirus, gulfeber, fugleinfluensa og afrikansk svinepest er blant de mange patogenene som tar seg ut fra de mest avsidesliggende områder til urbane strøk, regionale hovedsteder og til slutt ut på globalt reisenettverk. Fra fruktflaggermus (flygehunder) i Kongo for så å drepe folk på Miamis solsenger om noen uker seinere.
Hva er rolla til multinasjonale selskaper i denne prosessen?
Planeten Jorda er nå i stor grad Planeten Landbruk, i både biomasse og brukt land. Landbruksnæringa tar sikte på å legge til rette for matmarkedet.
Nesten alt i dette nyliberale prosjektet er organisert for å støtte selskapene fra mer avanserte industrialisert land for å stjele land og ressurser i svakere land. Som et resultat av dette blir mange av de nye patogenene som tidligere har vært holdt i sjakk over lang tid i skogenes økologi, utviklet over lang tid, noe som nå truer hele verden.
Hvilke effekter har produksjonsmetodene til agrobusines på dette?
Det kapitaliserte jordbruket som erstatter mer naturlige økologier, legger til rette for forhold hvor patogener kan utvikle de mest virulente og smittsomme egenskapene. Man kan ikke lage et bedre system for å avle dødelige sykdommer.
Hvordan det?
Dyrking av genetiske monokulturer med husdyr fjerner uansett muligheten for å bygge immune branngater slik at det er mulig å bremse overføringen. Større populasjonsstørrelser og tetthet gjør større overføringshastigheter mulig. Slike overfylte forhold demper immunresponsen. Høy gjennomstrømning, som er en del av enhver industriell produksjon, gir en kontinuerlig, fornyet tilførsel av smitteutløsende stoffer, drivstoffet for utviklingen av virulens (mikroorganismenes evne til å framkalle sykdom). Med andre ord, agrobusiness er så fokusert på fortjeneste at valg av et virus som kan drepe en milliard mennesker, blir behandlet som en akseptabel risiko.
Hva!?
Disse selskapene kan bare flytte kostnadene for deres smittefarlige drift til alle andre. Fra dyrene selv til forbrukere, gårdsarbeidere, lokale miljøer og myndigheter på tvers av ulike nasjoners rettsregler. Skadene er så omfattende at hvis vi skulle tilbakeføre disse kostnadene til selskapenes økonomiske balanse, ville agrobusiness som vi kjenner det i dag, bli avsluttet for alltid. Ingen selskaper kan gjøre opp for seg ved skadene de påfører.
I mange medier hevdes det at utgangspunktet for koronaviruset var et «eksotisk matmarked» i Wuhan. Er denne beskrivelsen sann?
Ja og nei. Det er mye som taler til fordel for den oppfatninga. Det er kontakt som kan kobles til infeksjoner i Hunan Wholesale Sea Food Market i Wuhan, der ville dyr ble solgt. Miljøprøvetaking ser ut til å utpeke den vestlige enden av markedet der ville dyr ble holdt.
Men hvor langt tilbake og hvor vidt skal vi undersøke? Når begynte egentlig denne nødssituasjonen? Fokuset på markedet savner opprinnelsen til ukontrollert jordbruk i omlandet og dets økende kapitalisering. Globalt, og i Kina, er mat av ville dyr blitt en mer organisert, økonomisk sektor. Men forholdet til industrielt landbruk strekker seg utover bare å dele de samme pengesekkene. Når industriell produksjon – av svin, fjærkre og lignende – utvides til primærskog, legger det et press slik at matoperatører som selger mat fra ville dyr, trenger videre inn i skogen med nye bestander, og øker kontakten med infeksjoner av nye patogener, inkludert Covid-19.
Covid-19 er ikke det første viruset som utviklet seg i Kina, som regjeringen prøvde å dekke over
Nei, men dette er ikke noe spesielt kinesisk. USA og Europa har også tjent som arnested for nye influensaer, nylig H5N2 og H5Nx, og deres multinasjonale selskaper og nykoloniale representanter sto bak fremveksten av ebola i Vest-Afrika og zika i Brasil. Amerikanske offentlige helsetjenestemenn skjulte agrobusinessens rolle under utbruddene H1N1 (2009) og H5N2.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå erklært en «helsenødsituasjon med internasjonal bekymring». Er dette trinnet riktig?
Ja. Faren for et slikt patogen er at helsemyndighetene ikke tar tak i den statistiske risikofordelingen. Vi aner ikke hvordan patogenet kan reagere. Vi gikk fra et utbrudd i et marked til infeksjoner spredt over hele verden i løpet av noen uker. Patogenet kunne bare ha dødd ut. Det ville være flott. Men vi vet ikke. Med bedre forberedelser vil bedre sjansen for å stagge patogenets evne til å spre seg fort.
WHOs erklæring er samtidig en del av det jeg kaller pandemiteater. Internasjonale organisasjoner er handlingslammet. Det minner om Folkeforbundet. FN-organisasjonene er alltid bekymret for sin betydning, makt og finansiering. Men slike erklæringer kan også vise seg å føre til forberedinger og forebygging som verden trenger for å ødelegge Covid-19s overføringskjeder.
Den nyliberale omstillingen av helsevesenet har forverret både forskningen og den generelle omsorgen for pasienter, for eksempel på sykehus. Hvilken forskjell kan et bedre finansiert helsevesen gjøre for å bekjempe viruset?
Det er den forferdelige, men talende historien om den ansatte hos en produsent av medisinske apparater i Miami, som da han kom tilbake fra Kina med influensalignende symptomer, gjorde det eneste rette med hensyn til familien og samfunnet og krevde at et lokalt sykehus skulle teste ham for Covid-19. Han bekymret seg for at hans minimale Obamacare-sykeforsikring ikke ville dekke testene. Han hadde rett. Han fikk presentert for ei regning på 3270 dollar! I USA kan kravet være at det blir vedtatt en forordning som sier at under et pandemiutbrudd, vil alle utestående medisinske regninger relatert til testing for infeksjon og for behandling etter en positiv test, bli betalt av den føderale regjeringen. Vi vil tross alt oppmuntre folk til å søke hjelp i stedet for å gjemme seg bort – og smitte andre – fordi de ikke har råd. Den åpenbare løsninga er et nasjonalt helsevesen som er –fullt bemannet og utstyrt for å håndtere slike samfunnsviktige nødssituasjoner – slik at et så latterlig problem som dette ikke kan oppstå igjen.
Så snart viruset er oppdaget i ett land, reagerer regjeringer overalt med autoritære og straffende tiltak, for eksempel en obligatorisk karantene av hele landområder og byer. Er slike drastiske tiltak berettiget?
Å bruke et slikt utbrudd til å teste hvor langt en kan gå i å innføre eneveldig kontroll etter utbruddet, er katastrofekapitalismens totale avsporing.
Når det gjelder folkehelsa, blir det feil å peke på tillit og medfølelse, som viktige epidemiologiske variabler, men uten at noen av dem mister lovgiverne befolkningens støtte. En følelse av solidaritet og felles respekt er en kritisk del av å få fram samarbeidet vi trenger for å overleve slike trusler. Selvkarantener med riktig støtteoppfølging av trente nabolageslag, matforsyning med lastebiler fra dør–til–dør, permitterings- og arbeidsledighetsforsikringer kan lokke fram den slags samarbeid, at vi alle sammen står i dette.
Som du kanskje vet, har vi i Tyskland et de facto nazistparti, AfD, med 94 seter i parlamentet. Det harde nazi-høyre og andre grupper i tilknytning til AfD-politikere bruker koronakrisen i sin agitasjon. De sprer (falske) rapporter om viruset og krever flere autoritære tiltak fra myndighetene: Begrens flyreiser og innreisestopp for migranter, grensestenginger og tvangs karantene …
Høyreradikale vil naturligvis bruke reiseforbud og grensestegninger for å styrke rasismen, mens det i virkeligheten er verdensomspennende sykdommer. Dette er selvfølgelig tull. På dette tidspunktet, gitt at viruset allerede er på vei til å spre seg overalt, er det fornuftige å jobbe med å utvikle den type folkehelseholdninger der det ikke spiller noen rolle hvem som dukker opp med en infeksjon, vi har midler å behandle og kurere dem. Selvfølgelig, slutt å stjel folks land i utlandet og det som i utgangspunktet tvinger fram masseflukt, så vi kan forhindre at patogenene dukker opp i utgangspunktet.
Hva ville være bærekraftige endringer?
For å redusere fremveksten av nye virusutbrudd, må matproduksjonen endres radikalt. Sjølstendige bønder og en sterk offentlig sektor kan dempe virkningene på miljøet og infeksjoner slik at de ikke løper løpsk. Begynn med ulike variasjoner av bestander og avlinger – og strategisk gjenoppbygging – både på gårds- og regionalt nivå. La matdyr reprodusere seg på stedet for å videreføre testede immuniteter. Koble til rettferdig produksjon med rettferdig omsetning. Subsidier priser og programmer som støtter agroøkologisk produksjon. Forsvar disse eksperimentene fra både tvangen som nyliberal økonomi påfører både individer og lokalsamfunn, og trusselen om kapitalstyrt statlig undertrykkelse.
Hva bør sosialister etterlyse i møte med den økende dynamikken i sykdomsutbrudd?
Agrokapitalismen som en sosial reproduksjon må avsluttes, i det minste fordi det er et spørsmål om folkehelse. Høykapitalisert produksjon av mat setter hele menneskeheten i fare, i dette tilfellet en praksis som bidrar til å slippe løs en ny dødelig pandemi. Vi bør kreve at matsystemer skal sosialiseres på en slik måte at patogener som er farlige, forhindres i å oppstå i utgangspunktet. Det vil kreve å gjeninnføre matproduksjon etter behovene til bygdesamfunn først. Dette vil kreve agroøkologiske tiltak som beskytter miljøet og bøndene når de dyrker maten vår. Det store bildet: Vi må helbrede skadene som oppstår når økologien skilles fra økonomien vår. Kort sagt, vi har en planet å vinne.
Tusen takk for intervjuet!