Ukategorisert
av Peter M Johansen
«Pengene i husholdningene blir redusert når kvinner mister arbeid, subsidiene faller bort og utgiftene øker. Det betyr at barn dropper ut av skolen, det gjelder i første rekke jenter. Dette er vår side av den imperialistiske globaliseringen.»
«Om en skal frigjøre kvinner, må en ta fått i spørsmålene som har med fattigdom å gjøre. Dette er den viktigste delen av opplysningsarbeidet vårt,» fortsetter Pavana fra Hyderabad, fellessekretær i Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS), Kvinneopplysningsforeningen i Indias fjerde største og femte folkerikeste delstat, Andhra Pradesh. Den ligger i kultursonen mellom nord og sør og krysser religiøse skillelinjer og språkgrenser. Det gjør Andhra Pradesh til et dirrende spenningsfelt hvor delstatsministeren Chandrababa Naidu gjennomføre en storstilt «globaliseringskampanje» i konkurranse med delstatene Karnataka (Bangalore) og West Bengal (Kolkata) med den ene handa og en blodig utryddingspolitikk mot naxalitter på landsbygda og revolusjonære arbeidere og fagforeningsleder, intellektuelle og kunstnere med den andre.
Pavana er truet, som hennes far, den revolusjonære forfatteren Varavara Rao.
APCMS har begrenset sitt arbeid til byene, med hovedtyngden i Hyderabad og tvillingen Secunderabad. Byene har nok av slumstrøk å ta fatt i, der hvor fattigdommen har rot.
«I Andhra (Pradesh) står det en hard kamp for å beholde de sosiale subsidiene. Chandrababu Naidu er en av kjæledeggene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Han aksepterte opprinnelige ikke kravene utad, men handler som beskrevet i IMF-programmene, sier Pavana. Andhra Pradesh har inngått en direkte avtale med Verdensbanken, uten å gå veien om sentralregjeringen i New Delhi, hvor Naidus parti, Telugu Desam Party (TDP), sitter i koalisjonen til Bharatiya Janata Party (BJP).»
«Det er full stans i offentlig sektor i Andhra. Dette rammer naturligvis kvinnearbeidsplasser. De er tapsbringende, hevder regjeringen,» forteller Pavana.
«Kvinner er «ufaglærte», selv om det slett ikke er tilfellet. Familieinntektene blir redusert, og de knappe pengene blir brukt på guttene, blant annet til skolegang. Dette øker problemene i familien og for kvinnene. Spesielt når det blir nedskjæringer i subsidiene på basismat og egenandeler på sjukehusene hvor en må kjøpe medisiner selv fordi de ikke fins på hospitalene som blir sultefôret på offentlige bevilgninger.»
«Tidligere var dette gratis, men nå er det ingen offentlige investeringer. Alt går over til privat sektor. Mye har endret seg,» konstaterer Pavana. Det hun sier, bekreftes i statistikkene som India har rikelige med, og det India ikke selv har, kommer fra internasjonale organisasjoner hvor India så godt som alltid inngår som bakgrunnlands. Slik også i rapporten Unesco Education For All (EFA) Global Monitoring Report som Christopher Colclough la fram i november. Det viser at India befinner seg i bånnsjiktet når det gjelder utdanning for jenter, og årsaken er interne problemer i India, ikke redusert bistand, konkluderer Colclough overfor avisa Times of India.
Nær halvparten av verdens analfabeter befinner seg i India, Pakistan og Bangladesh, og det skyldes ikke bare de store talls lov. India og Pakistan ligger nederst på Unesco-lista sammen med Etiopia og Papua Ny-Guinea, og vil ikke oppnå paritet – like mange gutter og jenter i inntak i grunnskolen – i 2015 om trenden holder seg. Unesco-målene for 2015 ble satt i Dakar i Senegal i april 2000.
Bangladesh har oppnådd kjønnslikhet i grunnskolen, men frafallsraten er høy etter femte klasse, akkurat som i India. Kina, Malaysia, Thailand og Filippinene har høyt inntak.
30 idealminutter fra Delhi, i Sør-Haryana, er de offentlige skolene i ferd med å bli jenteskoler med stagnerende elevtall, konstaterer avisa Indian Express. Foreldre sparer penger for at gutter skal gå på privatskoler, hvor de blant annet lærer engelsk, middelklassekvalifikasjonen for it-økonomien. Men samtidig blir flere jenter tatt ut av skolene.
I Faridabad var nedgangen på ti prosent i offentlige skoler i fjor, og den blir ikke veid opp av økningen i privatskoler. Jentene forsvinner ut av skolene, melder India Exkspress fra felten med Unesco-rapporten i handa. Jentene forsvinner ikke bare fra skolen. De forsvinner fra livet. Millioner av jenter mangler i befolkningsstatistikkene, ikke på grunn av en ettbarnspolitikk som i Kina, men på grunn av fattigdom.
«Medgiften koster minst 50.000 rupis, vel 8.400 kroner. En vanlig familie tjener 4.000-5.000 rupis i måneden. Nesten en årslønn. Med to-tre døtre vil det sette familien i gjeld for resten av livet. Familiene ber ikke bare om penger, men om kjøleskap, fjernsyn, gull og annet,» forteller Pavana. Dette leder til drap på jentefostre, også i Andhra Pradesh, slår hun fast.
«Menn og mennenes familier er den sterke kraften, men også kvinner «velger» abort fordi de selv lider, og ser hvordan døtre lider. De føler at det er bedre å ikke få jenter. «That’s the logic,» ikke å la jentungene lide,» sier hun.
Fattigdom er ikke det eneste svaret; for mange heller ikke det viktigste. Folketellingen fra 2000 som ble offentlig i oktober, viser at i 16 delstater og i 23 byer har fødselsforholdet mellom gutt og gutt forandret seg ekstremt unormalt fra 1991 til 2001. Både i Mumbai og Delhi er kjønnsforskjellen langt under den nasjonale raten, 927 jenter på 1.000 gutter. Statistikken avdekker at ulikhetene i aldersgruppen 0-6 år er størst i Delhi, Punjab, Haryana og Gujarat, de økonomisk fremste delstatene i landet, og i de bedrestilte strøkene i flere av storbyene. «I 56 distrikt i Harjana, Punjab, Himashald Pradesh og Gujarat er forholdstallet under 800, helt ned til 754. Det er dette kvinner opplever når den økonomiske politikken river grunnen under dem,» sier Pavana. «Kjønn er en del av fattigdommen, en del av byrden om den også viser seg av å være en del av rikdommen med hensyn til å velge bort jenter.»
Kvinneopplysningsforeningen
Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS) har komiteer i slummen og bydeler, på distriktsnivå og delstatsnivå. De gir ut kvartalstidsskriftet Mahila Maargam (Kvinners vei). Adresse: 52, CIEFL Quarters, CIEFL, OU Campus, Tarnaka Hyderabad – 7 Andhra Pradesh. Leder: Jyothi (40-7625245). Sekretær: Vishnu Priya (8574-80056).
Egenpresentasjon
Kvinneføderasjon, ble opprettet den 24. september 1995 da ti kvinneorganisasjoner i AP slo seg sammen.
Det rådende halvføydale og -koloniale samfunnet er hovedårsak til all utbytting og trakassering av kvinner. I dag er India styrt av føydalherrer og kompradorborgere med ubegrenset makt. Det ved siden av at de imperialistiske kreftene utbytter folk, holder kvinner nede og samler seg rikdommer. Ingen kvinnefrigjøring uten frigjøringen av de undertrykte folkene. Det betyr å bygge en kvinnebevegelse som en del av den nydemokratiske revolusjonen som veien til kvinnefrigjøring. APCMS organiserer kampen mot medgift, obscenity, sosial velferd, trakasseringer på arbeidsplassen og statlig undertrykking. Deltok i masseorganiseringen mot statsundertykkingen i 1996, mot opphevingen av alkoholforbudet, mot nedskjæringene i subsidiene på elektrisitet til bøndene og kuttet i programmet med 2 rupis for en kilo ris for de fattige. Tusener ble arrestert under protestene, men de førte fram og regjeringen måtte trekke tilbake mange av vedtakene sine. Deltok i protestene mot Miss Universe i Bangalore i 1996. Flere aktivister arrestert. 8. mars-arrangementer hvert år.
Mål
- Kjemper for sosial, økonomisk og politisk likhet mellom kvinner og menn.
- Kjemper for slutt på patriarkalsk undertrykking og mot det patriarkalske familiesystemet.
- Kjemper mot den skadelig imperialistiske og føydale kulturen.
- Deltar i den anti-føydale og anti-imperialistiske kampen.
- Støtter kvinnefrigjøring verden over.
- Bygger en kvinnebevegelse for den nydemokratiske revolusjonen.