Jeg vil ha sterke opplevelser av lykke. Ikke straff mot de rike som har plaga menneskene. Ikke hevn. Men de sterke følelsene av glede en kan oppleve med vennskap, overraskelser, fare, arbeid, vakkerhet, uten bekymringer for det daglige brød. Jeg tror jeg forklarer det best med en fortelling.
Jorun Gulbrandsen er leder av AKP.
Hun har jobba som lærer siden 1971, men har i de siste åra levd av å skrive lærebøker. Mange har lest hennes fortellinger og kåserier i ulike medier, og som innleder er hun ettertraktet i de forskjelligste forsamlinger
Da jeg var jente, gikk vi annen hver dag på skolen. Venninna mi og jeg var alltid sammen og ute bestandig. Min yndlingstur gikk til et vann som heter Ørfiske. Vi utstyrte oss med matpakke og saft, et lite teppe, kanskje dokkene. Ryggsekker. Var vi ti år? Ni?
Første skrekk: Vi måtte forbi huset til en maler. Han hadde langt, grått skjegg, var opplagt ond og farlig og fanga andre. Femti meter fra huset stoppa vi og tok sats. Merra den blinde kunne ikke løpt fortere, og med livet i behold tumla vi lykkelige og skrikende ned bakken på den andre sida.
Stien gikk under kraftlinja. De gigantiske mastene bar ledninger så tjukke som så. Vi hadde hørt at en gutt hadde klatra opp en gang. Han var blitt stekt. Det ville ikke vi. I stedet spiste vi bringebær som vokste langs stien. Og gikk ut i krattet under ledningene der det knitra. Ledninger kunne ryke og falle ned på andre. Det skjedde aldri med oss.
Stien gikk over togskinna. Der la vi oss ned. Alle visste at indianerne la seg ned og lytta på bakken. Med øret på skinna kom vi til å høre toget i god tid. Vi var ikke helt sikre. Men vi levde videre.
I svingen oppafor var det verdens peneste utsikt fra en høy skrent. Der måtte vi ikke gå for langt ut, så det gjorde vi bare forsiktig. Sola skinte bestandig på utsikten. Der kunne du se den søndre delen av dalen med små hus og grønne jorder. Du så hvor elva gikk. Langt, langt borte glitra det i blått. Det var Øyeren. Blåner blånte på begge sider. Noen harmonier i musikken og noen syn for øyet går til hjertet slik at det vokser helt opp til halsen. Det skjedde der. Da sang vi første vers av "Det lysnet i skogen", for det er antakelig laget på den skrenten:
Det lysnet i skogen,
da ilte jeg frem.
Snart stod jeg hvor bakkestupet skrånet.Jeg så den vide bygd, og jeg så mitt kjære hjem,
jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt.
Jeg lengtes til de sollyse sletter.
Ved neste sving møtte vi den lille bekken. Klukk, klukk. Vi hadde lært at stillestående vann drikker du ikke, men rennende vann kan du drikke. Det var litt rart egentlig, for en gang oppdaga vi at den lille sildringa i veikanten, som vi drakk av på skoleveien, kom fra det vi kalte Kloakkdammen. Nok om det. Vår sildrebekk rant, og vi drakk. Da var det viktig å legge handa på den store steinen når vi bøyde oss ned, for en gang lå det en hoggorm der, og kanskje den kom igjen.
Det bar oppover og oppover mellom grantrærne. Det er trær som lager hus om vinteren, og der kan en bo. Men nå var det sommeren, og da er de til do. Når det regner er de hus, men da er doen under et annet tre. Oppe på myra var det øyenstikkere. De var store. Med zoom! zoom! sneia de huene våre. Vi visste at de ikke stakk ut øya. Men tenk om? Så vi skreik og løp igjen. Og redda oss sjøl nok en gang, denne gangen fra å bli blinde.
Etter siste oppoverbakke kom vi til Ørfiske. Et stort, blått vann. Der var det en liten plass med noen flate steiner til å være på, og hvor det var grunt nok til å bade. Et rødt gammalt uthus stod der, med en spiker på veggen. Der hengte vi tyggegummien. Faren til venninna mi var nemlig sjømann. Han hadde med deg amerikansk tyggegummi i store pakker. Vi fikk ikke ta. Så vi tok bare litt. Men vi kunne jo ikke kaste noe. Så klumpen ble større og større. Vi hadde en på deling, for ingen av oss fikk plass til hele. Sjøl da hang en stor del ut av munnen på begge. Det var bare én gang vi hengte opp tyggegummien. For da vi hadde bada og spist og skulle tygge videre, lå tyggisen nedover veggen. Den hadde blitt saus i sola. Vi var nødt til å skrape med en pinne, og det kom røde malingflak med. Den var neste like god. Spikeren er der ennå.
Ørfiske hadde en demning. Den var fin å gå på om sommeren. Det vokste blåklokker mellom steinene, og du måtte ikke dette ned på noen side. Om vinteren kunne du dø av skrekk når du gikk på ski på den. Da var Ørfiske frosset, så du kunne se digre kratere der isen hadde sprekt, og du ville aldri ha kommet opp hvis du sklei nedi.
Nedafor demningen gikk bekken slik bekker skal. Vannet sildra mellom lave, glatte bergflater, eller pressa seg fram andre steder. Det beste stedet å leke med små dokker. Du ser det med en gang du kommer dit. Der var det stue og kjøkken, ute og inne og farlig vei for dokkene som ofte var uskikkelige. Ingen slemme store gutter som kasta stein, ingen skumle voksne, bare venninna mi og jeg og det var varmt.
Vi kunne aldri komme for seint til middag. Venninna mi spiste klokka fire, for faren hennes var jo ikke der, mens vi spiste ti over fem, for da kom toget med arbeidera fra byen. Klokke hadde vi ikke, men magen er også god å ha. På hjemveien gjorde vi alt en gang til i omvendt rekkefølge. Bortsett fra da vi kom til huset til den onde og farlige maleren. Vi kunne nemlig ta en annen vei. Den gikk forbi ei eng med digre, gule ballblom. Vi ville plukke. Problemet var kuene. De kom etter oss. Så vi klatra over gjerdet og løp omkring og plukka mens vi hylte og skreik. Uspidda kunne vi fortsette hjemover.
Det var sikkert mora og faren min glade for når vi spiste kokte poteter og deilig lungemos etterpå, men de kunne ikke vite hvorfor, for jeg sa ikke hvor vi hadde vært. Vi regna med at vi ikke fikk lov, så da var jo det det beste for alle.