Ukategorisert
av Colette Guillaumin
«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.
Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldeligei vår verden i dag. Etter at den i så mange år,antakelig i mer enn et århundre, har vært en slagsprimær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinnetenkte på å stille spørsmål ved den (langtpå vei slik som kjønn i dag), har den i løpetav de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra åha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden somble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert,ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet,overs. anm.) til et middel stater brukte for å nåsitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette erenkle kjensgjerninger.
Rasebegrepet er ingen nøytral idé
Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløsbeskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt»,et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessigpå en måte som enten er «god» eller «dårlig»,uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Deter en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede,anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffendeat den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom denvokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet»rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentligomkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocquevillepraktisk talt alene om å føle at det lå noeskammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomtandre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørti like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelleog politikere var det sørgelig få som viste noentilbakeholdenhet.
På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.
«Rase finnes ikke»
Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra harvi helt klart vært på et avgjørende stadiumi utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg ogerklært at det ikke finnes noe som heter «rase».De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mensbegrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto,er dette første gang det er blitt gjort noe forsøkpå å ødelegge selve begrepet, og det er ytterstviktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markereret brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vårtid, men det blir enda mer avgjørende når vi serpå den virkelige betydninga dette forsøket påå forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider forøyeblikket med å sikre at «rase» blir stuetbort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens(og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhørerfortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmålved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag.Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Raseer ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonenrepresenterer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logiskinnledning til den erklæringen blodtypeforskeren JacquesRuffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collègede France i desember 1972:
«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»
Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn forden kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikereog fysiske antropologer i snever forstand.
Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan hakommet til et standpunkt som står i en så slåendemotsetning til vår tids allmenne syn?
Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kallerrase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer.Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere,sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter segmed rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historisketidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag,når både begrepet og idéen ble født,så er det ingen diskusjon om tingen selv.
Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativtnylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en megetpresis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig:»familieforhold». Dessuten ble det bare brukt påviktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangenble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupperuten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridiskavgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendtom mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysiskfellestrekk som påskudd for å beskrive dem som enenhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fraetternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske båndsom bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning.Men det tok lang tid, og en større forandring i måtenvi tenkte på, før «rase» ble brukt påfolkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av etteller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et fellesetternavn.
Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktigstadium. Under første halvpart av det nittende århundretbegynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneketinn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felleskjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, ellerkulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvistsæregne grupperinger blant de språkformene som varkjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk,osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemenesom den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfratil å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiskeraser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.
Men hva er egentlig «rase»?
Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (ellerbestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydningersom sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flereforskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig…. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammeni den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjelligeav natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem.Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningenav begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kanvære å fortsette å gjenta det, må vi aldriglemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produktav sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp(og det langsomt) av elementer som like gjerne kan værefysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpregeller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseresunder den forutsetning at når det kommer til stykket måde alle være biologiske fenomener. Denne idéen fårstor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen»,som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløreog forstå naturfenomener, men til å fastslåhva selve disse naturfenomenene faktisk består av.
Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategorieksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt.Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny,men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværendeårhundre.
Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig haddevært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep.Fra å være en «idé» ble det gjorttil en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet,og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene,gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeidedette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa avrasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærteat et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkeligfor å forklare, beskrive og påvirke de sidene vedmenneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjølom de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området.Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. Idesember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundetat:
«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»
Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, sidende juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepetallerede var på plass.
Så det ble gjort et kritisk forsøk på åbryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridendeting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturellekjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregåendeårhundrene. Men det satte ikke spørsmålstegnved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring såvel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, menikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solidi fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridtsom sådan. Det var gjort forsøk på åbegrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok statenSør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.
Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringerfra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra.De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at denmaterielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsattpasserte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker)var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn.Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt åeksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til ellerinnflytelse på den måten mennesker oppførteseg på.
Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:
«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]
Når vi snakker om «forskjeller»
Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværendeposisjon, er det slående hvor patetisk en protest virkersom er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighetav undertrykking og vold. Det er også slående åse hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så menerjeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert tilutmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er såvanskelig å få bånd på – at idéenom rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verkenhistorisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéenimøtegått som om den gjorde det. Endatil som om detvar den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.
Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifiseringhos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i førstehalvpart av det nittende århundret under språkforskningensframgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene,i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å betydet som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker.Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og detvar faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac,som var den første romanforfatteren som gjorde utstraktbruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell»er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonellerasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjølpåberoper seg det som noe de ønsker å dyrke.Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonenesom er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker,og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er santat idéen om forskjeller er et forsøk på åkomme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepetpålegger, og i den forstand er hensikten helt klart åbryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet.Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med åtenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger åbruke ordet «rase». Når disse folkene pågrunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkeltkynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase»,veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noeom de «naturlige» særegenhetene ved grupper avmennesker. For det er umulig å ødelegge de dyperelagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element,dets oppbygging må endres ved å føye til etnytt trekk.
Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheteridéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke åta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fraderes egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau varingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, ogseinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.
I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.
Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?
Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen avbegrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastetpå grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet(for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette erlitt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene.Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepetrase har nå vært analysert og imøtegåttav andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynligat dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er åavskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen»,og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse,politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller.For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjonersom det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerningsom blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blirbenektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessigeog intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakkeom raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase»handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alleforestillinger, så det appellerer fra første øyeblikktil den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å ervervekunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologerhar alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnentil at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.
Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikkehar noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkeligfor å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hosflertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektueltoverbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig»kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke entilstrekkelig handling.
De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet»rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikkenoe med det å gjøre, det har ingen innflytelse påkulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarernaturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikkenoe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunkteneer delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmeresvarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne enrevolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkeliget talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturligkjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mentalrealitet», er det i dag, i det tjuende århundre, enjuridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkeligog knugende rolle i mange samfunn.
- A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
- B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.
Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturligeller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødttendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som ennaturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Deter ikke mulig å argumentere for at en kategori som organisererhele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.),og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke muligå hevde at en kategori som er den direkte årsak, detviktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker,ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelsesom markeres av gjentatte og kumulative forsøk påå belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori avutstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt.Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig åunnlate å tro at «rase ikke finnes» nåridéen om at det er en «naturlig kategori» erblitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidigvar alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapenehadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige»definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte»at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i derasistiske regimene.
Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følgerav det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteteni rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk.Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen villeundertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt styggehode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnetvårt, men bak den aktverdige masken av «mening»og «idéer». La oss være tydelige nåvi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er enmaskin, et teknisk middel til å begå mord. Og deter ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte årasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppersherredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet.Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikkeeksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blittundertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kanhevde det, for millioner av mennesker har dødd pågrunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert,utstøtt og undertrykt av samme grunn.
Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke påden måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige,virkelige og brutale realitet.
Fotnoter:
[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.
[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).
Oversetterens merknader:
- Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
- Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
- Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
- Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
- Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
- Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
- Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.