Ja, vi elsker …? En studie i «Det nasjonale spørsmål»
Av Åsmund Egge
Under partistriden i DNA i 1922-23, som endte med splittelse og dannelsen av NKP, oppstod det problemer med finansiell støtte fra Komintern til DNA. Partiet var blitt lovt et lån på 300.000 kroner – et enormt beløp etter datidens kroneverdi. Pengene skulle brukes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Da overføringen av pengene trakk ut, ble Komintern-tilhengerne i DNA bekymret – ikke bare for de økonomiske konsekvensene, men for de politiske virkningene. Man var redd for at saken kunne utnyttes mot Komintern av Tranmæl og hans fløy. (1)
Spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet ser altså ikke ut til å ha vært kontroversielt i partiet på den tiden. Og siden Komintern-tilhengerne fryktet for at en slik sak kunne utnyttes politisk, må den ha vært kjent for ganske mange partimedlemmer.
Hvilken kontrast er ikke dette til det totale hemmelighold av pengeoverføringer fra det sovjetiske kommunistpartiet til NKP i etterkrigstiden. Den dag i dag benekter tidligere ledende NKPere på det mest bestemte kjennskap til slike overføringer til tross for at dette kan dokumenteres (og delvis tallfestes) på grunnlag av arkiver i Russland som er blitt åpnet de siste årene. (2)
Nå er riktignok situasjonen i begynnelsen av 1920-årene ikke helt sammenlignbar med tiden etter 2. verdenskrig. Den gang var det snakk om overføringer fra en internasjonal organisasjon, Komintern, som i formen – og til en viss grad også i realiteten – var uavhengig av den sovjetiske stat. Etter 2. verdenskrig stammet pengene direkte fra et utenlandsk statsbærende parti. Det er også andre relevante forskjeller. Likevel: Kontrasten mellom hvordan spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet til et norsk arbeiderparti ble taklet i begynnelsen av 1920-årene og i tiden etter 2. verdenskrig forteller om et endret syn i arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen på det nasjonale spørsmål.
En ordentlig forståelse av det nasjonale spørsmål er av avgjørende betydning for enhver progressiv bevegelse. Hvor viktig dette spørsmålet er, vil være åpenbart for alle som har fulgt med – om enn bare overflatisk – i hva som har skjedd de siste årene i det tidligere Jugoslavia. De siste to hundre års historie viser at ved siden av klassekampen, har nasjonalismen og det nasjonale spørsmål trolig vært det viktigste politiske spørsmål som har påvirket den historiske utvikling. Det kan sikkert diskuteres hvilke av disse spørsmål som har vært viktigst. Marx og Engels kunne i 1848 skrive at «all historie hittil har vært historien om klassekamp». I dag ville de ha måttet skrive: «All historie de siste to hundre år har vært historien om klassekamp og nasjonal kamp.»
Til tross for den progressive bevegelsens anti-imperialisme og EU-kamp, har det nasjonale spørsmål som teoretisk problem vært undervurdert på venstresiden. Desto større grunn er det å hilse med glede det heftet om dette spørsmålet som nylig er utgitt av Rød Valgallianse i samarbeid med Studieforbundet Ny Verden. Det er skrevet av RVs leder, Jørn Magdahl, og har tittelen Ja, vi elsker…? En studie i «Det nasjonale spørsmål». Her tar Magdahl for seg begreper som nasjon, nasjonal identitet, selvbestemmelse, folkesuverenitet osv. Han drøfter hva en nasjon er og nasjonalstatens utvikling. Egne kapitler er viet den marxistiske debatten om nasjonal kamp, det nasjonale i norsk historie og spørsmålet om EU.
Heftet tar sikte på å presentere og vurdere sider ved den aktuelle forskningsdebatten og samtidig bringe denne i berøring med de tradisjonelle debattene på venstresiden. Alt i alt har dette lyktes. Heftet, som er på 50 sider «brødtekst», er en god innføring i sentrale temaer om det nasjonale spørsmål, der både moderne teoretikere som A. D. Smith og Ernst Gellner og marxistiske klassikere som Lenin og Rosa Luxemburg behandles. Kildehenvisningene gir godt grunnlag for å arbeide videre med stoffet.
Heftet lanseres som et «debatthefte». Det blir likevel mer av en redegjørelse enn en personlig stillingtaken. Og der Magdahl tar stilling, blir han av og til snau i begrunnelsen.
Ett eksempel: «Personlig mener jeg analysen av 2. verdenskrig, som en i hovedsak anti-fascistisk krig står fast, uansett hvordan en analyserer systemet i Sovjet i denne perioden.» Dette og enkelte andre utsagn blir hengende i lufta som påstander. Plasshensyn tilsier vel ikke alltid utdyping. Magdahl burde likevel i større grad utdypet sine egne standpunkter – når han først lanserer dem.
Likevel: Som innføring i ulike sider ved problematikken omkring «det nasjonale spørsmål» er heftet utmerket og det vil trolig også egne seg godt som utgangspunkt for studiesirkler om dette emnet.
Noter:
1) Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske arbeiderparti (Oslo 1995), side 75-77.
2) Se f.eks. Morten Thing: «Kommunisternes kapital» i Arbeiderhistorie. Thing bygger i stor utstrekning på V. Loupan og P. Lorrain: L’argent de Moscou, L’histoire la plus secrète du PCF (Paris 1994).