Ukategorisert
av Jon Børge Hansen
31. mars satt jeg ved skrivebordet mitt hjemme i Tromsø og skreiv forord til den norske utgaven av Behind the invasion of Iraq. De indiske forfatterne, Research Unit for Political Economy – eller RUPE, hadde avslutta arbeidet sitt med boka tre måneder tidligere, altså ei god stund før det store angrepet på Irak starta. Men de historiske, politiske og økonomiske analysene deres var fortsatt brennende aktuelle.
Kunnskapene og argumentene i boka var nødvendige for å utvikle den store antikrigsbevegelsen som hadde vokst fram. I mars ga forlaget Monthly Review Press boka ut i billigutgave i USA. Røde Fane så det som sin oppgave å få gitt den ut og få den spredt så kjapt som mulig i Norge. Og 22. april var boka på gata, med den norske tittelen Krigen mot Irak – motivene bak.
Men da var krigen – eller i alle fall første fase av den – allerede over. I forordet til den norske utgaven hadde jeg skrevet dette: «Kan irakerne klare det umulige: stanse den amerikanske krigsmaskinen? Svært få trur det. Diskusjonen går i stedet om hvor lenge den irakiske motstanden kan vare, og hva skal til for å knekke den? Radioen står på mens jeg skriver. NRKs knappe nyhetsbulletiner melder om 20.000 bombetokter mot irakiske mål hittil. En tilkalt militærekspert får 45 sekunder til å presentere ei analyse av krigens gang: bombeangrepene vil sannsynligvis trappes ytterligere opp nå, og innen ei uke kan forsøket på å erobre Bagdad starte. Et varsel om blod, lidelser, traumer i nye, enorme mengder. Du som leser det jeg skriver nå, kan se tilbake på skjebnemåneden april 2003. Du vil vite mer om hvordan denne krigen utviklet seg, om forløpet av kamphandlingene videre.»
Vel, irakerne klarte ikke det umulige. USA har invadert og okkuperer nå Irak. Etter noen ukers motstandskamp slutta den irakiske hæren og militsen å slåss. Amerikanske tanks kunne nesten uhindra rulle inn i Bagdad, og amerikanske, britiske og kurdiske styrker kunne raskt ta over kontrollen i hele landet. Det er tid for å oppsummere: hva skjedde – og hva er status nå, to måneder etter at den amerikansk/britiske invasjonen starta?
Irak, krigen og okkupasjonen
– 12 punkter til ei oppsummering
1.
9. april rulla de amerikanske tanksene inn i Bagdad. Irak var erobra. Den irakiske armeen hadde gitt opp.
Om den militære motstanden hadde vært overraskende sterk de første ukene etter invasjonen starta, kom sammenbruddet like overraskende raskt. Årsakene til at forsvaret rakna så brått finnes det flere teorier og spekulasjoner om – noen av kildene i Midtøsten opererer med detaljerte framstillinger av hvordan nesten hele ledersjiktet under Saddam blei kjøpt opp, garantert ei trygg framtid og muligheter for innflytelse i et Irak under amerikansk ledelse. Disse folkene i kommandoposisjoner skal ha gitt ordre til de væpnede styrkene om at strategien var lagt om, kampen skulle trappes ned nå for å kunne komme igjen sterkere på sikt. Om det er noe i disse ryktene får tida vise.
Andre forklaringer er mer prosaiske: de vektlegger kombinasjonen av amerikansk militær overlegenhet og mangel på motivasjon hos de irakiske soldatene og offiserene, og hevder at sammenbruddet kom da de irakiske kommandolinjene var tilstrekkelig smadra.
Uansett var resultatet at USA med noen få tusen mann var i stand til å rykke inn og ta Iraks hovedstat i løpet av et par dager i april.
2.
De første ukene etterpå brukte USA til å ta kontrollen over Mosul, Kirkut, Tikrit og andre viktige byer. Og til å skaffe seg kontroll over oljen.
I presserapportene fra første fase av okkupasjonen var stikkordene: organiserte og spontane plyndringer, organisert nedbrenning av offentlige bygg, mangel på vann og elektrisitet, ei avventende befolkning. Og en okkupasjonshær som verken ville eller kunne gjøre stort mer enn å sikre grepet om oljedepartement og oljebrønner. Irak under amerikansk herredømme var ingen umiddelbar suksess.
3.
Etter en måned var stikkordene i rapportene fortsatt de samme: kaoset fortsatte, meldinger om kolera dukket opp, flertallet av befolkninga sto uten arbeid og inntekter, misnøyen med okkupasjonsmakta var åpen og voksende.
I denne tida har USA jobba målbevisst for å få etablert en administrasjon i landet. Men det skal være styringsorganer de kan bruke fullt ut til sine egne formål, med lojale irakere og amerikansk ekspertise i en passe blanding. «Antiterror»-spesialisten Paul Brenner er sendt inn som øverste sjef i den nye kolonien.
4.
Amerikanerne har tidsnød. Med utgangspunkt i moskeene kom irakere raskt i gang med å bygge opp sine egne lokale styringsorganer i flere byer i sør og i deler av Bagdad. De har prøvd å opprette en viss grad av lov og orden, og forsøkt å få i gang et så normalt samfunnsliv som mulig der de har innflytelse. Og fra første stund har budskapet vært: irakerne godtar ingen okkupasjon. USA skal ut, Iraks framtid tilhører irakerne.
Denne holdninga er også dominerende blant kurderne, USA allierte i angrepet på Saddams styre. De har utvida sitt territorium og sin innflytelse i den nordlige delen av Irak, og har sine ambisjoner og sine planer. Og de etniske konfliktene i nord, de mellom kurdere, arabere og turkomaner, har begynt å vise seg. Mens Tyrkia vokter fra grensene, klare til å rykke inn om det kurdiske sjølstyret blir for livskraftig.
5.
USA har sine ambisjoner i regionen. Syria og Iran blir utsatt for militære trusler og politisk press. Palestinerne blir pressa inn på et «veikart»-prosjekt – nok et forsøk på å avvæpne både den palestinske motstanden og den politiske støtten denne har rundt om i verden.
6.
Men fortsatt har USA mer enn nok å stå i med i Irak. Amerikanerne har utarbeidd en plan for omlegging av den irakiske økonomien. Planen har fokus på kontroll med oljen, privatisering av Iraks statseide industri og å åpne opp for utenlandske investorer. På lengre sikt, det vil si innen 10 år, er målet en frihandelssone som skal omfatte USA og Midtøsten. Men på kort sikt er målet å få i gang oljeeksporten og komme i gang med den enorme – og enormt lukrative – gjenoppbygginga av Irak.
7.
Store amerikanske selskaper er allerede begynt å sko seg i Irak. Kontrakter for alt fra havnebygging til oppbygging av helse- og skolevesenet går systematisk til Bush-administrasjonens bekjente. Og kapitalgrupper i Bush-vennlige stater får sin lille del av kaka.
8.
For disse amerikanske (og noen europeiske) storkonsernene betyr Irak profitt uansett hvordan det går for landet som sådant, bare USA beholder den militære og politiske kontrollen i åra framover. Men de er nødt til å ta noen grep for å hindre at opp til 50 prosent av Iraks forventa, framtidige oljeinntekter i årevis skal strømme ut av landet for og havne i andres lommer. Iraks utenlandsgjeld er jo anslått til 326 milliarder dollar. 127 milliarder av disse er lånegjeld, og 199 milliarder er ubetalte krigserstatninger fra forrige Golf-krig. USA presser på nå for å få kreditorer til å ettergi gjeld. For det er ikke USA eller Storbritannia Irak skylder de store beløpene; det er land som Kuwait, Saudi-Arabia, Russland, Tyskland og Frankrike som har mest utestående i Irak. Så denne gangen er det USA som lufter parola «slett ulandsgjelda».
9.
En stor del av utgiftene den amerikanske staten til nå har hatt i krigen mot Irak kan bokføres som inntekter for amerikanske konserner (våpen, ammunisjon, drivstoff etc etc). Slik omfordeles verdier internt i USA via statsbudsjettet fra skattebetalerne til deler av storkapitalen. Men det er grenser for hva Bush-regjeringa kan pøse ut av midler på denne måten. De opererer allerede med underskuddsbudsjetter og voksende statsgjeld. Kontrollen de har etablert over irakisk olje letter presset mot dollaren og kan gi USA et finansielt pusterom. Men da må de enorme utgiftene som vil komme i Irak betales av andre enn den amerikanske staten. Først og fremst skal de betales av irakerne sjøl, ved hjelp av oljeressurser og arbeidsinnsats. De 12 milliarder dollarene som står på Iraks «olje-for-mat»-konto er det også viktig å få hand om. Og så trengs alskens bidrag fra øvrige land i «stabiliseringa» og gjenoppbygginga av Irak. Alle vil være velkomne, så lenge de ikke utfordrer det amerikanske herredømmet i landet.
10.
Diskusjonen om FNs rolle i Irak framover må sees i lys av dette. USA ser gjerne at FN kommer inn som en juniorpartner; det vil gi tilgang både til politisk legitimitet og til økonomiske og administrative resurser. Men FN i stedet for USA? Aldri.
Regjeringer og kapitalgrupper i svært mange land vil utvilsomt være fornøyd med en begrensa FN-rolle i Irak, så lenge det kan gi dem åpningen de trenger for å hive seg med på vinnerlaget, det laget som skal inn og sko seg i Irak. Nykolonialismen vil i så fall bli solgt til opinionen hjemme under overskrifter som «stabiliseringsstyrker» og «bistand». Og i og med at det er mange – også på venstresida – i vestlige land som henger fast i forestillinger om at «vi» har både rett og plikt til å intervenere i andre land for å «utvikle» dem (The white man’s burden), så vil det kunne finnes massestøtte for en slik politikk. En politikk som vil gjøre for eksempel Norge til aktiv deltaker i et amerikansk okkupasjonsregime i Irak. Et FN-fikenblad er alt som skal til for å gjøre en slik intervensjonspolitikk respektabel for mange i Vesten.
11.
Utviklinga av motstandskampen i Irak vil avgjøre hvordan framtida blir for folk i hele Midtøsten. Vi her hjemme har våre oppgaver: vi må jobbe for at freds- og antikrigsbevegelsen holder fast på sitt prinsipielle standpunkt: at krigen mot Irak var en forbrytelse, og okkupasjonen følgelig også er det. Vi må fortsette arbeidet for å holde Norge utafor okkupantenes rekker. Og vi må jobbe for å holde et så skarp søkelys som mulig både på USAs videre krigsplaner og på det som skjer i land der amerikanerne allerede har bitt seg fast, enten det er i Afghanistan, Colombia eller i Irak.
12.
Vi har en også en særegen oppgave innafor den breie fronten mot krig og for fred. For igjen å sitere fra det forordet jeg skreiv til den indiske Irak-boka: «Skal den store antikrigsbevegelsen klare å vokse seg sterk nok til å møte den trusselen den amerikanske krigspolitikken representerer, må den forankres i en djupere forståelse av hva slags krefter vi har med å gjøre. Fredsbevegelsen og antiglobaliseringsbevegelsen må studere sammenhengen mellom økonomi og politikk, mellom «globalisering» og krig, mellom strategisk planlegging og taktisk spill. I Midtøsten, i store deler av Asia, i Sør- og Mellom-Amerika, i en rekke afrikanske land, nærmest over alt i det som har vært omtalt som «den tredje verden», er det ei utbredt oppfatning at krigen mot Irak er et uttrykk for amerikansk imperialisme. Denne indiske boka bringer argumentene for dette synet inn i den norske debatten. For også i vår del av verden, også her i Norge, må massebevegelsen mot krig og påtvunget nød nå begynne å forholde seg til dette begrepet, til imperialisme. Imperialismen er ikke et spøkelse fra 1970-tallets debatter. Imperialismen er en knallhard realitet.»
Det første opplaget på 1.500 av «Irak-boka» Røde Fane ga ut forsvant i løpet av noen uker. Nye 1.000 er trykt opp nå. Har du den liggende ulest i bunken på bordet ditt hjemme, så finn den fram og les den. Har du den ikke: kjøp den. Det er fortsatt ei nødvendig bok.