Innvandrerkvinner og norske kvinner – hva er felles?
Av Ana Isabel López Taylor
Ana Isabel López Taylor sitter i landsstyret i RV.
Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.
Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.
For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.
Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.
I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.
For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.
Avhengighet
1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.
Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.
2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.
Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.
Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».
Paulo Freire
3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).
4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.
5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.
6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.
7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.
Refleksjon, dialog, handling og frigjøring
En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»
Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».
Å ha tillit
Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?
Skape felles arenaer
I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.