Ukategorisert
av Ola Lars Andresen
Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.
Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.
– Har du en foreløpig kommentar?
– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.
– På hvilken måte?
– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.
– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?
– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.
– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?
– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.
På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.
– Så da er ikke lovpraksis god nok?
– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.
– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?
– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.
Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.
av Ola Lars Andresen
Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.
– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.
Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.
– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.
Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.
– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.
– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.
– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.
Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».
– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.
Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»
Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.
– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.
Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».
Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»
– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:
– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?
– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.
Intervjuet slutter slik:
– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.
– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.
– Blir du overvåket den dag i dag?
– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.