Sommeren 2008 sto brått 300 elever uten skoleplass. Ikke fordi de ikke hadde søkt på en skole, ikke fordi de ikke hadde kommet inn på en skole, og ikke fordi det ikke fantes skoleplasser, men fordi skolen de hadde gått på gikk konkurs.
Fortsatt går de aller fleste elevene i fellesskolen, men de siste ti åra har det blitt nesten 400 færre grunnskoler i Norge. Samtidig vokser antall private grunnskoler. Så selv om det fortsatt er et mindretall av elever som går på privatskoler er tallet er økende.
Linn-Elise Øhn Mehlen er leder av Rød Ungdom. (Foto: Statsminsoterens kontor)
Den svenske skolekjeden John Bauer hadde etablert to skoler i Norge i håp om at den konservative regjeringen ville liberalisere Privatskoleloven, og aller helst åpne for at det gikk an å ta ut profitt fra private skoler. Men drømmen ble kortvarig, og i 2008 mente ledelsen i John Bauer at den økonomiske situasjonen de var i, ikke tillot videre drift av skolene. Dermed mista 300 elever skoleplassen sin over natta. Dette er skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå når man slipper til kommersielle aktører inn i det offentlige.
Fellesskole i fritt fall
Noe av det beste med den norske skolen er at den er tuftet på en idé om at skolen skal være for alle. Du skal få lik utdanning uavhengig av din eller foreldrene dine sin betalingsevne. Det har ført til at vi har skapt en sterk fellesskole i Norge som har bidratt til å utjevne sosiale forskjeller.
Problemet med privatskoler er sammensatt. At elever som har foreldre med romslig bankkonto, kan kjøpe seg en annen utdanning, at skoleeiere stikker av med fellesskapets penger, og at elever kan komme til å få et dårligere skoletilbud som følge av at profitt og ikke læring står i sentrum, er sentrale problemstillinger for venstresida.
Derfor er det dårlig nytt at stadig flere elever går på privatskoler. Når dette kombineres med for lite ressurser til kontroller av privatskolenes økonomiforvaltning og den mørkeblå regjeringas privatiseringskløe, kan resultatet bli et stort problem for den norske skolen og elevene.
Ideologisk ordkrig
Debatten om privatskoler har lenge vært en ideologisk skyttergravskrig der høyre- og venstresida bytter på å liberalisere, for så å stramme inn. Hver eneste regjering de siste 15 åra har endret navnet på privatskoler.
I juni i 2015 endret Stortinget igjen Privatskoleloven. Endringene handlet både om hvilke kriterier man må møte for å kunne starte en privatskole og selve betegnelsen på skolene.
Før juni 2015 kunne du starte en privatskole hvis du tilbød et religiøst eller pedagogisk alternativ, drev en internasjonal skole i Norge, tilrettela for toppidrett, hadde norsk grunnopplæring i utlandet, tilrettela for elever med funksjonshemming eller tilbød videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag. Med regjeringas nye endringer ble det åpnet for skoler med særskilt profil, for eksempel realfagsskoler og private yrkesfagsskoler. Yrkesfagsskoler har tidligere ikke kunnet være private, men nå er det altså åpent for et helt nytt marked som kan resultere i enda flere privatskoler. I tillegg ble religiøst alternativ, endret til livssynsalternativ, noe som framstår sympatisk hvis det først skal åpnes for religiøse privatskoler.
Mer parodisk framstår navnendringen som regjeringen fremmet. Det var et siste stikk i en over 10 år lang politisk dragkamp mellom høyre- og venstresida. Den som i sin tid startet dette ideologiske spillet var nåværende tenketankleder og forhenværende kunnskapsminister, Kristin Clemet. Bondevik-regjeringen mente ordet «privatskoler» ikke klang godt, og foreslo i stedet «friskoler». Friskoler er en forkortelse for frittstående skoler. En frittstående skole var altså en skole som fikk statsstøtte men var privat eid/drevet. Men da den rødgrønne regjeringa kom til makta i 2005, var noe det første den gjorde å få vedtatt en «frys»-lov, som både stoppet liberaliseringa av privatskoleloven og endret navnet – tilbake igjen til Privatskoleloven.
Men det stopper ikke der, fordi i 2015 vedtok Stortinget igjen en endring i Privatskoleloven, og endret navnet på skoler som mottar statstilskudd, men som også er elevfinansiert, til: Friskoler!
I sitt høringssvar til Utdanningsdirektoratet om navnebyttet oppsummerer LO det slik: «Vi kan trygt si at navnet på loven og skolene blant mange oppfattes som ideologisk motivert. «Frittstående skoler» og «friskoler» virker ulogisk og underbygger den striden som har vært omkring kommersialisering av norsk skole. Det er heller ingen fordel at navnet kopieres fra Sverige som har hatt en helt uakseptabel utvikling. Privatskoler skal kalles for det de er: privatskoler. Det er verken skolens anledning til å motta statsstøtte eller dens regler for kommersiell drift som bør være avgjørende for navnevalg, men elever og foreldres forståelse av hvem som eier skolen.»
Så etter godt over 10 år er vi nå tilbake igjen til friskoler, og høyresiden har vunnet i denne omgangen. Selv om dette kan framstå parodisk er det, som LO også påpeker, med på å svekke folks forståelse av hvem som eier skolen og bidrar også til å underbygge kommersialiseringa av velferdstjenester. Men det er på ingen måte dét som er den mest urovekkende utviklinga når det kommer til privateide skoler.
Drevet av profitt
Den viktigste endringa Bondevik-regjeringa gjorde i Privatskoleloven, var å åpne for kommersielle privateide skoler. Heldigvis er det med dagens lovverk ikke mulig å åpne nye kommersielle skoler, men det betyr ikke at vi er kvitt de kommersielle privatskolene. Skolekjedene Akademiet, Sonans og Noroff har alle flere skoler i Norge i dag, og fikk sammen med John Bauer lov til å drive skole under Bondevik-regjeringa. Selv om John Bauer gikk konkurs, lever de tre gjenværende privatskolekjedene videre i beste velgående, og har til sammen tusenvis av elever.
Selv om det er lett å finne dokumentasjon på at kommersielle privatskoler ikke bruker all statsstøtten de får på elever, undervisning eller skoledrift, er det fortsatt vanvittig lav interesse for å gjøre noe med problemet. Det har de siste åra vært retta mye oppmerksomhet mot både kommersielt drevne barnehager og sjukehjem, men skoler har inntil videre gått litt «under radaren». Det kan skyldes at det i Friskoleloven (tidligere Privatskoleloven), som regulerer privatskoler, står at man ikke kan ta ut utbytte. Utbytteforbudet har altså blitt en politisk sovepute. Men dessverre er det ikke slik at ikke-kommersielle skoler tar ut ulovlig profitt.
Hvert år produserer Utdanningsdirektoratet en rapport som handler om deres tilsyn med private skoler og deres funn. Fjorårets rapport Det er eleven som teller. Oppsummering med funn fra tilsyn med frittstående skoler i 2015 konkluderte nok en gang med at flere privatskoler, de aller fleste kommersielt eide har brukt penger på måter som bryter med Friskoleloven.
Slik jukser de med fellesskapets midler
Det er i hovedsak fire metoder som disse skolene bruker for å trikse med pengene de får av felleskassa. Den første er at man krever inn mer i avgifter fra elevene enn det man har lov til. Grovt sagt får friskoler 15 % av pengene gjennom elevfinansiering og 85 % av staten gjennom statstilskudd, slik at summen til sammen blir hva det koster for en elev for ett år – ca. 100 000 kroner. Men det finnes selvsagt skoler som krever inn mer enn 15 % av elevene.
Den andre måten er at skolen oppgir flere elever enn det den har, og slik utløser statstilskudd for elever som ikke går på skolen.
Den tredje måten er å bruke statstilskuddet på ting man egentlig ikke har lov til å bruke penger på. Et drøyt eksempel er rektor på Nidaros Idrettsungdomsskole som dro til Vietnam for å kjøpe inn refleksvester til skolen, og fikk skolen til å betale halve ferien sin.
Den fjerde måten er internfakturering og handel med nærstående selskaper. Dette er en ganske utbredt metode for å sikre seg utbytte. Det foregår gjerne slik at flere i skoleledelsen eier andre selskaper (vikarbyråer, utleie av eiendom og så videre), og så kjøper skolene inn tjenester fra disse firmaene, gjerne til en pris som ligger langt over markedsverdi. Gjennom internhandel har kommersielle skoler ført offentlige skolepenger ut av skolene og inn i andre selskaper. Akademiet-kjeden har blitt dømt for dette, og har til sammen måttet tilbakebetale 12,7 millioner kroner.
Utilstrekkelige kontrollmekanismer
Av de ti skolene som hadde tilsyn med økonomien i 2015, fant direktoratet brudd hos nesten alle. Selvsagt var det forskjellig alvorlighetsgrad, men poenget er at det ikke er uvanlig at de kommersielle privatskolene på ulike måter trikser og jukser med offentlig midler. Så vil jo privatskoletilhengere hevde at tilsynsrapporten viser at man oppdager problemene og løser dem, og at dette dagens regler fungerer. Problemet er at selv om man oppdager brudd, betyr ikke det at systemet fungerer. Jeg tror det bare er toppen av isfjellet som avdekkes.
Av de over 300 private skolene her i landet var det kun 43 som fikk tilsyn i fjor, og bare 10 skoler som hadde økonomisk tilsyn. Det sier seg selv at Utdanningsdirektoratet har ikke mulighet til å føre tilsyn med alle skolene. De fokuserer på skoler de mistenker er i faresonen når de velger hvilke skoler som skal ha økonomisk tilsyn. Dette betyr selvsagt ikke at skolene som slipper unna tilsyn, er drevet etter regelverket. I tillegg til at tilsyn er dyrt, er det også resurskrevende. Det første tilsynet med Akademiet-skolene krevde tre fulle årsverk og tilsynsrapporten var på over 400 sider. I tillegg ble det et ekstra 1,5 årsverk i forbindelse med Akademiets klage på saken. Slik koster privatskolene samfunnet dyrt på flere vis enn gjennom rene tilskudd.
Private presser ut de offentlige
I våres stod en bitter skolestrid i Hordaland. Der ble offentlige Fana Gymnas nedlagt til store protester, med begrunnelsen at det var så mange private skoler i Hordaland at det blei for mange skoler. Det positive som kom ut av saken, var økt oppmerksomhet rundt problemene knytta til det økende antallet privatskoler.
Fylkesrepresentant for Rødt og medlem i opplæringsutvalget i fylkeskommunen, Solbjørg Marjala uttalte følgende til Bergensavisen 19. Juli: «Det var i kjølvannet av nedleggelsen av Fana gymnas at vi så at det var et behov for å se nærmere på de private skolene. Når fylket legger ned en 100 år gammel offentlig skole fordi det er så mange private skoleplasser, og tingretten like etter slår fast at to private skoler har jukset med statsstøtten, mener vi det er grunn til å se nærmere på økonomien til disse skolene.»
I Hordaland har Rødt satt ned en egen granskningsgruppe som skal se nærmere på økonomien til de private ikke-ideelle skolene. Slike initiativ trenger vi flere av, dersom vi skal få en informert debatt om privatskoler og disse skolenes pengebruk. For som Marjala påpeker, er et av de største problemene med dagens lovverk at skolene som blir tatt i juks og lovbrudd får drive videre som om ingenting var hendt:
Vi mener at Hordaland fylkeskommune bør be staten om å trekke tilbake konsesjonene til de to skolene som nå er dømt for pengejuks. Det kan ikke være slik at skolene kan bryte loven uten at det skjer noen ting.
Og det er jo unektelig merkelig at det politiske flertallet insisterer på å fortsette med kommersielle privatskoler når vi ser at de bryter reglene gang på gang. I stedet for dette Sisyfos-arbeidet – å hele tiden lappe på et system som ikke fungerer – må vi stille spørsmål om det ikke heller er på tide å avvikle de kommersielle skolene. Hvor lenge skal vi være naive? Å slippe til kommersielle velferdsprofitører og samtidig bli overraska når de prøver å maksimere utbyttet sitt er litt som å se Titanic for tredje gang og fortsatt bli overraska over at båten synker.
Albert Einstein sa en gang at definisjonen av galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. Det virker det som om det er mye galskap i regjeringslokalene.