Ukategorisert
av Arnljot Ask
Den indiske veksten er ikke forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på.
En fersk Goldman Sachs-analyse sier at India og Kina vil ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg. Dette danner bakgrunnen for et større oppslag i 1. desember nummeret av magasinet India Today i 2003, hvor de digger disse vyene og viser fram den voksende muskelkraften til det de kaller indiske «global champs» (note 1).
Det er ingen tvil om at India er inne i en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen måtte sakke akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?
Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke er forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på. Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere.
«Global champs»?
India Today-artikkelen tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere som Anil Ambani, nestsjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, og Ratan Tata, den over 60-årige «pensjonerte» daglige leder i Indias største konglomerat, Tata Son, som fortsatt holder 14 timers arbeidsdag.
Reliance er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India (note 2). Det ruver godt i det indiske landskapet, men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som et av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor et indisk storselskap med internasjonal virksomhet, sjøl om det har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Anil Ambani og hans bror Mukesh, som er toppsjefen, er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (note 3).
Av de 18 selskapene i Reliance-konsernet er sju joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.
Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project er de siste store prosjektene, innenfor bioteknologisektoren. Disse er basert på 50-50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.
Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av den britiske innflytelsen. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT & T som ble innledet i 2000. Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT & T hele 63 milliarder. I tillegg til den styrkeoverlegenhet dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole stereoider«.)
Sjøl om India Today kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (97 milliarder dollar i 2000). Indias andel av verdenseksporten er ikke større enn før 1990, under 1 %, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer (se faktaboksen); varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!
Kunnskapsindustrien?
Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Men går vi sektoren nærmere etter i sømmene, finner vi at dette er den mest imperialistavhengige av alle! It-sektoren er først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware» (note 2). Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det nye er at selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskiller deler av virksomheten til blant annet India og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der, i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?«). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.
I tillegg til denne avhengigheten av samarbeid med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til avhengighet av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.
Fra halvkoloni til nykoloni?
Den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, vil ikke føre til en utvikling av landet som tjener folket, hevder Arvind (note 2). Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv. Mens det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verden. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge hans bilde av den indiske hverdagen.
Til grunn for dette ligger en analyse om at:
- Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
- Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
- Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.
Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140-143 (note 2), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.
Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare og hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (note 1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. De 40-50 millionene som gikk ut i streik nettopp, mot blant annet dette forsøket på å vingeklippe fagbevegelsen ytterligere, var et lovende varsel om at tiden med å se på markedsliberalismen som en naturnødvendighet, er på hell.
Veier ut av uføret?
Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?
Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.
Men som reportasjer andre steder i dette bladet viser, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!
Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Det befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene.
Utsiktene framover for å endre på denne utviklinga med det nåværende systemet er dessverre mørke. Trenden har vært negativ i rundt 20 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28.000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode (note 2). Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere.
Skal den indiske arbeiderklassen på landsbygda og i byene få levelige kår, må den derfor bryte med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Den nydemokratiske revolusjonen dette vil kreve, må fjerne den imperialistiske styringa av den indiske økonomien, som det første skrittet på veien videre til en sosialistisk revolusjon.
Kilder og noter:
- 1) India Today 1. desember 2003.
- 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
- 3) Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.