Ukategorisert
av Unni Hembre
Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?
Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.
Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.
Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.
Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.
Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.
Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.
Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.
Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.
Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.
Latvia
I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).
Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.
Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.
Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.
Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.
Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.
I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.
ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.
Ønsker velkommen
Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.
Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.
Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.
Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.
Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.
Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.
Hva skal vi gjøre videre?
Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.
Vi må:
- Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
- Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
- Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
- Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
- Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
- Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.
Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.
Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.