Ikke bare resultater i valg

Av Erik Ness

2021 2021-02A

Dette nummeret av Gnist handler om staten – hva den er for noe og hvordan jobbe politisk som et revolusjonært parti i det marxister grovt sett vil oppfatte som et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system. Derfor er det naturlig å snakke med Siavash Mobasheri som er leder av det største distriktet i Rødt, Oslo. Hvert fjerde medlem av Rødt er medlem av Rødt Oslo.

Av Erik Ness, medlem av redaksjonen i Gnist
Siavash Mobasheri er utdannet lærer, leder av Rødt Oslo, landsstyrerepresentant og bystyrerepresentant i Oslo.
foto: Ole Mjelstad

Gnist: Hva tenker du om påstanden om at staten grovt sett er et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system? At staten er en organisering for å holde produksjon for profitt og borgerskapets klasseherredømme i gang?

Siavash: Jeg er vel ganske enig i denne påstanden. Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans. Det er ikke riktig. Statens rolle er å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten står klart og tydelig på eierklassens side, selv om den også har oppgaver som er til fordel for den arbeidende klassen.

Statsapparatet – inkludert fylker, kommuner og statseide bedrifter – vil jeg si at har grovt sett tre hovedfunksjoner under kapitalismen: mekler, felleskapitalist og maktinstrument. Jeg skal forklare hva jeg mener med disse funksjonene.

Som mekler lager statsapparatet lover og systemer som får samfunnet og markedsøkonomien til å gli best mulig og i samsvar med interessene til kapitalen. Dette er ikke alltid like lett å få øye på, men når man først har sett det, så blir det veldig tydelig. Skattepolitikken er et eksempel på dette, lønnsarbeid skattes mye hardere enn inntekt på aksjespekulasjon. 

En sterk fagbevegelse og andre gode krefter er avgjørende for at lover og regelverk blir bedre for arbeiderklassen. Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven er klassiske eksempler på forbedringer som er vunnet gjennom kamp. Dette er imidlertid ikke evige seire, arbeidsfolks rettigheter er stadig under angrep, og vi er ikke alltid sterke nok til å klare å forsvare det vi har. 

En del av meklerfunksjonen blir utført via de folkevalgte organene, nasjonalt og lokalt. Dette gir staten et demokratisk preg, og til en viss grad får folk innflytelse på den måten. Men i alle vesentlige spørsmål er det likevel eierklassen og kapitalen som rår, dette har vi også sett tydelig under koronakrisa – de store millionene har gått til de rikeste, smulene har gått til oss andre. 

Som felleskapitalist sørger staten for infrastruktur og standardisering som det ville være lite hensiktsmessig eller umulig for hver enkelt kapitalist å bygge ut eller vedta. Utbygging av veier, vanntilførsel og kraftlinjer er selvfølgelig også et gode for folk flest, men det er en heldig bieffekt, ikke et mål i seg sjøl. 

Som maktinstrument skal staten sørge for å opprettholde lov og orden og gi landet trygge grenser. Men den har også etablert et overvåkings- og kontrollsystem, både åpent og i det skjulte. Den politisk begrunnede overvåkinga av venstresida i norsk politikk har vært massiv. Gjennom både 70- og 80-tallet ble tusenvis av politiske aktive overvåka og registrert fordi de ønsket å endre på maktforholdene i Norge.

Jeg sier ikke at staten bare er et onde i et kapitalistisk samfunn. Staten kan også være en plattform hvor arbeiderklassen og sosiale bevegelser kan kjempe fram bedre velferdsordninger og rettigheter for vanlige folk. Det formelle og delvis demokratiet som er bygd opp, gir oss muligheter som mangler i mange andre land, vi må bare ikke glemme at rettighetene vi har ikke er en gave fra systemet, men et resultat av politisk kamp gjennom mange år. Nå ser vi at tilkjempede goder blir svekket og mulighetene for å få til reelle endringer innenfor rammene av kapitalismen blir dårligere når arbeiderklassens organisasjoner er svakere. Det vi ser er at den økonomiske sfæren utvides og at demokratiet slik innskrenkes når nye områder legges under markedets vold, for eksempel når velferdsprofitørene gjør nye innhogg.

Gnist: Du er «hærfører» for noen tusen medlemmer av Rødt, revolusjonære, som vil et helt annet sted enn vi er i dag. Hva tilbyr Rødt sine medlemmer sånn at de sammen deltar i klassekampen? Jeg tenker på studier, lagsarbeid, hjelp til å bli aktive i fagforeninger, kvinnebevegelsen, antirasistisk bevegelse osv.  

Siavash: Rødt Oslo har i likhet med resten av partiet vokst massivt de siste årene, og det betyr mange nye medlemmer og stort behov for å utvikle organisasjonen både organisatorisk og politisk. I tillegg forandrer virkeligheten seg hele tida, derfor må vi oppdatere våre meninger og analyser i tråd med utviklinga i samfunnet. Dette er, for å si det pent, ikke en enkel oppgave.

Det er ikke sånn at vi stadig må finne på hva vi mener på nytt, men vi trenger å tilby alle nye medlemmer skolering i det grunnleggende tankesettet vi bygger på, altså marxistisk analyse. Når virkeligheten forandrer seg, må vi tenke gjennom hva vi mener konkret, med utgangspunkt i en felles analyse og et felles begrepsapparat. Jeg tror det er riktig å si at akkurat nå har vi stort behov for å bygge denne felles analysen og utvikle dette felles begrepsapparatet. 

Det finnes nettverk, utvalg og arbeidsgrupper både lokalt og sentralt som jobber med å legge til rette for studiearbeid. Men det som finnes av tilbud, er likevel ikke nok. Etter min mening har vi i Rødt de siste årene ikke klart å lage et godt nok verktøy for å forstå virkeligheten, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Jeg savner diskusjoner om «de lange linjene», for vi blir dessverre ofte slukt av små og store hverdagslige saker i parlamentariske organer. Å finne tid til å se langt framover sammen, er en av de viktigste utfordringene for oss nå. Vi har over 10 500 medlemmer i Rødt. Det er en potensiell politisk kraft av dimensjoner, men da må vi også gi medlemmene mulighet til å både utvikle seg sjøl politisk og til å være med og utvikle Rødt politisk – basert på analyser og diskusjoner, ikke kortsiktig gevinst på meningsmålinger.  

Det kommunistiske PTB (Parti du Travail) i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i Europa nå. De har gjort flere sterke i valg de siste åra, og de prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen partiorganisasjon framfor å satse alt på å føre egen parlamentarisk framgang. Jeg mener ikke at Rødt skal bli en kopi av PTB, å kopiere andre partier i andre land er aldri en god idé, men vi må erkjenne at dagens studiearbeid ikke fungerer optimalt.

Jeg savner at vi i Rødt har en gjennomgående og systematisk partiskole og en kultur for å studere, lære og utvikle oss. Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere. Politiske studier er nødvendig for å utvikle en god politikk her og nå, og for å se hvilke veier vi skal velge for å kunne kvitte oss med kapitalismen som system. Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser. Samtidig må vi huske at disse analysene ble utviklet i politiske kollektiv, ikke av enkeltpersoner som satt innelåst i kott og skrev for seg selv.

Partibygging i bred forstand av ordet må tas på alvor. Vi må prøve å skape et parti av aktive og skolerte aktivister som klarer å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg, kapre flest mulig stemmer og sprenge sperregrensa for å få inn flere representanter på tinget. Vi skal være et parti som hele tida står på to bein, partibygging og ikke-parlamentarisk arbeid må prioriteres i minst like stor grad som folkevalgtarbeid.

Vi må bruke skoleringa målretta for å skape mer aktiv grunnplan som ikke bare former en bedre praksis, men som ved å gjøre det basert på en felles ideologisk forståelse knytter deler av bevegelsen nærmere sammen. Dette høres kanskje litt stort ut, men det finnes ikke noen grunn til at vi ikke skal være ambisiøse. Det handler om å vite hva vi vil og jobbe dag til dag ut ifra noen målsettinger som vi ser på horisonten. Mister vi målet ut av syne er det lettere å gå seg vill.

Gnist: Mer og mer av vårt arbeid rettes nå inn mot valgkamp og arbeid i kommunestyrer, fylkesting og nå Stortinget? Hvordan tenker du at dette står i forhold til oppgaver utenfor folkevalgte organer, jfr. spørsmålet ovenfor?

Siavash: La oss slå fast et par ting til å begynne med: Det er få i Rødt som mener at sosialismen kan innføres gjennom kommune- eller stortingsvalg. Selv om vi i en viss forstand jobber i folkevalgte organer for å gjøre kapitalismen litt mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, så har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en tilfredsstillende framtid. Grådigheten, profittjakten, kravet om evig økonomisk vekst, alt dette som ligger i kapitalismens natur, betyr at den må kastes på historiens skraphaug. 

Vi er derfor tydelig på at makta til å forandre samfunnet ligger i bevegelser utenfor de folkevalgte organene. Vi er mer opptatt av å bringe på banen de krava enn å få posisjoner med mest mulig innflytelse og høye lønninger. Derfor har vi valgt å ikke gå inn i byrådet i Oslo, og på nasjonalt plan er det uaktuelt å gå inn i regjering. Regjering og byråd betyr ansvarlighet, lukka dører, enhet med makta og administrering av et system vi er grunnleggende mot. Og vi har vist, ikke minst her i Oslo, at det med riktig strategi kan det ligge mye makt i å sitte utenfor, men med samarbeid og røtter i folkelige bevegelser og aksjonsgrupper. 

Jeg mener Rødt skal være partiet som løfter folk og bevegelser sine kamper inn i de folkevalgte organa samtidig som vi er med å organisere de folkelige kampene. De seirene vi vinner i folkevalgte organ kommer ofte som et resultat av ikke-parlamentarisk arbeid. Dette ved at man har lagt et press utafor folkevalgtorganene som etter hvert kjennes også inn i maktens korridorer. Her er Rødt i en unik situasjon da vi er det eneste partiet som tar folkelige bevegelser på alvor.

Vi må stadig utvikle ei av våre sterke sider, evnen til å knytte sammen parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid. Det betyr ikke bare at vi kan vinne enkelte seire innafor systemet, men det betyr også at vi er med på å endre styrkeforholda mellom klassene. Det forutsetter en annen måte å jobbe på enn de andre partiene har. Det betyr at partiet må jobbe i – og i tett samarbeid med – de store folkebevegelsene (massene), fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, freds-og solidaritetsbevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen for å nevne noen.

Gnist: Jeg tenker at det er et sjikt i Rødt som nå er blitt viktigere enn før: de folkevalgte. At politikk framstår som folkevalgtarbeid. Hva tenker du om dette i en sammenheng med å trekke alle med, bygge opp arbeiderklassen og folkets styrke nedenfra? Bygge opp fra grasrotnivå.

Siavash: La meg bruke Rødt Oslo, en organisasjon i sterk vekst, som eksempel. Vi får stadig mange nye medlemmer, vi har folkevalgte i 13 av 15 bydelsutvalg (kommunestyret), 20 lokallag og fire representanter i Oslo bystyre. I mange bydeler har vi for første gang vist fram partiet vårt, bygger tillit og gjør politisk arbeid. Vi har også relativ en sterk organisasjon i Oslo med aktive lag i nesten alle bydeler. 

Sånn som det fungerer i dag, er det det parlamentariske arbeidet som i størst grad bidrar til å gjøre Rødt synlig i mediene, og da blir det fort også det som blir mest synlig av partiarbeidet. De folkevalgte blir Rødts ansikt utad. Dette må vi være oppmerksomme på, og vi må jobbe for bedre balanse mellom det parlamentariske og det ikke-parlamentariske arbeidet.   

Derfor er mitt utgangspunkt at det er helt avgjørende med et godt samspill og samarbeid mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. Det ville jo være veldig trist, og uheldig for hele klassekampen i Oslo og resten av landet dersom vi ender opp med å bli reint et parlamentarisk, maktsøkende parti. Vi skal ikke gå i SV-fella.  

Partiorganisasjonen har vi for å organisere klassekamp i brei forstand, ikke bare valgkamparbeid og parlamentarisk innsats. I valgkampen løper partiaktivister beina av seg for å spre politikken og overbevise folk til å stemme Rødt. Da er det på sin plass at de har eiendomsrett til partiets representasjon i kommunestyret, fylkesting og stortinget. Vi må hele tiden minne hverandre på at ingen Rødt-representant sitter der i kraft av seg selv. 

Våre folkevalgte er viktige for partiet, men det er samtidig nødvendig å sikre at de er forankra i en fungerende, skolert, og engasjert partiorganisasjon. En slik forankring er nødvendig for å få det riktige forholdet mellom arbeidet i de parlamentariske organene og partiets arbeid med å mobilisere folk til engasjement i lokale og sentrale kampsaker. Det er altså en gjensidig avhengighet mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. 

En av mine kjepphester er rotasjon av maktposisjoner i folkevalgte organer. Dette gjøres i partiet Enhedslisten i Danmark. I et sosialistisk parti bør det være regler for hvor lenge en person kan ha en ledende stilling. På den måten vil man sikre at makta fordeles på mange flere hoder og hender. Vi sier gjerne at makt korrumperer. Med det mener vi at folk i maktposisjoner endrer seg og slutter å tjene folks interesser. Dette gjelder også i revolusjonære partier. Derfor vil vi at makt ikke skal konsentreres rundt noen få utvalgte personer, men at den skal inkludere så mange som mulig. Jeg mener at når en person har hatt en heltidsstilling i et parlamentarisk organ i to valgperioder, skal denne personen ta en pause og gå ut i vanlig arbeid igjen, så andre folk kan slippe til. Ikke minst bør vi stille krav om at alle som skal ha en sentral stilling i partiet, bør ha hatt vanlig arbeidserfaring og ha lokal organisasjonserfaring i Rødt.

Gnist: Hvilken rolle mener du partilaga spiller og kan spille i en sånn sammenheng? Mange av oss kaller partilaga fortsatt for grunnorganisasjonene. Er det der makta ligger lokalt for allsidig politiske arbeid – og arbeid i folkevalgte organer?

Siavash: Våre folkevalgte spiller i dag en svært viktig rolle i å vise fram partiet. Samtidig skal Rødt ikke gå i samme fellen som andre partier: At det er i kommunestyregruppe, fylkestingsgruppe, stortingsgruppe og i den aller øverste ledelsen at makten ligger, mens medlemsmøter, årsmøter og landsmøter får mer symbolsk og rituell betydning.     

Det er nødvendig at det lokale partilaget legger vekt på å støtte opp om Rødt-representantenes virke som folkevalgte, ved å diskutere linjene for de viktigste sakene, prøve å få satt av nok kapasitet til å bistå i arbeidet, og stå til disposisjon for å diskutere vanskelige og kontroversielle spørsmål som måtte dukke opp. Og det er viktig at folkevalgte selv er aktive overfor laget og er opptatt av å lytte til andres syn på sakene. I Oslo har vi løst dette både ved å innarbeide gjennomtenkte samarbeidsrutiner, og at vi i våre lokale vedtekter slår fast at våre folkevalgte er underlagt vedtak fattet av lokallag/fylkesstyret. 

Rødt Oslo har over 2500 medlemmer. Dette gir både store muligheter, men også organisatoriske utfordringer. Vi har flere muligheter rundt hvordan vi skal få partiorganisasjonen og medlemsdemokratiet til å fungere på en bedre måte.

Situasjonen kan beskrives slik: På den ene siden har flere av partilagene «for mange» medlemmer. Styrene har vansker med å kommunisere og ha kontakt med alle og aktivisere dem i partilagets arbeid. På den andre siden har Rødt Oslo flere nye medlemmer som føler det vanskelig å aktivisere seg i forhold til den eksisterende lagsstrukturen og organisasjonsmodellen. De er kanskje heller ikke interessert i at medlemskapet skal fungere på denne måte, eller de har fra før et ganske travelt liv med mange gjøremål, interessefelt, barnepass, skiftarbeid osv.

Samtidig er det ønskelig at flere aktiviserer seg. Selv om Rødt godtar at vi har medlemmer som forholder seg passive, er hele organisasjonskulturen og partidemokratiet vårt basert på at medlemmene er med i fungerende partilag. I tillegg er det ønskelig at Rødt som revolusjonært parti er med og påvirker arbeidet og tar ansvar i folkelige organisasjoner og aksjoner. Da trenger vi aktive partilag som forholder seg til dette og engasjerer medlemmene i de forskjellige sakene. Våre ambisjoner går langt utover valgkamper og parlamentarisk arbeid i Storting og bystyre-/ bydelsutvalg. I så måte er det noen «hull» i hvordan vi for tiden er organisert i Oslo. Dette er spørsmål vi har diskutert over flere år i partilagene våre, men vi har ikke landa på en konklusjon ennå. 

Strategisk sett er det ikke mulig å tenke seg sosialisme i dette landet uten at partiet har store og sterke bastioner i hele den mangfoldige arbeiderklassen. Vi trenger mer fagforenings- og arbeidsplassorganisering. Vi trenger faglige lag som organiserer ansatte og tillitsvalgte på sykehusene, i hjemmetjenesten, i IKT-bransjen, på bibliotekene, innenfor handel- og kontor så vel som for ansatte i frisør- og hudpleiesalonger. Og vi trenger flere møteplasser for «røde tillitsvalgte» i fagbevegelsen.