Ukategorisert
av Albert Einstein
Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert i økonomi og samfunnsspørsmål å uttrykke synspunkter på emnet sosialismen? Jeg tror at det er det av mange grunner.
La oss først vurdere spørsmålet ut fra den vitenskapelige kunnskapens synsvinkel. Det kan se ut som om det ikke er noen avgjørende metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk på begge områder prøver å oppdage lover som kan brukes generelt på en definert gruppe fenomener slik at man kan gjøre de gjensidige sammenhengene mellom disse fenomenene så forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes slike metodeforskjeller. Oppdagelsen av generelle lovmessigheter på det økonomiske området vanskeliggjøres av den omstendighet at observerte økonomiske fenomener ofte blir påvirket av mange faktorer som er svært vanskelige å granske hver for seg. I tillegg, erfaringene som er akkumulert siden begynnelsen på den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie har – som kjent – blitt sterkt påvirka og begrensa av årsaker som på ingen måte kun er økonomiske av natur. For eksempel var de fleste av de store statene gjennom tidene avhengige av erobringer for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrete landet. De etablerte et monopol over landeiendom og utpekte et presteskap fra sine egne rekker. Prestene som kontrollerte utdanningen, gjorde klassedelinga i samfunnet til en permanent institusjon og lagde et verdisystem som folket deretter, stort sett ubevisst, ble ledet av i sin sosiale adferd.
Men den historiske tradisjon er så å si fra i går; intet sted har vi i realiteten kommet forbi det som Thorstein Veblen kalte «plyndringsfasen» i menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske kjensgjerningene og de lovene som vi kan utlede fra dem, hører til denne fasen og er ikke anvendbare på andre faser. Siden den virkelige misjonen til sosialismen er å komme videre forbi plyndringsfasen i menneskehetens utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det framtidige sosialistiske samfunnet.
For det andre, sosialismen har en sosialetisk mål. Mens vitenskap ikke kan lage mål og i enda mindre grad gi disse til menneskene. Vitenskap kan i beste fall gi midlene som kan tas i bruk for å oppnå bestemte mål. Men sjølve målsettingene lages av personligheter med høye etiske idealer og – forutsatt at disse ideene ikke er dødfødte, men sentrale og levende – målsettingene blir adoptert og realisert av de mange menneskene som, dels uten å vite det, avgjør samfunnets langsomme evolusjon.
Av disse grunner må vi være forsiktige med å overvurdere vitenskap og vitenskaplige metoder når det gjelder menneskelige problemer; og vi må ikke anta at det bare er ekspertene som har rett til å uttale seg i spørsmål om samfunnets organisering.
Utallige er stemmene som i den siste tida har hevdet at menneskesamfunnet nå gjennomgår en krise, at dets stabilitet har blitt sterkt ødelagt. Det er typisk for en slik situasjon at individer føler likegyldighet overfor eller til og med motvilje mot gruppen, om den er stor eller liten, som de hører til. For å billedliggjøre det jeg mener, la meg fortelle om en personlig erfaring. Her forleden diskuterte jeg med en intelligent og hyggelig mann trusselen fra nok en krig som slik jeg ser det, ville sette menneskehetens eksistens alvorlig i fare, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne gi beskyttelse fra en slik fare. Hvorpå min besøkende, meget rolig og kjølig sa til meg: «Hvorfor er du så veldig mot at menneskerasen skal forsvinne?»
Jeg er sikker på at for så kort tid siden som et århundre ville ingen med så lett sinn ha uttalt noe sånt. Dette er en uttalelse fra en mann som forgjeves har strevd etter å oppnå innvendig likevekt og som mer eller mindre har gitt opp håpet om å lykkes. Dette er en uttalelse fra en vond ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva skyldes dette? Finnes det en utvei?
Det er lett å reise slike spørsmål, men vanskelig å besvare noenlunde sikkert. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, til tross for at jeg er meget bevisst det faktum at våre følelser og vår streben ofte er motsigelsesfulle og obskure og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.
Mennesket er samtidig både et enkeltstående vesen og et sosialt vesen. Som et enkeltstående vesen prøver det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til sine nærmeste, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt menneske søker det etter å oppnå anerkjennelse og medfølelse fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å gi dem trøst i sorgen og å forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse ulike, ofte motsigende, bestrebelser, forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken utstrekning et individ kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets vel. Det er klart mulig at den relative styrken til disse to drivkreftene i hovedsak er bestemt gjennom arv. Men personligheten som til slutt oppstår blir i det store og hele formet av miljøet som enkeltmennesket tilfeldigvis befinner seg i under sin utvikling, av samfunnsstrukturen det vokser opp i, av det bestemte samfunnets tradisjoner, og av dets holdninger til bestemte typer adferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte mennesket summen av dets direkte og indirekte forhold til sine medmennesker og til alle mennesker i tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, streve og arbeide sjølstendig; men det er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det utenfor samfunnets rammeverk. Det er «samfunnet» som skaffer mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankesett, og mesteparten av tankene; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og det som er oppnådd av de mange millioner fra fortid og nåtid som alle gjemmes i det lille ordet «samfunn».
Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturbestemt faktum som ikke kan fjernes – akkurat slik det er for bier og maur. Men mens hele livsprosessen til maur og bier er bestemt til minste detalj av rigide, arvebestemte instinkter, er de sosiale mønstrene og mellommenneskelige relasjoner veldig variable og åpne for endring. Hukommelsen, evnen til å lage nye kombinasjoner, den muntlige kommunikasjonens gave har muliggjort en utvikling mellom mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Denne utviklingen manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur, i det som er oppnådd i vitenskap og teknologi; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket på et vis kan påvirke sitt liv gjennom sin egen adferd og at i denne prosessen spiller bevisst tenking og ønskemål en rolle.
Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk sammensetning som vi må regne med er fast og uforanderlig, inklusive de naturlige drifter som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg til dette får mennesket i løpet av sin levetid, en kulturell sammensetning som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer krefter.
Det er den kulturelle oppbyggingen som, etter hvert som tida går, blir underlagt endring og som i veldig stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Gjennom sammenlignende undersøkelser av såkalte primitive samfunn har moderne antropologi lært oss at menneskets sosiale adferd kan variere svært mye, alt avhengig av de dominerende kulturelle mønstre og hva slags type organisering som dominerer samfunnet. Det er på dette de som strever etter å forbedre menneskets lodd kan basere sine forhåpninger: menneskene er ikke dømt av sin biologiske oppbygging til å utrydde hverandre eller å måtte leve under den stadige trusselen om en grusom sjølpåført skjebne.
Dersom vi stiller oss spørsmålet hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdninger burde endres for å gjøre livet til menneskeheten så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tida være bevisst det faktum at det er bestemte forhold som vi ikke kan endre. Som tidligere nevnt er menneskets biologiske natur praktisk talt ikke foranderlig. Dessuten har teknologisk utvikling og befolkningsmessige endringer fra de siste århundrene skapt betingelser som er her for å bli. I relativt tettboende befolkninger, som er avhengig av produkter for sin fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendige. Den tida som i ettertid virker svært idyllisk, da individer eller relativt små grupper kunne være helt sjølberga, er borte for alltid. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt produksjons- og forbrukssamfunn.
Jeg har nå nådd fram til det punktet der jeg kort kan indikere det som for meg utgjør essensen i vår tids krise. Det gjelder forholdet mellom individet og samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne om sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv verdi, som en organisk forbindelse, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot dets naturgitte rettigheter eller til og med mot dets økonomiske eksistens. Dessuten blir dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene i dets konstitusjon kontinuerlig framheves, mens dets sosiale drifter, som av naturen er svakere, svekkes stadig mer. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet lider under denne forringelsesprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme og føler seg usikre, ensomme og snytt for den naive, enkle og usofistikerte nytelsen av livet. Mennesket kan kun finne mening i livet, så kort og utsatt som det er, gjennom å ofre seg for samfunnet.
Det økonomiske anarkiet til dagens kapitalistiske samfunn er, i mine øyne, det ondes virkelige kilde. Foran oss ser vi et digert samfunn av produsenter hvis medlemmer uavlatelig strever etter å ta fra hverandre fruktene av deres felles arbeid – ikke ved hjelp av makt, men stort sett i samsvar med lovbestemte regler. I denne forstand er det svært viktig å forstå at produksjonsmidlene – det vil si den totale produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som nye kapitalvarer – helt lovlig kan være, og for det meste er, den private eiendommen til enkeltindivider.
For enkelhetens skyld vil jeg i det følgende kalle alle som ikke er med på å eie produksjonsmidler for «arbeidere» – til tross for at dette ikke samsvarer helt med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er vanligvis i en posisjon der han kan kjøpe arbeidskrafta til arbeideren. Gjennom å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye produkter som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget i denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han betales, begge målt i virkelige verdier. Så fremt som arbeidskontrakten er «frivillig», er det arbeideren mottar ikke avgjort av den virkelige verdien til produktene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at til og med i teorien blir ikke arbeiderens lønn bestemt av verdien til hans produkt.
Privat kapital tenderer mot å bli konsentrert på få hender, delvis på grunn av konkurranse mellom kapitalistene og delvis fordi teknologisk utvikling og den økende arbeidsdelinga fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Konsekvensen av disse utviklingstrekka er et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke kan kontrolleres effektivt av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmene av de lovgivende forsamlingene blir utvalgt av partier som stort sett er finansiert eller på annen måte er under innflytelsen av private kapitalister som praktisk sett skiller velgermassen fra lovgivningen. Konsekvensen er at folkets representanter faktisk ikke i tilstrekkelig grad beskytter interessene til de underprivilegerte deler av befolkningen. Under de rådende forholda, kontrollerer dessuten private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte de viktigste informasjonskildene (presse, radio, undervisning). Det er derfor uhyre vanskelig, og i de fleste tilfeller ganske umulig, for det enkelte samfunnsmedlem å finne fram til objektive svar og til å bruke sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.
Forholdene som råder i en økonomi basert på privat eiendom av kapital er derved karakterisert med to hovedprinsipper. For det første: produksjonsmidler er i privat eie og eierne disponerer dem etter eget ønske; for det andre arbeidsavtalen er frivillig. Naturligvis finnes det ikke et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Særlig bør det noteres at arbeiderne har, gjennom lange og bitre politiske kamper oppnådd forbedringer av «den frivillige arbeidskontrakten» for visse kategorier arbeidere. Men sett under ett er det ikke stor forskjell mellom «ren» kapitalisme og dagens kapitalisme.
Produksjonen er for profitt, ikke for bruk. Det er ingen sikring av at alle de som kan og ønsker å arbeide alltid vil være i en posisjon der de vil finne sysselsetting; en «hær av arbeidsløse» eksisterer nesten alltid. Arbeideren er alltid redd for å miste jobben. Ettersom arbeidsløse og lavtbetalte arbeidere ikke gir et profitabelt marked, blir produksjonen av forbruksvarer holdt tilbake og stor nød blir konsekvensen. Teknologisk framgang fører ofte til mer arbeidsløshet heller enn mindre arbeidsbyrde for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransekampen mellom kapitalistene er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulasjonen og bruken av kapital som fører til depresjoner som blir stadig mer alvorlige. Ubegrensa konkurranse fører til omfattende ødsling med arbeidskraft og til forkrøpling av enkeltindividenes sosiale samvittighet, som tidligere nevnt.
Denne forkrøplingen av enkeltindividene synes jeg er kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under dette ondet. En overdreven konkurranseholdning blir innprentet i studenten, som blir trent opp til å dyrke havesyke som forberedelse av hans framtidige karriere.
Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi sammen med et undervisningssystem som er orientert mot samfunnsmessige målsettinger. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet sjøl og blir brukt på en planmessig måte. En planlagt økonomi som justerer produksjonen etter samfunnets behov, vil fordele arbeidet som må utføres blant alle dem som kan arbeide og vil garantere et utkomme til hver enkelt mann, kvinne og barn. Utdanninga av individet ville, foruten å utvikle den enkeltes indre evner, prøve å utvikle ham til å ha en ansvarsfølelse for sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og vellykkethet som i vårt nåværende samfunn.
Det er likevel nødvendig å huske på at en planlagt økonomi ennå ikke er sosialisme. En planlagt økonomi som sådan kan skje samtidig med trellbinding av individet. For at sosialismen skal lykkes, må noen svært vanskelige sosiopolitiske problemer løses: hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli for stort og allmektig. Hvordan kan man beskytte individets rettigheter og dermed sikre en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?
Klarhet når det gjelder våre mål og sosialismens problemer er av største viktighet i vår overgangsperiode. Ettersom en fri diskusjon av disse problemene, uten hindringer, under de nåværende forhold er kraftig tabubelagt, synes jeg at etableringen av dette tidsskriftet (Monthly Review, oversetters merknad) er et viktig bidrag til offentligheten.