Den vesle artikkelen «Om praksis» handler om filosofi, nærmere bestemt om erkjennelsesteori. Hvordan vet vi det vi vet, og hvordan vet vi hva som er sant? Hvordan oppstår kunnskap, og hvordan utvikler den seg? Fins det noen endelig sannhet, og kan vi kjenne den? Og ikke minst – hva er vitsen med å kjenne den – enten den er begrenset eller endelig?
av Morten Falck
Maos lille essay er fra 1937, det begynner å bli gammelt, med en alder på 71 år. Men ingenting er statisk. Verden endrer seg, og det går fortere og fortere. Verden er ikke den samme som da jeg var ung, hvorfor skal våre dagers unge revolusjonære lese det samme som vi leste?
Artikkelen er et oppgjør med dogmatismen som hadde ridd det kinesiske kommunistpartiet og forårsaket store tap. Men dogmatikere finnes overalt og til alle tider. Også vi har en liten gruppe av angstbitere, som er så rrrrevolusjonære at de knapt kan snakke vennlig til oss andre, de har nok med å stemple oss som reformister og revisjonister og jeg-vet-ikke-hva. Det ser ut til å være fruktesløst å prøve seg på å debattere med dem. De insisterer på å kalle seg for marxist-leninister. Jeg synes det er et lite dekkende uttrykk. Men kanskje jeg kan låne uttrykket «gubbemarxisme»? Og da vil jeg uttrykkelig definere ordet gubbe slik Else Michelet gjør det, som «en person – uavhengig av kjønn – som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke».
De slenger om seg med sitater, som om det gir ordene deres noe større tyngde. Men de river gjerne sitatene ut av sammenheng. Det minner sterkt om middelalderens skolastikere, som kunne diskutere oppad vegger og nedad stolper hvor mange tenner det var i munnen på en hund – uten noen gang å finne på å se etter. Kanskje de tror at marxismen er en øvelse i å pugge flest mulig sitater, en slags olympiade i sitatkasting – der forståelsen ikke teller?
Det viktigste av alle Lenin-sitater har de åpenbart glemt. Det skriver seg fra en polemikk mot den ungarske kommunisten Bela Kun, hvor Lenin skriver: «Kamerat B. K. kritiserer på grunnlag av sitater fra Marx, som henviser til en helt annerledes situasjon enn den nåværende, han forkaster totalt taktikken til Det tyske kommunistpartiets sentralkomité og unngår fullstendig det som er aller viktigst, det som utgjør marxismens kjerne, dens levende sjel – en konkret analyse av en konkret situasjon». (Lenin: Collected Works, vol. 31, p. 166)
Disse hyperrevolusjonære sier de er de eneste virkelige kommunistene. Men i stedet for å analysere situasjonen selvstendig og konkret, skriver de av AKPs gamle programmer og kaller seg arvtakere etter m-lbevegelsen. Unnskyld, jeg har vært med i den bevegelsen siden 1966. Skal dette være mine arvtakere? Fri og bevare meg, da testamenterer jeg heller alt til Kirkens Nødhjelp! De prøver iallfall å gjøre noe for virkelige mennesker i den virkelige verden.
For vi oppførte oss ikke slik. Jeg husker en kjølig aprilmorgen for førti år siden. Snøen var nesten borte, veiene var bare, men 4–5 kuldegrader lot morgensola glitre i isen på pyttene. Klokka var seks. Det var nøye planlagt og ingen tilfeldighet at vi syklet bortover Persveien på Ulven. Vi skulle rekke morgenskiftet på Standard telefon og kabelfabrikk. Andre ungdommer syklet mot andre morgenskift. Omhyggelig hadde vi kartlagt industriarbeidsplassene i vårt område, vi hadde kart med røde og gule og grønne kartnåler, vi hadde undersøkt arbeidstidene. Aksjonsdagen var kommet,
og vi visste hva vi gjorde.
Hvem var vi? Vi var Teisen SUF, og som Dag Solstad ville ha sagt det: Vi hadde et budskap til den norske arbeiderklassen.
Bryn Hellerud SUF hadde vokst eksplosjonsartet det siste året, og da det ble mer enn 150 medlemmer skjønte vi at vi måtte dele oss opp. Teisen SUF var en av delene. Men budskapet vi hadde med oss kom fra SUF sentralt, som ennå ikke var blitt SUF(m-l). Vi hadde trykt det på Bryn-Helleruds egen lille offsettrykkemaskin, som vi hadde samlet inn penger til, og var ganske stolte.
Hva var dette budskapet? Var det et rop om at det var nødvendig med revolusjon? Et flengende oppgjør med sosialdemokratene og reformistene i Arbeiderpartiet og SF og en knusende kritikk av revisjonismen i NKP, slynget fram på et skred av sitater fra Stalin og Mao?
Jeg sitter med løpeseddelen foran meg. Den heter: «Til kamp for et skikkelig lønnsoppgjør». Teksten angriper Per Bortens borgerlige samlingsregjering, og ironiserer over LO-lederen Tor Aspengren. Den handler om norske arbeideres konkrete økonomiske virkelighet. Den vesle løpeseddelen er befriende fri for revolusjonære fraser – og holdt i et nøkternt og konkret språk. Altså stikk i strid med det våre hyperrevolusjonære krever i dag. Likevel sier de at de er
arvtakere etter det vi var den gangen.
Vi var kommunister, vi ville avskaffe klassene. Vi søkte kontakt med arbeidsfolk, fordi det er arbeiderklassen som må endre samfunnet. Men vi kjente dem for godt til å prøve å slå dem flate med eksotiske sitater og høyrøstede proklamasjoner. Vi snakket deres eget språk. For mange av oss var de jo fedre og brødre, mødre og søstre, tanter og onkler og besteforeldre.
Så vi hadde idéer om arbeiderklassen. Mange av oss hørte til i arbeiderklassefamilier. Vi hadde det Mao kaller sanseerfaring – og begynte kanskje å skape oss idéer, altså sammenfatte sanseerfaringene. Nå var vi på vei til å prøve neste skritt: prøve idéene våre mot virkeligheten ved å bringe dem tilbake
til arbeiderklassen.
Ting tar tid. Jeg kan ikke huske noen streik fra 1968. Men ved neste tariffoppgjør, i 1970, sa det PANG! Arbeiderne gikk til streik i Sauda, på Norgas og i Oslo Sporveier.
Vi hadde et visst grunnleggende kjennskap til arbeiderklassen, gjennom familiebakgrunn, oppvekst, tilfeldige jobber. Og vi hadde allmenne og nyttige marxistiske oppsummeringer, fra kommunister før oss. Men skulle vi kunne skape et parti for norske arbeideres interesser, var dette ikke nok. Vi måtte lære arbeiderklassens virkelighet å kjenne. Grundig. Der hvor arbeiderne tilbringer mesteparten av sitt våkne liv: på jobben.
Dette var bakgrunnen for den mye omtalte proletariseringa. Jeg begynte på Freia etter sommerferien i 1970.
Så kom Sporveisstreiken – og under over alle undere – klubbstyret sammenkalte til klubbmøte, ett av de meget sjeldne. Vi var en håndfull ml-ere på Freia, og vi diskuterte hva vi kunne gjøre. Vi ble enige om å foreslå støtte til de streikende sporveisarbeiderne, og det ble min jobb. Så på klubbmøtet ba jeg om ordet, og la fram forslag til en støtteuttalelse.
Det var åpenbart ikke hva klubbstyret hadde tenkt seg, og klubblederen understreket at selv om hun var gift med en streikende sporveisarbeider, gikk klubbstyret mot at vi skulle støtte streiken. Men jeg må ha sagt noe riktig, for jeg vant. Arbeiderne på Freia vedtok uttalelsen.
Neste dag var det fullstendig kaos. Hele fabrikken visste hva som hadde skjedd. Jeg jobbet på en maskin som het Jensen III, der vi produserte Kvikk-Lunsj. Først kom klubbstyret løpende og lurte på hva de skulle gjøre med uttalelsen – skulle den sendes noe sted? Så kom personalsjefen vandrende gjennom avdelingen, og oppdaget «helt tilfeldig» meg – «Å neimen, jobber du her?» (vi kjente hverandre tilfeldigvis litt fra før) – «bli med ned på kontoret, så tar vi en prat.» Der nede spurte han meg ut om hva jeg tenkte, jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hadde jo artium, jeg skulle vel studere? Jeg forsikret ham at jeg hadde tenkt å bli arbeider, og det på Freia.
Litt seinere på høsten ble jeg kalt ned til personalsjefen igjen. Om jeg ikke hadde tenkt meg om – jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hørte jo ikke til der, jeg som hadde artium. Så det var vel ikke noe poeng i å gi meg fast ansettelse?
Da jeg kom opp på avdelinga sto maskinen stille. Det var for så vidt ikke så uvanlig, så jeg spurte hva som hadde hendt. «Vi venter på deg,» var svaret.
Tida på Freia lærte meg mye om arbeiderklassen, om dens solidaritet og styrke og vilje til å slåss. Og det lærte meg mye om tillitsmannsapparatet i fagbevegelsen – kanskje noe ensidig om dets svake sider. Dette var ting jeg aldri kunne ha lest meg til, jeg måtte lære det gjennom praksis.
I 1972 begynte jeg på teletypesetteriet i Aftenposten – der vi skrev journalistenes manuskripter inn på hullbånd som styrte settemaskinene. Der var forholdene ganske annerledes enn på Freia – mer gjennomorganiserte, bedre regulert. Dette var en ny læreprosess, om en annen side ved arbeiderklassen, det ga større og dypere kjennskap til virkeligheten.
I Aftenposten opplevde jeg å bli sagt opp uten grunn etter tre kvart år. Jeg kom hjem fra jobb en fredag i desember, og fant et lakonisk brev i postkassa: «Vi sier herved opp vår arbeidsavtale med Dem, med virkning fra … (14 dager seinere). Med vennlig hilsen.»
Da jeg mer enn tretti år seinere fikk mappa mi fra overvåkingspolitiet, viste det seg at de hadde vært så vennlige å ta vare på en rapport bedriften hadde sendt dem om denne saka. Den forteller uten omsvøp at oppsigelsen var rent politisk og uten saklig grunn.
Men dette spillet hadde jeg jo lært på Freia. Jeg tok med meg brevet og viste det fram til arbeidskameratene på kveldsskiftet på søndag. Det ble stor oppstandelse. På teletypesetteriet jobbet ingen den kvelden. Maskinsetteriet – som var nøkkelen til å gi ut avisa – holdt møte og ga beskjed om at hvis de ikke fikk en saklig begrunnelse for oppsigelsen innen kl. 21.00, ville de sette seg også. Klokka tikket og gikk. Hele Aftenpostens toppledelse var i huset,
bilene deres sto i garasjen. Men ikke noe svar. Klokka ble 21, og klubbformannen, arbeiderpartimannen Nils W. Simensen, dukket opp. Så ble det noe møtevirksomhet i de øvre etasjene. Til slutt sammenkalte Simensen til møte. Han kunne ikke få løst saka endelig den kvelden, men lovet oss en akseptabel løsning dagen etter. Vi kunne trygt gjenoppta arbeidet.
Men tida står aldri stille, og arbeidstida var slutt. Faktor kom springende opp på Teletype og sa: «Ja, da sitter vi utover og gjør ferdig avisa, og så snakker vi om betalinga etterpå.»
Det var en gullkantet avtale. Men vår avdelingstillitsmann så iskaldt på ham og sa: «Vi er ikke særlig interessert i overtid i dag!» Så gikk vi hjem. Neste dag trakk bedriften oppsigelsesbrevet tilbake. Jeg ble i Aftenposten resten av mitt yrkesaktive liv.
1982 ble jeg skifttillitsvalgt på setteriet. Det kan se ut som lang tid etter at jeg begynte. Det dreier seg blant annet om å overvinne intrigemakeri fra andre politiske partier i fagbevegelsen – et spørsmål som er neglisjert i historien. Men jeg hadde i mellomtida vært temmelig aktiv, og hatt andre verv, blant annet som medlem av styret i Oslo Typogafiske Forening, landets eldste fagforening. Og jeg var omsider blitt utlært typograf.
Dessuten må man være forberedt på at ting tar tid. Det er snakk om en tosidig erkjennelsesprosess: Vi må lære å kjenne folket. Men folket må også lære å kjenne oss. Er vi i stand til å gjøre noe annet enn de gamle lederne, eller er vi bare skrikhalser og frasemakere fulle av tom vind? Det finnes bare ett kriterium som kan vise hva som er sant: praksis.
Som skifttillitsmann var det en av mine oppgaver å fordele overtid. Det tok en betydelig del av arbeidstida, og innebar at jeg daglig snakket med hver enkelt av de mer enn 50 ansatte på mitt skift. Så det går an å si at jeg ble ganske godt kjent med folk.
Da det ble streik på Polet på begynnelsen av 80-tallet, gikk jeg rundt med lister og samlet inn støtte. De fleste på setteriet skreiv seg på uten videre, noen trengte litt diskusjon og overtalelse. Men vi hadde noen hardhauser. Sistemann var en mørkeblå høyremann, som de fleste oppfattet som en egoist og streber uten medfølelse og solidaritetssans, en som bare var fagorganisert fordi han måtte. Hvordan skulle jeg få ham til å støtte polstreiken?
Jeg argumenterte med at han tjente på at polarbeiderne vant, og at han ville stå svakere hvis de tapte. Våre lokale forhandlinger i Aftenposten ville bli vanskeligere hvis ledelsen på Polet greide å skvise fagforeninga der. Jeg valgte omhyggelig ord som ikke støtte ham bort. Til slutt skreiv han seg på
lista. Fortsatt er jeg ganske stolt over at jeg klarte det. Men det hadde aldri gått hvis jeg ikke hadde kjent ham godt, og respektert ham som politisk likeverdig.
Høsten 1984 ble jeg bedt om å ta på meg vervet som hovedtillitsvalgt for setteriet. Vi sto foran alvorlige forhandlinger. Typografenes sterke stilling var basert på kunnskapen om det typografiske håndverket, og betjening av store og uhåndterlige maskiner. Det var et eksklusivt og krevende fag, som i generasjoner hadde foregått i bly. Men nå var blyet erstattet med fotopapir, og den rivende utviklinga av datateknologien fjernet avgjørende tekniske sperrer. Norsk Grafisk Forbund hadde greid å oppnå en tariff-festet enerett til å betjene maskiner som framstilte trykksats, den såkalte filmsatsparagrafen. En dom i Arbeidsretten hadde sementert denne bestemmelsen. Men når journalistene skulle bytte ut skrivemaskinene med PCer, mente mange at dermed ville settingen være gjort. Den gjengse oppfatningen var at her går utviklingen på skinner, typografene blir borte, teknologien gjør at journalistene overtar. Og teknologien, den bare er, hvordan den utvikler seg kan ingen styre. Eller rettere sagt: Det styrer kapitalistenes profittbehov.
Men vi var et setteri med over 150 mann. Vi kunne ikke sitte med hendene i fanget og la «teknologiens lokomotiv» knuse oss. Klubben var vant til å slåss. Og vi hadde et kampfond på adskillige millioner, beregnet på kamper som hadde med teknisk utvikling å gjøre. Likevel var det ikke opplagt hva vi skulle gjøre.
Bedriftens ledelse ønsket ikke konflikt, den ville gjerne forhandle fram en lokal dispensasjonsavtale. Mange var innstilt på å gjøre det. Men det var også sterke røster som gikk inn for at vi skulle «trekke stigen opp etter oss», si nei til avtale og «ta kampen» om å bevare de eksisterende forholdene. En
vanskelighet var at klubbformannen foretrakk denne linja. Men for de fleste sto det klart at dette var en vei til nederlag, et standpunkt som overvurderte vår egen styrke og undervurderte motparten. Mao ville ha kalt det et venstreavvik. Og noen lavmælte få sto også for det Mao ville ha betegnet som et høyreavvik. De mente at vi bare måtte akseptere at utviklingen gikk som den gjorde, og at vi hadde lite å stille opp. Dette var å overvurdere motpartens styrke og undervurdere våre egne muligheter
Det var om å gjøre å analysere virkeligheten konkret. Hva innebar den teknologiske utviklingen? Hvilke muligheter åpnet den? Hvordan ville den ha artet seg i et fornuftig samfunn, der målet var å tilfredsstille menneskenes behov og ikke å øke profitten til kapitalistene? Hvordan var maktforholdene?
Filmsatsparagrafen og arbeidsrettsdommen var unike betingelser i Norge, vi hadde formelle kort på hånden som ingen av våre utenlandske kolleger. Kunne vi få til en avtale som sikret arbeidsplassene våre? Det ble avgjørende at klubben hadde kamperfaring og gjennom mange år hadde drevet et
avansert arbeid på arbeidsmiljøsida og når det gjaldt dataspørsmål. Første skritt var å skape enhet blant medlemmene om å satse på en avtale. Så kom
arbeidet med å utforme avtalen, der vi tok initiativet og dermed tvang bedriftsledelsen til å diskutere på våre premisser.
Jeg hadde det privilegium å være i ledelsen av denne prosessen, men den var langt fra noe enmanns-show. Vi hadde grupper som diskuterte forskjellige aspekter og utarbeidet forslag. Hele tida forholdt jeg meg til nøkkelpersoner på setteriet, som jeg diskuterte hver ny tanke med. De diskuterte i sin tur med folk rundt seg. Hele denne prosessen var svært lik den Mao beskriver i «Om praksis», og som han sammenfatter i formuleringen «fra massene til massene».
Resultatet var at vi fikk den beste avtalen i Norge, og dermed i verden. Ved å ta utgangspunkt i en konkret analyse av en konkret situasjon, og ved å finslipe analysen i samarbeid mellom ledelse og medlemmer gjennom hele prosessen, greide vi å tvinge historiens lokomotiv til å kjøre litt utafor de gjengse
skinnegangene, og mange folk fikk beholde jobben som ellers hadde måttet slutte.
Fortsatt finnes det typografer i norske aviser. Men det er 20 år siden vi lagde disse avtalene. Verden endrer seg, og kapitalismen presser på for økt profitt. Sannheten er ikke lenger den samme som i 1988. Vi må revidere idéene våre, så de kommer i samsvar med dagens virkelighet. Det er mye færre typografer enn før, men i Aftenposten utvikler de et samarbeid med journalistene som kan skape en ny virkelighet for to grupper som har ligget i strid med hverandre siden 1960-tallet.
Avgjørende for dette resultatet var også klubbens størrelse. Vi var mange nok til å analysere situasjonen allsidig, til å se ulike sider ved problemene etter hvert som de oppsto, til å kunne spille på mange strenger samtidig og skjøtte mange oppgaver på same tid.
Lignende arbeid ble gjort på mange steder i samme periode. Vi var en hel bevegelse som hadde studert Maos filosofiske skrifter og metoder for mobilisering og ledelse. Det resulterte også i videreutvikling av den marxistiske politikken, som i AKPs kvinnepolitikk, slik Kjersti Ericsson formulerer den i boka Søstre, kamerater! Våre kunnskaper var nyttige for mange, slik de for mitt vedkommende gjorde det mulig å lage en teknikkavtale.
Men vi, de revolusjonære i Norge, har større mål enn en teknikkavtale. Vi skal overbevise arbeiderklassen og folket om at det er både nødvendig og mulig å gjøre revolusjon. Sammen må vi bygge det partiet som kan lede revolusjonen. Det krever grundig kunnskap om dem vi skal ha med oss. Hvem er våre venner? Og grundig kunnskap om dem vi har imot oss. Hvem er våre fiender? Vi har alltid vært dårlige på å kjenne kapitalistene og deres folk.
Det krever erfaring og en avansert taktikk. Noe på et helt annet nivå enn denne forsommerens barnslige «griseblodaksjoner» mot SV, som bare har isolert oss fra mulige allierte og økt oppslutningen om våre motstandere – i den grad de overhodet har hatt noen virkning.
Vi trenger en enhetspolitikk av store dimensjoner. Vi må lære oss så mye om de forskjellige klassene og gruppene av folk i det norske samfunnet at vi kan isolere våre motstandere til det ytterste og samle våre venner rundt oss.
Og vi må ha noe å si om det samfunnet vi vil skape, hvordan det er annerledes enn Stalins Sovjet og Maos Kina. Det at sosialismen har gått under i alle de land hvor den har vært forsøkt, må nødvendigvis bety at det har vært feil og mangler i erkjennelsen hos dem som ledet forsøkene. Derfor nytter det ikke å bare terpe på gamle paroler. Vi må vite konkret hva som var feil. Vi må undersøke, vi må tenke, vi må ha med oss mange hoder og mye og allsidig erfaring.
Mao var en av de dyktigste taktikerne historien har sett. Det kunne han bli fordi han hadde et kjempestort parti i ryggen. I 1940 var de 600 000 medlemmer. Det blir mye konkret erfaring!
Men verden har endret seg. Kinas vei til økonomisk makt kan snu opp-ned på mange av våre gamle forestillinger. Teknologien har gitt oss andre virkemidler enn tidligere generasjoner – lettere tilgang til kunnskap, uante muligheter til styring og planlegging, helt andre ressurser i produksjonen av nødvendige materielle goder – men også muligheter til overvåking og kontroll og terror fra makthavernes side som får skrekkvisjonene til forrige århundres
forfattere til å virke som naive barneeventyr.
Miljøet er mer stresset enn noen gang. Klimaet forverres raskt, tropeskogene forsvinner, polisen smelter, arter dør ut i et forrykende tempo.
Det er mye å ta stilling til, mye å finne ut av, mange alvorlige spørsmål som krever konkrete svar. Vi må skaffe oss kunnskap, vi må utforme idéer på basis av denne konkrete kunnskapen, vi må jobbe sammen med å prøve idéene i praksis, så vi kan se om de stemmer. Bare da kan vi bli i stand til å utvikle de nødvendige parolene som kan utløse energien i det norske folket, utvikle en taktikk som skaper en uimotståelig enhet og isolere våre fiender til alle deres forsvarsverker smuldrer som sandslott i ørkenstorm.
De hyperrevolusjonære har ikke sans for dette helt nødvendige arbeidet. De har tenkt ferdig. De følger paroler fra 1902 og 1917.
Det holder ikke. Maos lille essay «Om praksis» oppsummerer erfaringene til hundretusener av kinesiske kommunister. Det er skrevet i 1937, i en virkelighet som ligner svært lite på vår. Det må vi ha i minnet når vi leser. Vi skal ikke bli dogmetro frasemakere, men overta kritisk det som er bra. Vi må lære å lese med fornuft. Da kan det hjelpe oss med å avsløre frasemakeriet, og hjelpe oss i gang med det arbeidet som er så viktig:
Arbeidet med å omdanne vår verden her og nå, i Norge i det 21, århundret. Vi må aller først lære oss å forstå, vi må foreta en konkret analyse av den konkrete virkeligheten. Hvordan skal vi ellers kunne endre verden slik vi ønsker – i praksis?