Er Hamas en motstandsbevegelse eller er den en terrorbevegelse? Det korte svaret er at de to ikke er gjensidig ekskluderende.
På den ene siden er det korrekt å si at Hamas er en motstandsbevegelse, gitt at den kjemper mot den israelske okkupasjonen. Begrepet er derfor nyttig rent deskriptivt fordi den er kontekstuell: Den sier noe implisitt om omgivelsene og den politiske situasjonen Hamas ble opprettet i og opererer innenfor. For palestinerne har i henhold til internasjonal lov rett til å yte motstand mot okkupasjon som ethvert annet folk med krav på selvbestemmelse.
Likevel setter den humanitære folkeretten klare begrensninger for metodene og midlene palestinerne kan bruke i sin kamp mot okkupasjonen. Det er for eksempel klart at det er ulovlig å ramme sivile, at det må skilles mellom sivile og militære mål, og at visse våpen og taktikker er forbudte.
Derfor er det korrekt at Hamas er en terrorbevegelse i den grad den har, og fortsatt bruker, terrorisme som et middel i kampen mot den israelske okkupasjonen. Selvmordsbombeaksjonene under Den andre intifadaen (2000–2005) mot sivile israelere på nattklubber, handlegater, pizzasjapper og kafeer er eksempler. Angrepet 7. oktober i 2023 – hvor 1200 israelere ble drept, flertallet sivile – er et annet. 7. oktober skapte sjokkbølger ikke bare på grunn av det høye antallet drepte israelere, men også på grunn av den brutaliteten som ble utvist.
Likevel mener jeg det er viktig at Hamas rent analytisk ikke reduseres til en terrorbevegelse fordi Hamas er mye mer enn den volden som den utfører. I tillegg til den militære vingen, Izz al-Din al-Qassam-brigaden, består også Hamas av en politisk ving med politikere, diplomater og aktivister som deltar i legalt politisk og demokratisk arbeid. Hamas består også av en sosial ving som fram til 7. oktober for to år siden tilbød en rekke velferdstjenester til den palestinske befolkningen med et nettverk av barnehager, sportsklubber, legetjenester og apoteker som tilbyr medisiner til subsidiert pris. Det er ikke ett Hamas, det er mange.
Fra Brorskapet til Hamas
I dag tar vi gjerne for gitt at palestinske, islamistiske grupper deltar i den palestinske væpnede motstandskampen. Hamas, Den islamistiske motstandsbevegelsen, er kanskje den fremste representanten. Palestinsk islamsk jihad – som ble grunnlagt i 1981, og som begynte med angrep mot israelske mål fra 1984 – er et annet eksempel. Som den tredje største væpnede bevegelsen i de okkuperte områdene og den nest største på Gaza-stripen er de av betydning.
Slik har det ikke alltid vært. Tvert imot, forløperen til Hamas, Det palestinske muslimske brorskapet, nektet å delta i politisk arbeid eller væpnet kamp. Slik de så det, var palestinerne under okkupasjon fordi de hadde vendt seg bort fra den smale sti. Det hadde svekket dem moralsk og ideologisk og religionen hadde blitt erstattet av «okkupasjonens kultur» med alkohol, utroskap og umoral. Tiden var ikke rede for å kjempe mot okkupasjonen så lenge den ideologiske grunnmuren og den styrken som var nødvendig, hadde kommet på plass. Ved å tilby sosiale tjenester (både et rekrutteringsmiddel og en direkte respons på de miserable leveforholdene i Gazas flyktningleire) og ved å misjonere ville et genuint islamsk samfunn stige fram, nedenfra og opp. Bare da ville palestinerne kunne få slutt på okkupasjonen. Frigjøring kom gjennom individets frelse.
Det eksisterte ikke noen reelle organisatoriske alternativer hvis du var en palestiner i Gaza på begynnelsen av 1980-tallet og ønsket å delta i væpnet kamp mot Israel. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) var både militært og politisk irrelevant i de okkuperte områdene, særlig etter evakueringen fra Beirut i 1982. Brorskapet nektet å befatte seg med politisk eller militært arbeid. Det gjorde at en gruppe unge palestinske studenter konfronterte ledelsen i Brorskapet i denne tidsperioden. De argumenterte for at den islamske palestinske bevegelsen ikke bare skulle delta i, men lede den væpnede palestinske kampen. De lyktes aldri med å overbevise Brorskapet og valgte istedenfor å danne sitt eget politiske prosjekt som ville frigjøre Palestina gjennom geværløpet. I dag kjenner vi denne organisasjonen som Palestinsk islamsk jihad.
Palestinsk islamsk jihad begynte med spektakulære angrep mot israelske mål fra 1984. Knivstikkinger, bombeangrep, og skyting. Dette skapte en reell hodepine for Brorskapsledelsen. De spektakulære angrepene hypnotiserte den yngre garden som begynte å stille de samme spørsmål om deres egen rolle: «Hvorfor kan ikke vi gjøre noe? Hvor lenge skal vi være fornøyd med å studere Koranen og misjonere?» Da Den første intifadaen brøt ut i 1987 valgte derfor ledelsen av Det muslimske brorskapet å danne Hamas for å unngå politisk irrelevans.
En heterogen massebevegelse
Da Hamas ble dannet, stod bevegelsen ovenfor et valg: Skulle bevegelsen forbli et lite, men et sterkt doktrinært kaderparti som Det muslimske brorskapet som krevde lang ideologisk trening før man fikk lov til å bli medlem, eller skulle Hamas bli et masseparti. Ledelsen bestemte seg for det siste. Men for at det skulle gå, måtte Hamas også utvide sin definisjon av hva det ville si å være en ekte muslim, og dermed også Hamas-tilhenger.
Det var dermed ikke én grunn til at palestinere ble med i Hamas. Noen kunne bli med i Hamas fordi de regnet islamistbevegelsen som den best egnede plattformen for å bli med i den væpnede motstandskampen. Andre ble med fordi de var sterkt imot Oslo-avtalen. Andre igjen ble med i Hamas fordi de ble ansett som et frommere alternativ til det korrupte Fatah. Til slutt var det også de som ble med i Hamas fordi vennene deres ble med i Hamas. Fordi Hamas avideologiserte sin tolkning av religion fra tidlig 1990-tall, var det nå et spenn av ulike meninger i bevegelsen om hva bevegelsen burde gjøre og hva målet burde være. Det var grunnleggende diskusjoner om hva Hamas var og for hvem de skulle være.
Hauker og duer
Et skille oppstod i Hamas mellom hauker og duer, pragmatikere og ideologer. Tradisjonelt er det to spørsmål som har skilt de to: Spørsmålet om vold og territorielle ambisjoner. Haukene i Hamas har for eksempel tradisjonelt ønsket å prioritere vold som det best egnede middelet for å frigjøre palestinerne. De har også vært villige til å bruke svært brutal vold – terror – for å få det til. De mer moderate i Hamas er ikke nødvendigvis pasifister, men de ønsker å prioritere annet arbeid som velfjerdstjenester eller politisk reform. De er også imot de mest brutale midlene. Nestlederen i Hamas, Ismail Abu Shanab, som ble likvidert av israelerne i 2003, var for eksempel helt og holdent imot bevegelsens bruk av selvmordsbombinger.
Haukene har også tradisjonelt ønsket å etablere en palestinsk stat fra Jordanelva i øst til Middelhavet i vest. Duene i Hamas har på sin side åpnet opp for en tostatsløsning med en palestinsk stat side om side med en israelsk. Dette er like mye et uttrykk for realisme som ideologi. De aksepterer ikke Israels legitimitet, men de anerkjenner Israel som en realitet på bakken som de må forholde seg til.
Selv om motsigelsen mellom hauker og duer fungerer godt som et analytisk rammeverk for bevegelsen som helhet, er den likevel vanskelig å operasjonalisere på individnivå fordi medlemmer og ledere av Hamas er like komplekse som det vi er. Nestlederen i Hamas, Saleh al-Aruri, som ble likvidert av israelerne i 2024, var for eksempel en forkjemper for væpna kamp og en av nøkkelpersonene bak bevæpningen av palestinske militante på Vestbredden fra 2020. Han var også en forkjemper for forsoning med De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og for utlysning av nye, demokratiske palestinske valg. Mens en leder i Hamas kunne være hauk i ett spørsmål, kunne han være due i et annet.
Like fullt kan de endre mening over tid. Mahmoud al-Zahar regnes for eksempel i dag som en av de mest kompromissløse i bevegelsen. På 1990-tallet ble han likevel regnet som en due og han ble til og med drapstruet av den væpnede vingen fordi han åpnet opp for en fredsavtale med Israel. Dette endret seg i 2003 da israelerne forsøkte å likvidere al-Zahar med å bombe hjemmet hans. Al-Zahar overlevde, men sønnen hans ble drept og datteren lemlestet. Det var først da al-Zahar utviklet seg til en av de mest notoriske haukene i Hamas.
Intern maktkamp
Hvilken vei Hamas har valgt, har i stor grad vært avgjort av den interne maktkampen. Hvis haukene har hatt overtaket, har det gjerne betydd en eskalering av volden. Hvis duene har hatt overtaket, har det gjerne betydd våpenhviler og valgdeltakelse som man så i 2006.
Hamas sin voldsutøvelse er også koblet til organisasjonsstrukturen. Opprettelsen av en militær ving, en sosial ving og en politisk ving – hvor alle nøt en stor grad av autonomi – var en sikkerhetsmekanisme for å forhindre at Hamas ikke skulle knuses av israelsk opprørsbekjempelse. Hvis én i Hamas sin politiske ving ble arrestert, ville han ikke ha noen informasjon om de militære planene å gi bort.
Selv om Hamas’ oppdeling var ment å beskytte bevegelsen, førte den også til uklare hierarkier og en fragmentering av autoritet mellom politisk-religiøse ledere og militære aktivister. Det politiske lederskapet var rett og slett ute av stand, til tider, til å holde tilbake soldatene på bakken. De visste ikke alltid om planlagte angrep. Hamas sin spirituelle leder, Ahmad Yassin, innrømmet for eksempel at ofte visste bare soldatene i al-Qassam-brigadene om sin egen militære celles eksistens. Det hadde følgelig ingen betydning at hans nestleder, Ismail Abu Shanab, var sterkt imot selvmordsbombeaksjonene hvis det militære lederskapet ikke delte hans oppfatning.
Mens viktige ledere i den politiske fløyen forsøkte å utvikle et levedyktig politisk prosjekt, var den militære fløyens eksistensgrunnlag å bekjempe en ekstern fiende. Mens sistnevntes atferd ble diktert av operasjonell effektivitet og hemmelighold, konkurrerte førstnevnte om popularitet, legitimitet og synlighet. Selv om Hamas er en disiplinert bevegelse, har det oftere vært regel enn unntak at den væpnede og politiske fløyen kontinuerlig manøvrerer i forhold til hverandre. Noen ganger er det i samspill, mens andre ganger er fløyene uavhengig av hverandre og i konflikt.
Hvordan er Hamas organisert?
Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Hovedsakelig fordi det er i Hamas at viktige politiske retningsvalg for motstandskampen avgjøres.
Hamas boikottet formelt valget til lovgivende forsamling i 1996 av frykt for å legitimere Oslo-avtalen. De mente valget var rigget til fordel for deres argeste konkurrent, Fatah. Mye hadde endret seg fra da støvet fra Den andre intifadaen hadde lagt seg.
Fredsprosessen hadde mislyktes, den politiske autoriteten til den karismatiske Yasser Arafat var vekk, og Israel hadde formelt trukket seg ut av Gazastripen i 2005. Hamas’ rolle i den andre intifadaen hadde også styrket dens posisjon, og bevegelsen mente de hadde krav på en styringsrolle. Den andre runden av de palestinske lokalvalgene oppmuntret Hamas-medlemmer i Gazastripen.
Deres militære fløy, Izz al-Din al-Qassam-brigadene, var også betydelig svekket etter år med israelsk opprørsbekjempelse. Selv om haukene i Hamas derfor protesterte kraftig mot beslutningen om å delta i valget i 2006 og heller valgte å fortsette Den andre intifadaen, ble deres innvendinger ikke tatt til følge på grunn av militær svakhet og en palestinsk folkelig oppfatning om at vold ikke kunne oppnå palestinske nasjonale ambisjoner. Duene seiret derfor. De ønsket å demonstrere at Hamas var en demokratisk bevegelse som aksepterte politiske regler og internasjonale normer.
EUs boikott av den påfølgende Hamas-regjeringen hadde en ødeleggende effekt. Selv om EU oppmuntret til islamistisk deltakelse i den politiske prosessen før valget i 2006, nektet EU likevel å akseptere resultatet. I stedet for å holde seg til sitt erklærte mål om å fremme demokrati i nabolaget, besluttet EU å slutte seg til FN, USA og Russland om å boikotte Hamas-regjeringen. Hamas hadde ikke investert noen forventninger i USA, men det var en åpenbar skuffelse over responsen fra europeiske ledere.
Hamas sin respons på boikotten – som viste tegn til moderasjon ved å gi PLO og Mahmoud Abbas mandatet til å forhandle med Israel, akseptere etableringen av en palestinsk stat på 1967-grensene, og akseptere tidligere avtaler – var forgjeves. I stedet for å oppmuntre til ytterligere pragmatiske skritt og påvirke Hamas i en strategisk retning, krevde EU umiddelbar overholdelse av Kvartettens prinsipper.
Selv om Kvartetten hadde som mål å svekke Hamas som helhet, undergravde den i stedet en spesifikk fraksjon i bevegelsen: Autoriteten til duer som Ahmed Yousef, som hadde investert mye av sin politiske kapital i å overbevise sin bevegelse om først å delta i valg og så akseptere kompromisser for å sikre internasjonal anerkjennelse, ble effektivt utradert. De interne valgene til Hamas’ rådgivende råd i august 2008 – det høyeste autoritative organet i bevegelsen – gjenspeiler dette. Der ble støttespillerne av det demokratiske eksperimentet til slutt stemt ut. Det banet vei for en yngre generasjon militante fra den andre intifadaen som ble ansvarlige for å tøyle duene og remilitarisere Hamas gjennom 2010-årene.
Duer uten seire
La meg derfor gjenta spørsmålet stilt ovenfor: Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Fordi den feilaktige analysen av Hamas muliggjorde en internasjonal boikott som ikke lyktes i å svekke Hamas. I stedet styrket den utilsiktet haukene i Hamas som mente at bare vold kunne befri palestinerne – og argumenterte for at omverdenen alltid ville motsette seg dem som palestinere og som muslimer. Den fortsatte isoleringen av bevegelsen forsterket bare deres holdning.
Angrepet 7. oktober skjedde derfor i bunn og grunn fordi duene i Hamas hadde få, om noen, seire å vise til etter at bevegelsen vant stortingsvalget i 2006. De ble følgelig satt på sidelinjen av de i bevegelsen som forfektet bruk av ekstrem vold for å bryte den palestinske blindveien. Politisk hadde Hamas ikke brakt palestinerne noe nærmere frigjøring. Et status quo var effektivt etablert i Gaza som forble isolert, fattig og fullstendig avhengig av bistand under blokade. Til tross for sporadiske oppblussinger gjennom 2010-årene, gjorde de lite for å forstyrre det israelske dagliglivet eller rokke ved oppfatningen om at det var mulig å pasifisere 2 millioner palestinere på ubestemt tid. Palestinerne i Gaza var ute av syne og ute av sinn, mens Hamas viste seg overraskende dyktige til å sikre lov og orden på stripen. Dette var Hamas’ catch-22, som Tareq Baconi har påpekt: Israel var fornøyd med å la Hamas administrere dagliglivet i Gazastripen som styringsmakt, samtidig som de brukte den islamistiske bevegelsen som trumfkort for aldri å oppheve blokaden.
Nå er det uttalte målet å knuse Hamas, å utslette det fra overflaten, i en militærkampanje som International Association of Genocide Scholars nå sier har passert de juridiske kriteriene for folkemord i Gaza. Selv om, eller kanskje fordi, Hamas er betydelig svekket, har konfliktene og motsetningene innad i bevegelsen om veien videre intensivert seg.
Er det mulig å utøve innflytelse på bevegelsen slik at duene seirer? Eller vil veien mot fullstendig ødeleggelse fortsette?