Hvor går den nepalske revolusjonen?
Av
Johan Petter Andresen er industrimaler og styremedlem i Helselag til Nepal.
Siden 12-punktsavtalen i 2005, fredsavtalen i 2006 og valget til den Konstituerende Forsamlingen i 2008 har landet ikke gått videre, men heller bakover. Den Grunnlovgivende Forsamlingen ble oppløst i juni 2012 uten at en ny grunnlov var vedtatt. Den viktigste militære faktoren bak suksessen til revolusjonen, Folkets frigjøringshær (PLA), ble redusert til en styrke på mindre enn 3 000 soldater som ble integrert inn i en ikke-reformert National Army. Resten av de over 19 000 PLAsoldatene, som var godkjente av FN, ble på ulikt vis dimittert til sivile liv. Maoistpartiet er blitt splitta og et ganske stort mindretall har danna et nytt parti. Flertallspartiet heter fortsatt United Communist Party of Nepal (Maoist) (UCPNm), mens mindretallet kaller sitt parti Communist Party of Nepal (Maoist) (hvilket er det samme navnet som UCPNm hadde før 2009).
For å prøve å forstå dagens situasjon må vi prøve å få et overblikk over hva slags samfunn Nepal er. Statistikken sier at Nepals befolkning vokste fra 9 millioner mennesker i 1950 til 26,5 millioner i 2011. Vi vet også at befolkningen er heterogen. Det er store minoriteter som Magar, Gurung, Thamang osv. som opprinnelig innvandra nordfra. Det er store minoriteter som kom relativt nylig fra India, som kalles Madeshi. Og det er de gamle høykasteariere som kom til Nepal fra sør for over 1000 år siden. Og det er lavkasten, dalittene. Det er mange ulike språk, og samfunnet var i hovedsak et føydalsamfunn med 95 % boende på landsbygda i 1950. Økt fruktbarhet og nedgang i barnedødeligheten har ført til at befolkningen i Nepal har eksplodert. På cirka 50 år har befolkningen vokst med nesten 300 %. Samtidig, og for det meste i samme periode har det vært en massiv rydding av jungelen i den nedre, sørlige delen av Nepal, Terai. I denne perioden har befolkningen migrert i hovedsak mot Terai. I 1950 hadde Terai under 10 % av befolkningen. I dag har det 51 %. Disse store endringer i mengden av folk og hvor de bor, gjør at Nepal er et samfunn i rask endring. På grunn av de tilbakeliggende produksjonsforholdene, har befolkningsøkningen ikke blitt møtt med en produktivitetsøkning.
Rydding av Terai for å øke jordbruksarealet var en måte å møte de økende behovene til en voksende befolkning på innenfor rammene av et halvføydalt samfunn. Og senere, når denne utveien var oppbrukt, har arbeidsutvandring til India, Midtøsten og andre områder spilt en stadig viktigere rolle. Befolkningsveksten innenfor rammen av de halvføydale produksjonsforholdene har ført til at det har vært mange opprør, som startet i 1950, med et væpna opprør under felles ledelse av Nepali Congress og kongen mot Rana-regimet. Senere fortsatte det med flere mindre opprør. Jhapa-opprøret i 1971 var inspirert av Naxalittopprøret i India og ble ledet av Communist Party of Nepal (Marxist-Leninist). Folkeopprøret (Jana Andolan) i 1990 førte Communist Party of Nepal (United Marxist-Leninist) til makta, og folkekrigen fra 1996 til 2006 førte United Communist Party of Nepal (Maoist) til makta. Alle disse opprørene (hovedsakelig væpna) var forsøk fra vanlige folk på å bli kvitt det gamle føydalsamfunnet og utenlandsk utnytting. Samtidig har opprørene blitt undergravd av lederskapet. Enten ved at det var en fraksjon innenfor de herskende klassene, eller at det ble integrert i de herskende klassene og dermed sto i veien for forsøkene på å utvikle Nepals økonomi i en retning som ville gjøre det mindre dominert av India, mer produktiv og minke klasseforskjellene. De siste førti årene har Nepal opplevd en stadig forverring av sine økonomiske strukturer, og en økende andel av den mest produktive befolkningen søker altså arbeid i utlandet for å få en inntekt til sine familier. Samtidig er forholdet mellom import og eksport blitt kontinuerlig forverra, og avhengigheten av India har økt. Denne trenden er en nødvendighet. Etter hvert som den kapitalistiske delen av økonomien blir sterkere, må lokalt håndverk vike for industrielt produserte varer. En reduksjon i sjølbergingsjordbruk med en økning av lønnsarbeid, fører til en økning av handelen. Alle disse tendensene fører til en økende rolle og innflytelse for India over Nepals økonomi. (I 2012, kom 60 % av importerte varer fra India. I 1985 var tallet bare 25 %. Dette betyr sjølsagt at i 2012 sto resten av verden for 40 %, mens i 1989 var tallet 75 %.)
 |
| Foto: CC-lisens/Flickr/PixelPocket |
Det er altså i denne sammenhengen at de nepalske maoistene har prøvd å lage noe nytt. Deres opprinnelige utgangspunkt var å utvikle en klassisk folkekrig. Men etter innledende suksess, ser det ut til at de endret sin linje. Begrunnelsen for dette var at måten krigen utviklet seg på, viste at det ikke ville være mulig å etablere virkelig frigjorte baseområder under 100 % maoistisk kontroll. Fienden kunne slå til i maoistiske baseområder i Rolpa når som helst ved hjelp av overvåking og helikoptre. Samtidig forsterket Royal Nepalese Army (RNA) sine fort og foretok lynangrep ut fra dem mot maoistene. Maoistene kunne ikke knuse de forsterkede fortene uten å risikere tap av for mange av sine egne soldater. Samtidig var ikke deres voksende hær i stand til å bli brukt til å styrke økonomien i områdene med en sterk maoistisk tilstedeværelse. PLA var i hovedsak avhengig av å holde til i fjellområder der produktiviteten i landbruket er svært lav. Så, i motsetning til klassisk teori om folkekrig, innebar situasjonen at jo lenger folkekrigen varte, jo større utgifter og problemer hadde man med å holde og utvikle den voksende hæren og vise til positive resultater for de som hadde gitt sin støtte til frigjøringsbevegelsen. Etter seire fram til og med 2004, innebar denne situasjonen at RNA ville vokse relativt sterkere i forhold til Folkets frigjøringshær (PLA) etter hvert som tida gikk. Dette står i motstrid til utviklingen i Kina mellom 1945 og 1949 der PLA og partiet kunne kombinere militære framskritt med økonomiske reformer i baseområdene, gjennom bygging av kooperativer basert på en omfordeling av jorda som en sentral måte å øke produktiviteten på (fra et svært lavt nivå). I 2005 fortalte bønder i Rolpa meg at deres økonomi var den samme da som ti år tidligere. Folkekrig hadde ikke styrket produktiviteten. Folkekrigen hadde altså ikke gitt noen positive endringer i økonomien i de sentrale såkalte baseområdene i Rolpa og Rukum. Om PLA fikk mer av landet under sin kontroll, førte ikke det til at situasjonen for PLA ble bedre, som beskrevet ovenfor. Men fienden ble demoralisert etter år med nederlag, selv om dens mest strategiske posisjoner ikke gikk tapt. De militære nederlag og den økende ustabiliteten førte til økte motsetninger i den herskende klassen, og massakren av kongefamilien i 2001 banet vei for en sentralisering av makt bort fra parlamentet og over til det føydale politiske sentret: Kongen og RNA. Med mislykkede forsøk på forhandlinger med maoistene i 2003, og forvirring blant de parlamentariske partiene, gjorde kongen et statskupp, forbød de borgerlige partiene og stengte parlamentet i februar 2005. Dette banet veien for alliansen mellom maoistene og de forbudte partiene. En avtale ble forhandlet under påvirkning fra indiske herskende kretser som ønsket en slutt på krigen og som var interessert i et kompromiss med maoistene. Maoistene lovet at de ville legge ned den væpnede kampen og delta i det «normale» politiske livet i Nepal. Samtidig agiterte maoistene for «insurrection», oppstand, i byene. Byggingen av Young Communist League ble sett på som et forsøk på å bygge en militant masseorganisasjon som kunne spille en sentral rolle i en oppstand. Så, på den ene sida sverget maoistene til «fredelig politisk aktivitet », og på den andre sida kunne man få inntrykk av at de forberedte et folkeopprør i byene. Etter hvert som tida gikk har «opprørs » agitasjonen blitt tona ned. Avtalene som ble inngått i 2005 og 2006 lovet mange flotte ting for folket: En ny demokratisk og føderal grunnlov, jordreform, en ny demokratisk hær og så videre. Valg ble holdt i 2008. Etter en langvarig kamp for å fravriste regjeringsmakta og sentrale posisjoner i staten fra de gamle partiene, Nepali Congress og Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist), ble maoistene en del av regjeringen. Men maoistene hadde store problemer med å skape en stabil regjering ettersom de ikke hadde et nødvendig flertall i parlamentet. Valget i 2008 ble sett på som en seier for maoistene ettersom de ble det absolutt største partiet, men de fikk litt mindre enn 40 % av plassene. Dette var ikke nok til å sikre det nødvendige 66 % flertall som trengs for en ny radikal grunnlov basert på deres ideer. Og dette var ikke nok for en maoistisk flertallsregjering. Dessuten lot maoistenes ledelse seg bli ledet inn i en uendelig rekke med konflikter om posisjoner i regjeringen, og lot partiorganisasjonen forvitre. Korrupsjon, som gjennomsyrer samfunnet, har også påvirket maoistene.
Når man prøver å forstå dette fenomenet, kan man prøve å forstå det ved å reflektere over de generelle måtene et føydalsamfunn (og kastesamfunn) fungerer på, hvor praksisen og ideen om demokrati, ansvarlighet overfor folket og gjennomsiktighet i forvaltningen ikke eksisterer. Innflytelse og rikdom henger sammen med stillingen du er født inn i og gis fra den føydale leder som er over deg i hierarkiet. Når den sentrale staten krever inn skatter, lar den de lokale innkrevere og lokale føydalherrer beholde en del av summen som de har samlet inn. Makt gir rett på en helt annen måte enn man praktiserer i borgerligdemokratiske samfunn, der utbyttinga er skjult i utvekslingen av lønn for utført arbeid, og der skatt er integrert i våre daglige liv og bedriftenes hverdag i samfunn der folk formelt er like. I en føydal kultur er det riktig av en privilegert å dra nytte av sine privilegier. Og lojaliteten går oppover til klanoverhodet, føydalherren og kronen, ikke til noe demokratisk valgt organ eller lovverk.
Da den maoistiske bevegelsen utviklet seg til en massebevegelse, skjedde ikke dette først og fremst ved at enkeltpersoner ble overbeviste om maoistenes målsettinger. Maoistene fikk støtte fra landsbyens eldste, en klans overhode eller andre lokalt viktige personer, folk som kunne ha egne interesser i å støtte maoistene. Hele landsbyer eller hele klaner konverterte sin støtte til maoistene. For eksempel, hvis maoistene jaget bort de lokale polititjenestemenn som sikret at skattefogden kunne samle inn sitt rov, og jagde vekk kanskje en av de lokale føydale lederne som var alliert med de sentrale kreftene i Kathmandu, så kunne de få støtte fra lokalbefolkningen, inkludert deler av den lokale eliten. Selv de mest sosialt utviklede sosiale strukturene som maoistene dannet i Rukum, som Ajambari folkekommune, var blotta for lavkasten, dalittene, som medlemmer. Jeg er ganske sikker på at dette ikke var «planen», men «bare skjedde tilfeldig». Å bekjempe korrupsjon betyr altså å kjempe mot inngrodde vaner som gjennomsyrer ikke bare de som forsvarer det gamle samfunnet, men også de som kjemper for å endre det.
For at maoistene skal unngå for mye korrupsjon, trengte de en veldig sterk masselinje, og en veldig sterk organisasjonskultur, med etterrettelighet og gjennomsiktighet. Men slik kan du ikke bygge opp en folkehær, hvor hemmelighold og krigsdisiplin er avgjørende hvis du skal vinne over fienden.
Da fredsavtalen ble inngått i 2006, ville det ha vært avgjørende å styrke masseorganisasjonene og partiorganisasjonen og utvikle demokratiske strukturer som økte rollen til organisasjonen i forhold til lederne. Det ville også være viktig å unngå en massiv tilstrømning av nye medlemmer der mange ønsket å bli en del av en seirende bevegelse ut fra egoistiske motiver. Men de sentrale lederne ble bundet opp i parlamentarisk krangling i Kathmandu, og den svære organisasjonen som var blitt bygget opp, ble åpna for opportunister og ble overlatt til dårlig eller ingen ledelse.
Det var få eller ingen planer, få eller ingen kampanjer. Så den massive organisasjonen, som kunne ha blitt brukt til å videreutvikle revolusjonen blant massene og forbedre hverdagen, ble i stedet en masse mennesker, fraksjoner, små grupper, som forventa å få noe ut av revolusjonen sjøl, en revolusjon der mange av dem hadde ofret mye. Jeg trenger ikke skrive mer for å male bildet av hvordan jeg forestiller meg at ting skjedde. Kulturen synes å være at hvis du er i en posisjon som kan tvinge en person til å gi deg en del av en sum som han må betale for å kjøpe noe, så er regelen at du benytter deg av din posisjon. Hvis du er i en posisjon der familien kan få bedre posisjoner gjennom påvirkning, så gjør du bruk av din posisjon. Og selvfølgelig, denne holdningen er ikke noe som bare gjennomsyrer et (halvt) føydalt samfunn. Som vi sier i Norge, når det kommer til karrieren, er det ikke hva du vet, men hvem du kjenner som teller.
Men er alt tapt? Var alt forgjeves? Har revolusjonen gått til helvete? Ikke nødvendigvis. Og her er mitt syn på hvorfor ikke.
 |
| Foto: Flickr/Frontieroffical (CC-lisens) |
Det enkle svaret er at det er god og dårlig planlegging, kultur, organisering, analyse, taktikk og så videre i den nasjonale demokratiske bevegelsen, og folk som gjør korrupte ting kan samtidig gjøre positive ting for revolusjonen. Dårlig politikk blir lagd samtidig med god politikk. Det er ingen grunn til å tro at de fleste av medlemmene i den nasjonaldemokratiske revolusjonen ikke er inderlig opptatt av å oppnå et bedre samfunn. Så selv om det er noen eller mange ledere som har oppnådd en viss rikdom fra revolusjonen, kan de fortsatt være sentrale i å videreutvikle revolusjonen for det store flertall. De neste par årene vil vise om den maoistiske bevegelsen og dens partnere vil bli en normal parlamentarisk bevegelse der egoisme og egenpromotering er det sentrale, eller om de faktisk kan føre Nepal mot et mer demokratisk, uavhengig og velstående samfunn.
Hva kan oppnås?
La oss starte med åpenbart uferdige saker som kan føres fram til en vellykka løsning:
En ny grunnlov: Maoistene har tatt ledelsen i denne saken, og kan i løpet av de neste årene sikre et vedtak om en ny føderal, multietnisk basert statsstruktur. Dette vil øke muligheten for et mye mer demokratisk samfunn og være et viktig skritt for å bli kvitt den spesielt negative rollen til Kathmandu versus resten av landet. Vi har allerede sett gjennom valget til den Grunnlovgivende Forsamlinga og den midlertidige grunnloven at en ny politisk struktur kan bli den mest progressive i Asia.
En ny økonomi: Jeg antar at en realisering av det meste av Nepals vannkraftpotensial sannsynligvis vil måtte stamme fra å gjøre avtaler med multinasjonale selskaper som vil kreve monopolprofitt. Samtidig vil India være i stand til å tvinge til seg en god del av inntektene fra Nepals produksjon ettersom India vil være det eneste landet som importerer elektrisitet fra Nepal. Hvor mye elektrisitet kan utvikles gjennom nasjonal kapital og statlig intervensjon? Jeg har ikke sett noen tall. Jeg antar at disse bare vil være mindre prosjekter. Alle de store planlagte prosjektene i Nepal forventes å bli realisert gjennom avtaler med multinasjonale selskaper, hovedsakelig basert i India. (Det er planlagt fire store vannkraftprosjekter. Alle disse er kontrollert av multinasjonale selskaper: Satluj Jal Vidyut Nigam Limited (indiabasert), SN-Power (norsk basert), GMR (indiabasert).
Hvis Nepal skal øke sin uavhengighet av India, vil det måtte investere i produksjon som innebærer importsubstitusjon. Men da vil Nepal være nødt til å innføre toll, ettersom en lokal nepalsk industri ikke vil være i stand til å konkurrere med multinasjonale selskaper. Frihandel kan ikke være et alternativ hvis Nepal ønsker å styrke sin økonomi.
Det internasjonale borgerskapet har kapital og kontrollerer produksjonen. Men de arbeidende klassene har egenorganisering som sin kapital. Gjennom samarbeid seg imellom kan de utvikle sin kollektive styrke og beseire kapitalistene. Kan maoistene lede en bevegelse blant de arbeidende klassene som øker deres økonomiske makt? Vil de være i stand til å gjøre dette på tvers av motstanden fra den økonomiske eliten i og utenfor landet? Det ser definitivt ikke lett ut. Det ville bety at de vage ideene som har blitt framsatt i hoveddokumentet til den syvende kongressen i februar 2013 om kooperativer, gis den sentrale oppmerksomheten av hele bevegelsen. I midten av februar 2013 snakket jeg med ulike medlemmer av det maoistiske lederskapet, og det virker som ingen har det samme eller et godt svar på hva ideen om kooperativer betyr. Betyr utspillet at maoistene vil organisere sine 50 000 heltidskadre, Young Communist League og andre masseorganisasjoner slik at de kan ta ledelsen i utviklingen av kooperativer blant bøndene, og på denne måten øke produktiviteten i landbruket? Vil de kombinere disse kooperativene med kooperativer for distribusjon og salg? Vil de være i stand til å organisere kooperativer for produksjon ut fra nasjonale behov, og beskytte dem fra utenlandsk konkurranse? Hvordan vil dette fungere når du tar Nepals åpne grense med India i betraktning? Vil det være kooperativer i og rundt de største byene? Kan maoistene bruke staten til å fremme en kooperativbevegelse? I motsetning til oljerike Venezuela, som også satser på å utvikle noen typer av kooperativer, har Nepal et massivt handelsunderskudd. Akkurat nå er den viktigste eksportartikkelen billig arbeidskraft. Men behovet for sjøl den billigste arbeidskrafta er avtakende etter hvert som internasjonal arbeidsledighet øker jevnlig over hele verden i forbindelse med den dypeste økonomiske krisen verden har sett.
Mens jeg skriver denne artikkelen, er de fire største partiene enige om en avtale som antakelig vil føre til et nyvalg i juni 2013. De fem åra som er gått siden det siste valget, har vært svært negative. I 2008 var det store forventninger, og det var håp. I dag har folk resignert og forventer ikke noe av de politiske lederne. Kan maoistene endre denne situasjonen? Valget kan ende med at maoistene får mindre enn de 38 % som de har nå. Partiene som ønsker status quo kan øke sin representasjon. Dette ville ikke være overraskende i et valg der man ikke kan forvente samme høye valgdeltakelse som i 2008.
Det synes ikke å være noen enkel løsning for den nepalske revolusjonen. Men fortsatt virker det som det eneste håpet er at den maoistiske bevegelsen blir i stand til å fornye sin politikk og organisering, utvikle masselinja og være i stand til, enda en gang å vinne hjertene og sinnene til de arbeidende massene i Nepal. Dette vil trolig bety at splittelsen som har ført til dannelsen av Communist Party of Nepal (Maoist), må overvinnes gjennom ulike kompromisser.
Revolusjonen i Nepal står overfor en rekke problemer. I denne situasjonen bør ikke den internasjonale solidaritetsbevegelsen snu ryggen til sine ufullkomne allierte, men fortsette å støtte revolusjonen gjennom ord og gjerninger. I Norge samler Helselag til Nepal økonomisk støtte til Martyr Foundation Nepal. Stiftelsens hovedaktivitet er å forvalte fem kostskoler for barn av soldater fra Folkets frigjøringshær som ble drept eller lemlesta under folkekrigen.
