Hvor er du, Jack – min Jack Berntsen?
Av Ingrid Klein Hedlund
Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protestsangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.
Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.
Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei
Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.
Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.
Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.
Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.
Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.
Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.
Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.
For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.
Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.
Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.
Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».
Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.
Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.
Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.
Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.
Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.
Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.