Hvem er den indiske arbeideren?

av Kjersti Ericsson

Hvordan ser Indias arbeiderklasse ut? Det spørs hvor du leter.

Arbeidsmarkedet i India kan deles i en formell (eller organisert) og uformell (eller uorganisert) sektor. Ifølge en samtale med en Delhi-representant for den sterkt venstreorienterte fagforeninga AICCTU (All India Central Council of Trade Unions), arbeider ca 20 % av Indias arbeiderklasse i den formelle sektoren. Av disse er rundt 50 % i offentlig sektor, 50 % i privat sektor. Den formelle sektoren utgjøres av større bedrifter og firmaer der lønnstakerne har et ordnet ansattelsesforhold, der virksomheten er lovregulert og organisasjonsprosenten høy.

Men flertallet av Indias arbeiderklasse befinner seg i den uformelle sektoren, som består av hele variasjonsbredden fra små bedrifter til arbeidere som jobber på kontrakt i sitt eget hjem. Innimellom er det alle slags overganger. Det finnes boligområder i Delhi der det er en fabrikk nesten i hvert hus. Denne delen av arbeidsmarkedet er utenfor all slags regulering. Mange av småfabrikkene er overhodet ikke registrert, og driver illegalt. Arbeidsforholdene er elendige, faglige rettigheter finnes ikke og organisasjonsprosenten er svært lav. Hittil har ikke de etablerte fagforbundene brydd seg stort om denne delen av arbeidsmarkedet, sjøl om dette er i ferd med å endres nå. Men det er i denne sektoren AICCTU driver virksomheten sin.

Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Indias delte arbeidsmarked er også kjønnsdelt. Mennene er i flertall i den formelle sektoren, kvinnene i den uformelle. Raj (1988, side 68) mener dette er en følge av den indiske statens økonomiske strategi: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den «uorganiserte» sektoren. Det dreier seg blant annet om småbedrifter litt i «utkanten» av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør at de har små muligheter i den «organiserte» sektoren, for eksempel i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem. Den valgte strategien har skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Den indiske staten satset tidligere på en strategi der en skulle bygge opp egen produksjon for å erstatte import. Fra midten av 1980-tallet er denne strategien blitt lagt om. Nå er det «eksport-ledet vekst» som er i skuddet. I alle havner og kystområder i Delhi finnes det nå spesielle eksportsoner. Og arbeiderne der er ofte unge kvinner. I tillegg til elendige arbeidsforhold og manglende faglige rettigheter hører seksuell trakassering til dagens orden.

En kunne tenke seg at den formelle økonomiske sektoren utgjorde den moderne og «utviklete» delen av indisk økonomi, mens den uformelle delen var et slags tilbakeliggende etterslep, som ville forsvinne etterhvert. Men i dag er det den uformelle sektoren som vokser. Den nye økonomiske politikken har gjort frihandel, privatisering og deregulering til honnørord i det indiske borgerskapet. Mange av småbedriftene ble opprettet for å være underleverandører til store offentlige virksomheter. Men nå bygges offentlig sektor ned, regjeringa privatiserer, og fremmed kapital kommer inn. Ofte er det imidlertid vanskelig å skille mellom utenlandsk og indisk kapital. Lange kjeder av underleverandører gjør det umulig å spore virksomheten tilbake til den virkelige kapitalen bak. Industrislakt er vanlig, kapitalen trekkes ut og brukes til spekulasjon i stedet for produktiv virksomhet. Hovedtendensen nå er at den uformelle sektoren «invaderer» den formelle, blant annet i form av ulike typer kontraktarbeid.

Arbeiderklassen i den formelle sektoren var helt uforberedt på den utviklinga som kom med den nye økonomiske politikken. Nå står de i en defensiv posisjon. Men situasjonen har tvunget de tradisjonelle fagforbundene til å revurdere synet på den uformelle sektoren. De kan ikke lenger ignorere det som skjer der. AICCTU jobber da også systematisk for å bygge allianser mellom arbeidere i formell og uformell sektor – blant annet gjennom gjensidige støtteaksjoner til hverandres kamper. Også i India er det å oppnå enhet mellom den mannlige og kvinnelige delen av arbeiderklassen helt avgjørende for hele klassens framtid.

Men arbeidet med å organisere de som jobber i uformell sektor, støter på mange hindringer. Aller vanskeligst er det kanskje å organisere de hjemmebaserte arbeiderne. Ofte jobber én enkelt arbeider i forhold til én oppdragsgiver. De er svært spredt, har ingen kontakt med hverandre og ser derfor ikke muligheten for kollektiv kamp. I andre tilfelle er det et omfattende hierarki av underkontraktører mellom arbeideren og den som til slutt selger produktene (blant annet som vakre kunsthåndverksouvenirer til turistene). En underleverandør holder arbeideren med utstyr og råmaterialer. Utbyttinga er uhyre grov, men det er ikke lett å organisere folk til å slåss under slike forhold.

En del arbeidere i uformell sektor står dessuten i en slags overgangsposisjon mellom jordbruk og industri. De har fortsatt en viss tilknytning til landsbygda, de sjøl eller familien har kanskje en liten jordlapp. Ved permisjoner, oppsigelser eller nedleggelser trekker de seg tilbake til jordlappen for å prøve å overleve som best de kan i stedet for å slåss på organisert vis. Andre er «fremmedarbeidere» i sitt eget land. De utvandrer fra de fattigste og mest nødstilte områdene. Hvis de får seg jobb i en eksportsone, er de fornøyd med det de får, og lite interessert i å organisere seg. Det er heller ikke så lett å få dem til å kreve arbeidervernloven overholdt: I perioder med store ordrer kan de jobbe masse overtid og tjene ekstra, før permisjonene og oppsigelsene kommer.

Trass i alle disse problemene jobber titusenvis av aktivister utrettelig med organisasjonsarbeid i uformell sektor. Pionerene må imidlertid være forberedt på oppsigelser og ulike former for trakassering. For kvinnenes del inkluderer dette seksuell trakassering. AICCTU jobber med å gjøre kampen mot seksuell trakassering, ikke først og fremst til et kvinnespørsmål, men til en sak for både fagforeningene og andre organisasjoner i lokalsamfunnet, en folkelig kampsak.

«Mann med hjelm» eller lita jente?

Dersom vi forestiller vi oss den indiske arbeideren som en «mann med hjelm», er dette et lite dekkende bilde av hvordan arbeiderklassen i dette veldige landet faktisk ser ut. Vi må også ha med den unge jenta i eksportsonen, kvinnen som jobber i den illegale småbedriften i nabolaget og kvinnen sitter i sitt eget hjem og produserer for en underleverandør. Men heller ikke dette gir et dekkende bilde. Skal bildet av Indias arbeiderklasse bli fullstendig, må vi også ha med den vesle jenta.

Millioner av indiske barn arbeider. Hvor mange millioner, er vanskelig å si. Ifølge Vidyasagar (1995) varierer anslagene fra 13,8 millioner (folketellinga i 1981) til 100 millioner. Det anslaget som aksepteres som mest pålitelig av de fleste, stammer fra en undersøkelse utført av Operations Research Group, Baroda, i 1980. Denne gruppa kom fram til et tall på 44 millioner arbeidende barn, basert på en survey-undersøkelse som dekket 40.000 hushold i hele landet, spredt på 238 bysentra og 805 landsbygdsentra i 77 distrikter. Blant hovedfunnene var følgende:

• Nesten 35 % av alle hushold i India har barn som arbeider.
• I landdistriktene er andelen hushold med arbeidende barn 79 %.
• Hvert fjerde indiske barn mellom 5 og 15 år arbeider.
• Litt over en femtedel av Indias arbeidende barn bor i byer.
• Både i byer og på landsbygda er det flere jenter enn gutter blant de arbeidende barna. For hver 1.000 arbeidende gutter er det 1.198 arbeidende jenter, i byene er det hele 1.267.

Dette er det generelle bildet. Noen industrigreiner er imidlertid særlig beryktet for bruken av barnearbeidere. Dette gjelder teppeveverier, glassverk og keramikkindustrien i delstaten Uttar Pradesh, diamantindustrien i Rajasthan og Guajarat, grafittgruvene i Madhya Pradesh og Andra Pradesh, fabrikker som produserer fyrstikker, fyrverkeri, strømper og lokale sigaretter i Tamil Nadu. I de fleste av industriene i Tamil Nadu er det ikke bare snakk om barnearbeid, men om barns slavearbeid. Og det dreier seg ofte om virksomheter i den uformelle sektoren, hinsides arbeidervernlovgivningens rekkevidde.

Operation Research Groups undersøkelse er altså fra 1980. Vidgyasar mener situasjonen neppe er blitt bedre siden den gang, antakelig snarere tvert imot. Slik han ser det, vil videre liberalisering av verdenshandelen under GATT/WTO-regimet bety intensivert internasjonal konkurranse. Faren er at kapitalistene i ulike land vil forsøke å skaffe seg komparative fordeler i konkurransen på arbeidernes bekostning. I India kan dette bety økt bruk av barnearbeid og underbetalte kvinner, fagforeningsknusing og angrep på kollektive forhandlinger, og avvikling av arbeidervernlovgivningen. Med dagens globaliseringstendens og verdensomspennende frihandel er det all grunn til å tro at barnearbeiderne vil utgjøre en økende andel av Indias arbeiderklasse.Vidyasagar oppsummerer det slik:

«Barnearbeid blir naturlig i en sammenheng der arbeidsmarkedet stadig blir mer uformelt. En slik utvikling mot et stadig mer uformelt arbeidsmarked er det viktigste resultatet av av den liberaliserings- globaliserings- og strukturelle tilpasningspolitikken som følges, både av den indiske regjeringa etter påtrykk fra imperialistene, og av imperialistenes egne institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Kampen for å redde barna våre er derfor en uatskillelig del av en anti-imperialistisk dagsorden.»

Barnearbeidet i India er på den ene sida et tradisjonelt innslag i det indiske samfunnet: Barn er nødvendig arbeidskraft, som må gjøre sin del av oppgavene for at familien skal overleve. Slik var det også i Norge før i tida (se Sogner 1990), og rester av dette finnes fortsatt, som for eksempel når det ventes av barn at de skal bemanne egnestampene under fisket nordpå, slik Solberg (1994) beskriver. Men det som nå utvikler seg, er noe annet. Kapitalisme og imperialisme betyr modernisering. Det innebærer imidlertid ikke at alle tradisjonelle trekk ved samfunnet forsvinner. Snarere er det slik at kapitalismen og imperialismen ofte viser en frapperende evne til å inkorporere og utnytte tradisjonelle trekk ved samfunnet til å øke profitten (se Ericsson 1987). De små jentene og guttene i Indias arbeiderklasse er et dystert eksempel.

Dilemma i kampen mot barnearbeid

Hvordan skal så kampen mot barnearbeidet føres? Vidyasagar mener at fagbevegelsen må stille disse kravene til regjeringa:

• En tidsfrist for når totalforbud mot ansettelse av barnearbeidere skal innføres.
• Straffeaksjoner mot bedrifter som bruker barnearbeid i form av å frata dem lisensen.
• Samling og spredning av fullstendig statistikk over barnearbeidet.
• En faseplan for å erstatte barnearbeidere med voksne arbeidere på anstendig lønn, og passende rehabilitering av de tidligere barnearbeiderne.
• Innføring av obligatorisk skolegang av god kvalitet for alle barn.

Men venstresida i India står overfor noen vanskelige dilemma i kampen mot barnearbeidet. Ett av dem handler om de såkalte «sosiale betingelsene» (social clauses) som imperialistlanda forsøker å få innført som en del av handelsavtalene i WTOs regi. USA og andre rike land ønsker å knytte multilaterale handelsavtaler sammen med minimumskrav til arbeidsforholdene på en slik måte at land som ikke tilfredsstiller disse krava, utsettes for straffereaksjoner gjennom WTO. Det er ingen tvil om at indiske fagforeningsaktivister og andre som slåss mot utbytting og undertrykking er mot barnearbeid. Men de har ikke mye tiltro til de rike landas edle intensjoner. Det kan være svært nyttig for oss i i vår del av verden å bli konfrontert med hvordan vestens humanisme tar seg ut fra deres perspektiv. Slik oppsummerer for eksempel Vidyasagar en del av historia: I 1891 innførte den britiske koloniregjeringa en lov som hevet minimumsalderen for arbeidere i Indias tekstilfabrikker. Grunnen var at de indiske tekstilfabrikkene kunne produsere for lave kostnader på grunn av den store tilgangen på billig barnearbeidskraft. Dette reduserte profitten til de britiske tekstilfabrikkene. Enda tidligere hadde engelske kompanier problemer med å få nok arbeidskraft til plantasjene sine i Sri Lanka, Mauritius, Malaysia, Fiji-øyene osv. De ikke kunne ikke skaffe seg arbeidskraft fra India, for de indiske landarbeiderne var knyttet til jorda som livegne. I 1844 brukte kolonimakta derfor anti-slaveri-loven til å fri landarbeiderne fra bindinga til jorda, slik at de kunne eksportere dem til fjerne plantasjer, der de ble holdt som gjeldsslaver i en ny form for livegenskap. For å legalisere dette nye livegenskapet ble «Loven mot kontraktbrudd i arbeidet» innført i 1859.

Konteksten kan ha forandret seg, men innholdet er det samme også i dag, mener Vidyasagar: «Hver gang imperialistene snakker om et «menneskelig ansikt» er det et ulveansikt bak det «menneskelige ansiktets» maske.» Han peker på at imperialistlanda bryr seg fint lite om barnearbeid i andre sektorer enn de eksportorienterte. Og han siterer første utkast til «Loven for å avskrekke mot barnearbeid» i USA, fremmet av senator Tom Harkin i 1993:

«Voksne arbeidere i USA og andre utviklete land må ikke utsettes for faren for arbeidsløshet på grunn av importvarer produsert av barnearbeid i utviklingsland.»

Så rett fram sies det riktignok ikke i den ferdige lovteksten. Men hykleriet er åpenbart, mener Vidyasagar. USA har sjøl ikke ratifisert FN-konvensjonen om barns rettigheter!

På den ene sida presser altså imperialistlanda på India en økonomisk utvikling som gjør barnearbeidet mer og mer lønnsomt. På den andre sida vil de beskytte sin egen industri mot konkurranse. «Uansett hva de sier, er det ingen som lar seg lure til å tro at de handler ut fra omtanke for de millioner av fattige i den tredje verden,» skriver kvinneaktivisten Srilata Swaninadhan. «Det er helt klart at de håper å bruke disse sosiale betingelsene som en ikke-toll-barriere for å begrense eksporten fra den tredje verden, og som en måte å øke kostnadene i den tredje verdens eksportproduksjon slik at de ikke skal ha en konkurransefordel i forhold til vestlige selskaper.» Men hykleri er ikke noe enestående for imperialistlanda. Like ille, og like viktig å avsløre, er det indiske borgerskapets hykleri, mener Swaminadhan. I 1992, 1993 og 1994 gikk arbeidsfolk i India i hundrevis av demonstrasjoner mot at regjeringa skulle binde landet til GATT/WTO, noe som var mot interessene til 80 % av befolkninga. Demonstrantenes hovedargumenter var følgende:

1. En slik tilknytning ville føre til neo-imperialisme og til at gigantiske transnasjonale selskaper tok kontroll over indisk økonomi.
2. Det ville bety at indisk økonomi og indiske ressurser ville bli utviklet, ikke med sikte på behovene til flertallet av befolkninga, men for å tjene innenlandsk og utenlandsk overklasse. Resultatet ville også bli større økologiske ødeleggelser og plyndring av naturressurser.
3. Det ville øke kløfta mellom fattig og rik og føre til en ytterligere konsentrasjon av all rikdom i hendene på et bittelite mindretall, det ville bety massiv arbeidsløshet, prisstigning, inflasjon og skeivutvikling av jordbruk og industri.
4. Det ville bety enda sterkere angrep på menneskerettighetene, særlig rettighetene til kvinner, barn og andre svake grupper i samfunnet.

Men disse argumentene ble overhodet ikke tatt hensyn til, fortsetter Swaminadhan. GATT/TWO ble en realitet, sammen med strukturtilpasninger, i «nasjonens interesse». Gjennom hver eneste handling viser den indiske regjeringa at den setter likhetstegn mellom «nasjonale interesser» og interessene til det rike mindretallet som styrer landet og kontrollerer alle ressursene, mener hun:

«Nedbygging av offentlig sektor, lønnsstopp, stans i alle jordreformer, liberalisering av økonomien, avskaffing av hardt tilkjempete rettigheter osv. osv er riktignok mot interessene til det overveldende flertallet, men blir likevel ansett for å være i «nasjonens interesse» fordi det er til fordel for en liten elite. Det samme gjelder sosiale betingelser knyttet til handel. Disse vil gå ut over de rike kapitalistene og blir dermed automatisk stemplet som anti-nasjonale! Er det ikke toppen av hykleri når regjeringa ser på det å knytte likelønn for kvinner til handel som et angrep på nasjonens interesser? Er det ikke avslørende at den anser det å garantere stans i barnearbeid som skadelig for landet vårt?»

Verken Vidyasagar eller Swaminadhan har noen illusjoner om imperialistlandas motiver for å kreve sosiale betingelser knyttet til handelsavtaler. Ingen av dem har heller noen illusjoner om den indiske kapitalistklassens motiver for å yte motstand mot slike betingelser. Men de trekker likevel litt ulike konklusjoner. AICCU, som Vidyasagar er knyttet til, støtter motstanden mot sosiale betingelser i handelsavtaler. De krever i stedet en indisk, statlig arbeidskommisjon som skal overvåke at arbeidervernlovgivninga overholdes. Kampen mot barnearbeidet er, for dem, et indre, indisk anliggende. Swaminadhan mener derimot at det arbeidende folket skal gå inn for, ja slåss for, sosiale betingelser i handelsavtalene, som et ledd i kampen mot sitt eget borgerskap. Samtidig må det startes det hun kaller «en ny uavhengighetskamp mot globalt slaveri, ikke-bærekraftig og ødeleggende utvikling.»

De indiske barnearbeiderne gnures mellom to møllesteiner: imperialistisk markedsliberalisme og sitt eget borgerskaps profitthunger. Til sjuende og sist kan barna bare sette sin lit til den indiske arbeiderklassens og det indiske folkets egen kamp. Her hjemme kan vi gjøre vårt ved å solidarisere oss med den kampen, og ved å ta vår tørn når det gjelder å slåss mot den globale markedsliberalismen som truer flertallet, både i India og i Norge.

Litteratur:

• Ericsson, Kjersti: Søstre, kamerater! Oktober forlag, Oslo 1987
• Raj, Maithreyi Krishna: Women and Development. The Indian Experience. Bombay 1988
• Sogner, Sølvi: Han far sjøl i stua og familien hans. Universitetsforlaget, Oslo 1990
• Solberg, Anne: Negotiating Childhood. Nordic Institute for Studies in Urban and Regional Planning. Dissertation 12, Nordplan, Stockholm 1994
• Swaminadhan, Srilata: Social Clauses and Multilateral Trade Agreements. Udatert manus.
• Vidyasagar, R.: Child labour in India: All Work, No Play. AICCTU’s 3rd All-India Conference, Patna, 20.-22. september 1995