Hva slags forsvar duger for arbeidsfolk
Av Ukjent forfatter
1. «Brukket gevær» duger ikke
Som tidligere nevnt er det ingen partier på venstrefløya i norsk arbeiderbevegelse som står fram og hevder pasifismen som sin forsvarspolitikk. Men at den fremdeles eksisterer i stort monn som ideologiske vrakrester rundt om i mye av reformismens og revisjonismens politikk, det er hevet over tvil. Det er for eksempel typisk at SVs talsmann i Stortingets forsvarskomite etter forsvarsdebatten i fjor høst hevdet at han gikk inn for total nedrustning. Det var «egentlig det han ville».
Her er uklar tanke ute og går. Å foreslå total nedrustning under borgerskapets diktatur er for det første naivt. Den harde kjernen i finans- og offisersverdenen ville ikke finne seg i at deres eget militærvesen ble lagt ned! Enda viktigere: En slik parole ville bidra til å avvæpne massene ved å spre illusjoner, samtidig som borgerskapet ville fryde seg – de ville sjølsagt beholde voldsapparatet intakt. Ei avrustningsparole i et klassesamfunn er ikke bare naivt, men kan bli særs farlig for arbeidsfolk. Det hjelper så lite å vandre med en blomsterbukett som vern mot farer i et minefelt, om blomstene er aldri så godt ment.
For å sitere Lenin i en av hans skarpe polemikker mot tidligere tiders mensjeviker: «Et borgerskap væpnet mot proletariatet er en av de største, mest grunnleggende og avgjørende fakta i det moderne kapitalistiske samfunnet.» Videre: «Bare etter at proletariatet har avvæpnet borgerskapet vil det bli i stand til, uten å svike sin verdenshistoriske oppgave, å kaste alle våpen på skraphaugen. Og proletariatet vil utvilsomt gjøre dette, men bare når dette vilkåret er oppfylt, ganske visst ikke før.»
Så lenge det finnes klassesamfunn og borgerskapet ikke er nedkjempet, også i et sosialistisk samfunn, nytter det ikke med noen «brukket gevær»-parole som svar på borgerskapets og imperialismens militarisme. En arbeiderklasse som lar seg villede av slikt, vil forbli slaver underkapitalismens åk.
II. et «Nasjonalt forsvar» – patriotisk mot hvem?
Men kan så nok ei gransking av den andre militærpolitiske linja vise om den er noe som duger for norske arbeidere, småbønder, fiskere, intellektuelle? Duger et «nasjonalt kontrollert forsvar», utenfor NATO? Går det an å se en overgang til et alliansefritt og nasjonalt kontrollert forsvar som et skritt i riktig retning», som det heter i SFs Valgprogram fra 1973?
En bør da merke seg at dette ikke bare betyr Norge ut av NATO (som sjølsagt er et bra og riktig krav), men også aktiv oppbygging og bevilgninger til hæren, flyvåpnet, marinen ol. under den borgerlige statens diktatur.
Stort sett står NKP på samme linja som SF i dag, og alle tegn tyder på at dette vil bli SVs linje i forsvarspolitikken.
APs «demokratisering» av offiserskorpset
La oss derfor kaste et raskt blikk bakover for å se på tidligere tiders forsøk på å skape et nasjonalt, patriotisk forsvar, og demokratisering av det borgerlige forsvaret.
Etter som mange SV-ledere ser det kommende SV-partiet som en forlengelse av Tranmæls Arbeiderparti i1920- og 30-åra, er det desto viktigere å se om SV nå er i ferd med å tråkke i gamle, sosialdemokratiske, og for arbeiderklassen ubrukelige, fotspor også i dettespørsmålet.
I 1931–32 utviklet Arbeiderpartiet et forslag om å opprette et såkalt sivilt vaktvern, rekruttert fra arbeider og bondebefolkninga, men ledet av militær-eksperter. Rimeligvis førte dette med seg en del tankekors, at statens offiserer skulle lede et bredt «folkelig» sivilt politikorps som raskt skulle kunne ta på seg militære oppgaver. Fremdeles fantes det en slags «venstre-sosialdemokratisk» vurdering av dette problemet i AP. En vedtok derfor en plan på landsmøtet i 1936 om «demokratisering av befalskorpset».
For å skape en patriotisk militær ledelse, fortsatt under den borgerlige staten, skulle en sette i gang med å skifte ut tvilsomme og fascistiske offiserer. Første etappe gikk ut på at offiserskorpset innen1939 skulle være rekruttert «fra de brede lag av folket». Og når denne etappen var fullført, skulle en ta fatt på å bygge opp et «sosialistisk vaktvern», en norsk rød arme …
General Laake var resultatet
Og hva skjedde? Offiserskorpset endret ikke klassebakgrunn. Etter noen års regjeringsmakt satt «arbeiderlederne» i AP med et nokså stort reaksjonært og dels fascistinspirert korps som bare kunne ytt motstand mot tysk imperialisme i 1940 om en godt organisert arbeiderklasse hadde presset dem til det. Mer «nasjonal-patriotiske» var de ikke. Overkommandoen og seinere Milorg-ledelsen la en klam hand over den spirende motstandsbevegelsen. Ikke bare bekjempet de den aktive motstandslinja under hele krigen. Ikke minst i tida rundt okkupasjonen viste militærledelsen hva den var verd.
Et typisk eksempel: Overkommandoen med kommanderende general Laake i spissen, altså den øverste militære sjefen, uttalte etter et møte 13. april 1940 på Øyer, Rena, at det i øyeblikket var vanskelig å vite hvem som var regjeringen. Quisling hadde fra Oslo sendt ut melding om at han hadde dannet en ny regjering, og samtidig hørte en ingenting fra regjeringen Nygårdsvold.(!)
Nazister, kapitulasjonsgjeng, rakryggjeng med svak rygg
Grovt sett kan en dele inn det daværende offiserskorpset i tre grupper: For det første de mange aktive nazistene helt opp til toppledelsen. For det andre «kapitulasjonsgjengen», anført av tre generaler, ledende stabsoffiserer, og en mengde andre passive som aktive «femtekolonnister. Tusener av dem ble tatt av rullene uten å bli dømt i 1945, noe Undersøkelseskommisjonens papirer viser. Og for det tredje «rakrygg-gjengen», i det minst noenlunde ærlige folk som dels lot seg presse av den folkelige motstandsbevegelsen, men som var uhyggelig lite forberedt.
Alt i alt: Størsteparten av offiserskorpset sloss ikke mot tysk imperialisme. Snarere utgjorde de det svakeste leddet i den norske forsvarskjeden, dels opererte flere som aktive femtekolonnister. Dette var det «nasjonal-patriotiske» korpset! Nå, etter 25 år innenfor en imperialistisk militærallianse, er det ingen grunn til å tru at den militære ledelsen i Norge er mer patriotiske!
Eksemplet 1940 burde fortelle SV-ere og andre at et nasjonalt forsvar underlagt borgerskapets stat ikke kan være noen vei å gå for dem som vil ruste arbeiderklassen til forsvar for vunne rettigheter, mot okkupasjon og til kamp for sosialismen.
Chile 1973 og revisjonistenes «forsvarspolitikk»
Et annet aktuelt eksempel: Chile 1973 – et land som er mer lik Norge både når det gjelder industri og fagbevegelse enn for eksempel Kina og Albania. Sjøl om Allende hadde regjeringsmakta, satt storborgerskapet med statens voldsapparat, med kontroll over politi og militærstyrkene. Det bør ikke glømmes at Allendes Folkefront, særlig revisjonistene som en bastant høgrefløy i fronten, insisterte på en slags «demokratisering av offisers-korpset». Som «nødvendige kompromisser» ble offiserer satt inn i ledende politiske posisjoner, noen av de mest fascistiske ble satt utenfor, og på samme tid var revisjonistene og andre imot å væpne arbeiderne og bøndene, for ikke å snakke om å bygge en sterk organisering av den proletære militærkampen! Ingen bør undres over at fascistdiktaturet kunne bankes gjennom i løpet av svært kort tid. Kuppøvelsene som hær og politi trente seg i gang på gang før kuppet, ble satt effektivt om i praksis uten en virkelig slagkraftig væpnet arbeidermotstand. Mange arbeidere og bønder sloss heltemodig, men reformistene og revisjonistenes avvæpningslinje og flørt med offiserene hadde svekket deres kamp evne kraftig.
Voldsapparatet svakere i Norge enn i Chile?
La oss også trekke en sammenlikning mellom norske og chilenske tilstander, og se hva vi kan lære av mulighetene for militærkupp også her i Norge.
'De demokratiske tradisjonene er så mye sterkere her i Norge at det er nærmest utenkelig at noe militært statskupp kan gjennomføres i Norge. Militærledelsen er lojal', sies det – også på venstresida.
Nå er det ikke bare et spørsmål om militærledelsen er lojal, det er også spørsmål om hvem den er lojal overfor og hvordan disse oppdragsgivernes planer er. Monopolkapitalens ypperste representanter skaper seg sine politikere, dommere, offiserer, ideologer for at disse skal samordne og styrke herskernes stat.
Bare å rette «søkelyset mot offiserskorpset» som revisjonistene her i landet går inn for i dag, det er i beste fall helt utilstrekkelig. For sjølve statens voldsapparat må analyseres som den herskende klassens fremste redskap til undertrykking. Innenfor dette redskapet spiller sjølsagt militærledelsen en viktig rolle. Militærapparatet og offiserskorpsets oppbygging og styrke betyr uten tvil mye for hvor lettet statskupp kan gjennomføres — om det skulle bli nødvendig i Norge. La oss derfor se hva en rask sammenlikning mellom den chilenske hæren og den norske forteller.
Puslete offiserskorps i Norge?
Relativt sett er den norske hæren større enn Chiles. 27 500 utgjør innkallingsstyrken. I Chile innkalles 46 000 pluss 24 000 såkalte «carabinos», en blanding av politi og militærstyrker. I Norge bor det nesten fire millioner mennesker, i Chile nærmere 9 millioner. 11,7 prosent av det norske statsbudsjettet brukes til militærapparatet, 9,1 prosent i Chile i 1972.Videre: Det norske voldsapparatet er nærmere knyttet til amerikansk og vest-tysk imperialisme enn det chilenske var knyttet til Pentagon like før kuppet.
Tyder noe på at den norske militærledelsen er spesielt demokratisk innstilt? Den chilenske ble jo omtalt som det samme, inntil kuppet. Ikke bare erfaringene fra 1940 bør gi oss svaret. I dag tjenestegjør hele 13 100 befal i det forsvaret. Relativt sett er dette kjempe mye. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort – i stedet for 20 oberstløytnanter finnes 200, for å uttrykke det slik. Harde fraksjoner finnes, for eksempel en ekstremt USA-vennlig, en annen EEC- og Vest-Tyskland-kjærlig. Det finnes åpenbart mange progressive enkeltpersoner blant befalet. Men noen organisert kontakt mellom disse finnes ikke, i motsetning til Chile før kuppet.
Det fantes mange gamle nazister i Chiles offiserskorps, som stakk av fra Tyskland i1945. Men slike elementer finnes det også flust av i det norske korpset. Blant annet har Trædal-saka vist at et stort antall offiserer enten vil kneble soldaters rett til å forsvare saka hans, eller åpent erklærer at grupper i folket bør navngis som femtekolonnister i øvelser. Forsvarssjef Zeiner Gundersen har personlig rykket utetter Wintex 73-avsløringene og avvist all kritikk av øvelsene.
Det kan lyde parodisk når for eksempel stasjonssjef ved Bodin leir, oberst Wergeland, uttalte i høst at «vi må forsvare oss mot venstre-ekstremistene som har 5000 mann under våpen, lurende rundt oss på alle kanter. Forsvaret er i fare». Han gjorde seg også til talsmann for at alle tjenestepliktige burde sjekkes politisk før de kom inn til tjeneste. Men dessverre er han ingen ensom stjerne på reaksjonens himmel. I disse kretsene anses da også tidligere forsvarsminister Johan Kleppe (Venstre) som «en tullebukk».
Sjøl om en skal være forsiktig med mekaniske sammenlikninger mellom Chile og Norge, er det holdbart å si at det norske militærvesen støttet av NATO så visst ikke er dårligere rustet enn det chilenske var til å gjennomføre et militærkupp – om det skulle bli nødvendig en gang. Oljen gjør også Norge til et særs viktig område for imperialistene. Om Norge skulle true med å kjempe seg ut av den imperialistiske leiren, så står etterhvert mye på spill for imperialistene.
Vi må trekke lærdom nå
Med dette har jeg ikke påstått at et militærkupp liksom ligger like rundt hjørnet i Norge. Men en gang i framtida kan herskerklassen finne det nødvendig å sette den borgerlig-demokratiske statsformen ut av spill. Å se bort fra en slik mulighet, er samtidig å viske vekk samtlige erfaringer med borgerskapets vilje til å gå hardt til verks om deres viktigste økonomiske interesser står på spill. Og like sikkert som at sola står opp i morgener det at borgerskapet, i samarbeid med imperialistene i utlandet eller aleine, vil ta til våpen om arbeiderklassen og folket skulle kreve sosialismen innført og sette i gang med å virkeliggjøre det.
Tyskland 1932, Chile 1973: Det var ikke arbeiderklassen som knuste de demokratiske rettighetene, som oppførte seg «ulovlig». Det var monopolborgerskapet som ved hjelp av sitt statlige voldsapparat knuste rettighetene. Å snakke om «fredelig vei» til sosialismen etter disse og en endeløs rekke av eksempler på borgerskapets terror, det er i verste fall et ytterst farlig svik mot arbeidsfolk. I bestefall er det en illusjon som bør svekkes i norsk arbeiderbevegelse.
I det hele: «Det «nasjonale forsvaret» under borgerskapets diktatur vil vise seg å være patriotisk overfor sine oppdragsgivere i monopolborgerskapet, ikke overfor vanlige folk. Sjøl overfor imperialismen duger ikke borgerskapets militærvesen som vern for arbeidsfolk.
Hva kan vi da stille opp med?
Hvordan bygge et folkets forsvar?
Denne artikkelen har ikke i første rekke til oppgave å vise hva en kommunistisk forsvarspolitikk i detalj vi bestå av i dette landet. Her skal det bare pekes på noen grunnleggende retningslinjer. Ytterligere utforming overlater jeg til den diskusjonen som må komme i tida framover.
Opp mot det «nasjonale alternativet» under borgerskapets diktatur, må vi stille i det minste to retningslinjer:
– Folkevæpning, væpning av de breie arbeider- og bondemassene.
– Ikke «et øre» til det borgerlige militærapparatet! (Lenin)
En kunne føye til: Besluttsomt arbeid blant soldatmassene, til forsvar for livsvilkår, til forsvar for retten til politisk virksomhet.
Ikke et øre …
Å bevilge penger til et imperialistisk kontrollert forsvar avvises av stadig flere i norsk arbeiderbevegelse. Derimot står ideen om bevilgninger til «det nasjonale forsvaret» sterkt i SV-partiene. Men som vi tidligere har påvist: Den borgerlige statens militærapparat gir ikke noe vern for arbeidsfolk i by og bygd. Våre historiske erfaringer viser det motsatte. Det er i det statlige voldsapparatets harde kjerne, hæren, vi finner de virkelige femtekolonnistene.
Våpnene må vende riktige veien
Å drive aktiv soldatkamp er en av forutsetningene for at soldatene, som stort sett er rekruttert fra arbeider- og bondemassene, vinner innsikt i sine klasseinteresser og vender våpnene den riktige veien når det blir nødvendig. Mao Tsetungs ord om at politikken må styre geværet gjelder sjølsagt også her. Reaksjonen arbeider alltid for å skaffe seg så mange fotfolk som mulig fra arbeiderklassens rekker. Å hindre alle former for oppkjøp, inkludert forsøk på å opprette en vervet yrkeshær, er en viktig forutsetning for en vellykt kamp mot reaksjonen.
Væpning i dag betyr å si sannheten
Folkevæpning betyr sjølsagt ikke at kommunistene i dag vil gå inn for væpnet kamp eller våpentrening i Norge. Bare de svarteste delene av borgerskapet ønsker å framstille det slik, i håp om å få vanlige folk til å tru at vi er noen tullete fantaster. Og det ville de jo ha rett i – om borgerskapet hadde rett! Kommunister sier at bare en væpnet arbeiderklasse kan motstå forsøk på å innføre fascisme, og bare en væpnet folkehær kan motstå og beseire reaksjonens forsøk på å knuse kampen for sosialismen. Det betyr ikke at vårt parti vil ta til våpen uten at de breiemassene av norske arbeidsfolk gjør det samme. Vi er verken for terrorromantikk eller statskupp. Den væpnete kampen er de breie arbeidermassenes sak. Den kommer på dagsordenen først når de sjøl oppfatter det som helt nødvendig. Derimot betyr det at vi i dag må si sannheten, gå i spissen og forberede massene politisk på at det vil bli nødvendig å gripe til våpen – før eller siden. Å spre denne politiske ideen, denne sannheten om hva arbeidsfolk vil måtte gjøre, det er i dag å gå inn for folkevæpning.
Viktige krav
Foruten å utvikle diskusjonen om de mer konkrete formene for massevæpning, avtegner det seg derfor en rekke oppgaver som den nye ml-bevegelsen i Norge må ta på seg – dels sammen med alle de revolusjonære enkeltpersonene rundt om som enda ikke har sluttet seg til den revolusjonære fløyen av norsk arbeiderbevegelse.
For å styrke den revolusjonære forsvarspolitikken må i det minste disse oppgavene bli sentrale:
– Styrke det nye kommunistiske partiet og dets ungdomsforbund på alle områder.
– Arbeide konsekvent og aldri gi opp kampen for å utvikle en stadig sterkere kampfront med alle folkelige krefter, inkludert opportunistene, mot reaksjonen, mot imperialismen.
– Styrke den revolusjonære agitasjon og propaganda mot revisjonismens illusjon om «fredelig vei til sosialismen.
– Kreve NATO ut av Norge, men avvise alle forsøk på å late som om det løser folkets forsvarsbehov, og aktivt forklare hvorfor også et «nasjonalt forsvar,» i dag er en ytterst dårlig rustning for arbeidsfolk.
En solid kampfront må til!
Å styrke arbeidet for å skape en solid kampfront mellom alle folkelige krefter er nødvendig. Men dette forutsetter også kamp mot opportunistiske ideer om «fredelig vei». For, som Lenin sier: «En undertrykt klasse som ikke strever for å lære å bruke våpen og å skaffe seg våpen, fortjener bare å bli behandlet som slaver». Og arbeiderklassen og folket skal ikke forbli slaver!
Revisjonismen forlenger åket, om dens ideer får vindfang i arbeiderklassen. Åket forlenges ytterligere om SV-partiene i dag velger å utvikle samarbeidet med høyresosialdemokratiet. Sporene skremmer. Ikke bare den kommunistiske bevegelsen, men også de tusener av ærlige medlemmer i SV har et ansvar for at dette ikke skjer i tida framover. Et slikt bidrag til politisk avvæpning av massene ville i dag være ytterst beklagelig og svekke den progressive utviklinga i arbeiderbevegelsen. På et seinere tidspunkt når borgerskapets voldsapparat med hæren i første rekke finner sitt diktatur truet, kan et slikt bidrag vise seg å være direkte farlig. Sporene fra Chile bør være et alvorlig varsko.
La oss legge det vakre pratet om «fredelig vei» på historiens skraphaug! Det vil volde mange harde diskusjoner og kamper, skuffelser og gleder. Men uten et oppgjør med slikt vakkert prat, sinkes kampen for et samfunn hvor arbeiderklassen har makta over stat, voldsapparat og produksjonen! Bryt med revisjonismen – styrk den kommunistiske bevegelsen.
Kilder:
Noen få av de kildene som er nyttige å bruke:
Mao Tsetungs militær-politiske skrifter, Lenin: Staten og Revolusjonen, og en rekke artikler av Lenin i samlete verker, særlig i bind 21 og 23, engelsk utgave, (blant annet «Den proletariske revolusjonens militærprogram»). Dessuten er Kari Enholms «Norge — en NATO-base» nyttig for dem som vil skaffe seg en del opplysninger om NATO og NATO i Norge. Sitatet fra «Führer-brevet» står i Bo Gustavsons etterord i «Människans rikedoman» av Leo Huberman.