Hva i helvete skjer USA?
Av Dennis O’Neil
Er Trump rett slett gal? spør stadig flere seg om. Men han kan bli USAs neste president. Hvorfor?
Bernie Sanders endte med å støtte Hillary Clinton. Han hadde sine grunner, skriver vår mann i USA.
Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 om valget i USA.
Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.
Valgkampen er i gang i USA. Det kan se ut som amerikanerne står overfor et klassisk valg: pest eller kolera.
Donald Trump og basen hans
Det som har forandret alt, er Trumps usannsynlige framgang, slik at han nå er i posisjon til å kunne bli den neste presidenten i USA. Etter hvert som bisarre forslag som å fordrive innvandrere og muslimer fra landet, og bygge en enorm mur for å hindre meksikanere fra å komme inn i USA faktisk ga ham en stor base av støtte, ble det sagt at han var «crazy as a fox». I det uttrykket ligger det at han på utspekulert vis lot til å være irrasjonell. Men i dag spør mange ganske åpenlyst, både i hans eget parti og i sentrale media: «Er Donald Trump rett og slett gal?» Lider han av alvorlige følelsesmessige og mentale forstyrrelser?
«Gjør Amerika stort igjen!» Det har blitt stridens flagg, banneret Trump har brukt for å trekke til seg den reaksjonære basen i det Republikanske partiet, en base bestående av spesielle interessegrupper som partiet har brukt tiår på å smi sammen. Han har stjålet den. En sentral del av denne basen har vært kristne fundamentalister og evangelister som særlig har blitt mobilisert mot kvinners frie valg om abort og reproduksjon, men også mot folk som tilhører kategoriene LGBTQ (lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle, transseksuelle og queer), vitenskap – særlig kosmologi og evolusjon og i det siste Islam. Den inkluderer også eldre mennesker som føler seg truet av sosiale forandringer som den raske normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, og arbeidsfolk som opplever at lønna synker eller forsvinner helt som følge av at konserner har flyttet virksomheten ut av landet i sin jakt på billig arbeidskraft og færre reguleringer.
Et av de første, og stadig like sentrale temaene i byggingen av denne konservative basen, har vært framstillingen av den kapitalistiske STATEN som selve fienden. Dette synet, sammen med budskapet om den uhindrede kapitalismens mirakuløse og skapende kraft var særdeles nyttig for borgerskapet og konsernene, som beveget seg fra keynesiansk konsensus til en nyliberal plattform som ga dem friere tøyler. Dette ble også i sin helhet tatt opp av Demokratene under Clinton, selv om framstillingen der var litt mer pakket inn.
Denne basen har blitt dyrket fram av maskineriet til det Republikanske partiet, godt hjulpet av ressurssterke høyrevridde tenketanker og et stort medianettverk bestående av høyredominerte prateprogrammer på radio, Rupert Murdochs Fox TV og et nettverk av reaksjonære nettsteder med stor hang til konspirasjonsteorier. Til sammen utgjør de en stor boble som stadig forsterker reaksjonære amerikaneres synspunkter og meninger. Den bisarre oppfatningen om at Barack Obama egentlig er muslim født i Kenya og har en målsetting om å innføre sharialov i USA er ett klassisk eksempel. Mer enn 30 % amerikanere uttrykker at de tror dette i følge galluper.
Det Trump-kampanjen har gjort, er å blottlegge de underliggende prinsippene i denne nøye utmeislede blokken – frykt, bitterhet, følelsen av å være offer og rasisme. Ved åpenlyst og høylydt å spille på disse grunnleggende temaene har han kapret den basen Republikanerne møysommelig har bygd opp og gjort den til sin, i alle fall ved dette valget. I talen på nominasjonmøtet ropte han på «lov og orden» og framstilte både landet og verden som dødelig og kald. Han proklamerte: «Det er bare jeg som kan ordne det.»
Trump-kampanjen har tydelig vist hva som forener den Republikanske basen. Rasisme. Basen hans består nesten utelukkende av hvite, flesteparten menn som sier «Vi vil ha tilbake landet vårt.». Ellers sier de også ofte «Jeg er ikke rasist, men …» De uttrykte målene har vært innvandrere, særlig de fra Mexico og muslimer, men den store støtten fra hatgrupper på ytre høyre forteller tydelig at Trumps tilhengere forventer at han også vil drive den svarte befolkningen tilbake og holde dem nede. Og den basen er i en feberaktig rus av oppstemthet og raseri. De rivaliserende kandidatene og det Republikanske partimaskineriet så i sjokk at han slo ut den ene favoritten etter den andre for så å bli nominert.
Og nå er de virkelig låst til ham. Den bisarre oppførselen hans fører til at en del Republikanere, både blant de prominente og i grasrota sier at de ikke vil stemme på ham, og forteller åpent og offentlig at de er bekymret for at partiet er på vei mot kollaps. Men Trumps base, som han rasket til seg, er nettopp det Republikanske partiets egen base, og et hvert forsøk på å presse ham ut «til beste for partiet» vil bli møtt av et åpent opprør i rekkene.
Om valgsystemet i USA
1. Det er et to-parti system. Med enkelte lokale unntak, er det ingen andre enn vinneren som kan være aktuell for politiske verv, selv om det finnes andre kandidater med sterk oppslutning. Det gjør det veldig, veldig vanskelig å forsøke og etablere et tredje parti, selv om venstresiden og andre progressive har prøvd. Gjentatte ganger.
2. Den kandidaten som får flest stemmer nasjonalt, vinner ikke nødvendigvis presidentvalget. Det er slik at vinneren blir den kandidaten som får flertallet av de 538 stemmene som fordeles av det som heter Valgkollegiet. De fordeler stemmene fra hver enkelt stat basert på en nøkkel knyttet til folketallet i statene. For eksempel kan Demokratene, basert på resultatene siden 1990, regne med 217 «sikre» stemmer fra Valgkollegiet, mens Republikanerne antas å ha 191 av de 270 de trenger for å vinne. Dette betyr at begge partiene kommer til å konsentrere mesteparten av de økonomiske og organisasjonsmessige ressursene sine om en håndfull «slagmarker» i de kommende tre månedene. Det er stater som kan vippe begge veier, særlig de tre største – Florida, Ohio og Pennsylvania.
3. Amerikanerne er mindre tilbøyelige til å avgi stemme enn tilfellet er i de fleste andre land. Det høyeste stemmetallet som er registrert ved et presidentvalg siden 1960 var i 2012. Da var valgdeltakelsen på 57,1 % av de stemmeberettigede. Det henger delvis sammen med at enkelte stater driver en politikk som tar sikte på å holde stemmegivningen fra svarte og latinoer nede, og særlig anvender lover som fratar alle som på et eller annet tidspunkt har begått lovbrudd stemmeretten. Dette gjelder for eksempel 20 % av den svarte befolkningen i tre stater, inkludert «slagmarkstaten» Florida. Men for en stor del henger den lave valgdeltakelsen sammen med en følelse av fremmedgjøring overfor systemet. Det er en tendens nå til at flere amerikanere regner seg som uavhengige. De identifiserer seg hverken med Demokratene eller Republikanerne.
Hillary Clinton
Hillary Clinton har vært en av de mest prominente politiske personlighetene i USA i over et kvart århundre. Hun er en velkjent størrelse. Hun er en nyliberal Demokrat. Det betyr at hun hele tiden har vært en lojal tjener for storkapitalen, noe hun også har fått godt betalt for. De nære båndene med Goldman Sachs og andre store finanskonsern, hvis grådighet førte til den store krisa knyttet til finansieringen av boliglån og kastet verden ut i økonomisk krise, har gjort henne upopulær i vide kretser. Det samme har perioden hennes somf, der hun ivret for angrepet på Libya, noe som bare har ført til katastrofe etter katastrofe for folket i Sahel-området. Det har i sin tur ført til at Obama nettopp erklærte åpen kamp der for å bekjempe den Islamske Staten.
Det faktum at hun ikke bare fremmer men personifiserer et system som mange i USA mener har gjort de rike rikere mens resten av oss har måttet unngjelde, er hovedgrunnen til at hun får mye negative resultater i galluper. Det betyr rett og slett at folk ikke liker henne. Og det har bare blitt enda mer intenst med den spesielle formen for syre som høyrevridde og gjennomført sexistiske media har angrepet henne med.
Hun har naturligvis sin base. Den inkluderer eldre afro-amerikanere og en god del kvinner som mener det er på høy tid at USA føyer seg inn i rekken av i overkant dusinet land som har valgt kvinnelige statsoverhoder, siden Sri Lanka gjorde det i 1960. Men først og fremst består hennes naturlige base av folk som betrakter seg som lojale Demokrater og stort sett alltid stemmer på den kandidaten de ser som den beste for Demokratene uansett hvilket valg. Nominasjonsprosessen til Demokratene var ikke akkurat preget av samme hysteriske entusiasme som Trumps base viste for sin kandidat.
Bernie Sanders
Bernie Sanders skapte en entusiasme blant sine tilhengere som faktisk overgikk Trump-leiren da han dukket opp, tilsyne-latende ut av ingenting, for å prøve og utfordre kroningen av Hillary Clinton som Demokratenes kandidat. Som hos Trump ble tilhengerne hans berørt av den samme følelsen av at noe har gått veldig galt i USA, men de rettet ikke sinnet sitt mot de fattige og undertrykte. Tvert i mot rettet de det mot de rike og mektige og deres regjering.
Det var to hjørnesteiner i bevegelsen hans. Den ene bestod av unge mennesker, de som er født rundt 2000, til og med de som er enda yngre. Blant disse var det et stort antall unge afro-amerikanere og andre fargede med foreldre som har bånd til Clinton. Den andre hjørnesteinen, som har fått mindre oppmerksomhet, består ganske enkelt av venstresiden i det Demokratiske partiet. Det er folk som ikke bare ser partiet som den ene av de to vingene til den kapitalistiske gribben, men snarere som et terreng som kan være åpent for kamp og for å bli overtatt og gjort til en kraft for likhet, rettferdighet og framskritt, gjennom hundre små slag. Det er flere hundre-tusener av disse, og Sanders har fyrt dem opp ved å kanalisere ånden fra Occupy Wall Street!-bevegelsen som bygde på forholdet 99 % mot 1 % i forståelsen av det amerikanske samfunnet og politikken.
I motsetning til Trump og hans skare av tilhengere av hvit makt som roper på de gode gamle dager, så har Bernie Sanders proklamert noe han kaller en «politisk revolusjon» for å gjøre slutt på storkapitalens grep om valgsystem og regjering. Han kjørte et sterkt løp mot Clinton på tross av at han i starten ble ignorert av de store mediene, og på tross av at Demokratenes nasjonale råd forsøkte å kvele opprøret hans, noe WikiLeaks avslørte etter å ha fått tak i interne meldinger og dokumenter.
Hvorfor står Sanders bak Clinton?
Det er muligens vanskelig for folk i Norge å forstå hvordan Bernie kunne stille seg bak Clinton etter en kampanje hvor han angrep så mye av det hun står for, fra nyliberale handelsavtaler til militære intervensjoner rundt i verden. Hvorfor trakk han seg ikke vekk for å stille som uavhengig presidentkandidat?
For det første meldte han seg på kappløpet på disse betingelsene: Han ville stille som Demokrat og stille seg bak den som partiet nominerte. Selv om han lenge har stått som uavhengig, og som sådan er en av de få som har hatt høye politiske verv over tid, så kunne han ikke ha gjort noe seriøst forsøk på å bli presidentkandidat uten å gå gjennom nominasjonsprosessen til Demokratene. Hvis han hadde brutt det løftet og nektet å støtte Clinton, eller prøvd å kjøre et uavhengig løp etter Demokratenes nominasjonsmøte, ville han ha ødelagt posisjonen sin som partiets ærlige og ubestikkelige samvittighet, og han ville ha støtt fra seg mange av sine tilhengere.
For det andre er det ingen grunn til å tro at han er uærlig når han sier at den aller viktigste oppgaven for progressive nå er å bekjempe Trump. Veldig mange er enig med ham. Jill Stein, presidentkandidaten til de Grønne har hittil ikke tippet over 2 % på meningsmålinger. Det er helt usannsynlig at hun får noen betydning for resultatet i noen av statene. Derimot kunne en uavhengig Sanders-kampanje fått stor innflytelse på utfallet mellom de to hovedkandidatene.
For det tredje, så ville det ha opphevet alle gevinstene Sanders-fløyen hittil har oppnådd når det gjelder å forandre det politiske ståstedet og flytte gravitets-senteret i det Demokratiske partiet til venstre, dersom han hadde trukket seg unna. Selv om kandidatenes proklamasjoner har liten betydning, og partiprogrammer enda mindre, så er det allikevel et faktum at Bernie Sanders og hans tilhengere tvang Clinton til å ta avstand fra handelsavtalen som kalles «Trans-Pacific Partnership» (TPP) og til å kreve et tillegg til Grunnloven som opphever Høyesterettsdommen ved navn «Citizens United.» Det er en dom som åpner for at konserner kan gi nærmest ubegrenset pengestøtte til valgkampanjer. I tillegg har de fått gjennom at det skal jobbes for å gjennomføre et generelt løft av minste-lønn, og et løfte om å kutte i studentgjeld og kostnadene knyttet til college-studier, og liknende politiske saker til hjelp for folk.
Det vil være ironisk, men hvis den offentlige motgangen som startet rett etter nominasjonen fortsetter for Trump, så kan det sette i fare det som Bernie Sanders opprør har oppnådd. Hvis Clinton og sentrumskreftene hos Demokratene beslutter seg for å vanne ut politikken i kampanjen sin for å kapre det økende antallet Republikanere som er misfornøyd med, eller til og med er skremt av Trump, så vil det fremmedgjøre mange av Sanders fremste aktivister og andre som vil se det som en dødsens farlig vri mot høyre.
Hva med venstresida?
Revolusjonære, sosialister og bevisste progressive av alle slag har sett på dette valget som spennende, bekymringsfullt og tanke-vekkende. Det har kort og godt skapt rystelser i hva folk tenker om hva som skjer i dette landet, og hva de kan og burde gjøre med det.
Det er imidlertid viktig å holde fast på en viss sans for proporsjoner. Det sosialistiske venstre i USA er lite. Det er organisert, når det i det hele tatt er organisert, i noen få dusin små og ubetydelige grupper. Vanligvis ser de seg ikke i stand til å få til noe planmessig enhetlig arbeid, langt mindre å forsøke og skape en felles organisasjon. Deres samlede medlemstall utgjør en langt mindre prosent av den amerikanske befolkningen enn tilfellet er for Rødt i Norge. Når situasjonen er slik, er det ingenting venstresida i USA kan gjøre som på noen som helst måte kunne forventes å endre utfallet av valget. Det er en voksende erkjennelse hos folk av at de må se ut over valgdagen den 6. november hvis de skal starte på noe som kan utgjøre en vesentlig forskjell, og planlegge det som må gjøres i neste omgang. Det blir ikke lett for det kan komme en hel rekke nye objektive betingelser som vil ha stor betydning for hva venstresida kan velge å gjøre.
Vi kan ta for oss det som er veldig lett å se, hva hvis Trump vinner? (Gallup-folk og valgeksperter regner det for øyeblikket som lite sannsynlig men ikke umulig.) Da må vi umiddelbart starte med å organisere en brei front for å forsvare muslimer og våre brødre og søstre blant innvandrere mot angrep fra Trumps tilhengere som da vil være styrket, slik det har skjedd i Storbritannia etter Brexit. Det ville samtidig tjene som forberedelser til å organisere mot alvorligere og bredt anlagte angrep fra regjeringa etter innsettelsen av ny president på nyåret i 2017.
Seier til Clinton kan føre med seg en annen form for uroligheter, siden Trump-leiren allerede har erklært at valget kommer til å være manipulert, og enkelte talspersoner fra kampanjen spår et «blodbad.» Hvis det er veldig små marginer i nøkkelstater, eller hvis resultatet viser seg å være annerledes enn valgmålingen kan den harde kjerna blant Trump-tilhengerne finne på å lage kaos på grunn av sinne og skuffelse. Selve det Republikanske partiet kan bli utsatt for alvorlige indre rystelser, eller det kan bli splittet om velgere flykter over til Clinton, eller eventuelt til kandidaten til det lille «Libertarian Party» på ytre høyre. Tillitsvalgte i partiet og sponsorer kan komme til å trekke seg tilbake for å pønske ut neste skritt. Trekk fra Clinton og det Demokratiske partiet med sikte på å vinne dem over til seg og innlemme dem ville utvanne den makta og innflytelsen Sanders-fløyen har vunnet. Det åpner i sin tur for den muligheten som en del forstandige folk antyder, at Bernie Sanders kan komme til å gå inn for en eller annen form for organisasjon og/eller et program med klare prioriteringer for kamp, så snart valget er over.
Selv med all denne usikkerheten begynner noen andre innfallsvinkler til valgpolitisk arbeid å ta form. I den ene enden av dette spekteret er det noen som jobber for å bygge en venstreside i det Demokratiske partiet. I utgangspunktet gjør de det ved å stille til valg på lokalt grasrotnivå. De mener at tida er langt fra moden til å prøve og skille ut venstresida fra partiet.
I den andre enden finnes de som prinsipielt, og ikke under noen omstendighet eller noen gang kommer til å jobbe i det Demokratiske partiet. De er allerede i gang innenfor kampanjen til de Grønne eller uavhengige kampanjer med tanke på å bygge et sterkere alternativt venstre-parti nå. Enkelte, stort sett med trotskistisk bakgrunn naturligvis, avfeier idéen med å jobbe med valg i det hele tatt, bortsett fra å fremme egne kandidater som stiller til valg bare for å trekke oppmerksomhet mot de små gruppene sine.
Noen dyktige organisatorer går inn for å bygge massebaserte lokale og regionale grupper rundt programmer som tar sikte på å fremme interessene til arbeidere og andre fattige, og ved å mobilisere til masse-mønstringer med krav som gjelder bolig og arbeid. Det er eksempler på dette, som «Virginia New Majority» og «New Lynn Coalition», den sistnevnte etter initiativ fra «North Shore Central Labour Council». De er ikke organisert direkte rundt valgarbeid, men driver med registrering av velgere og opplæring og prøver å hjelpe fram gode kandidater til lokale tillitsverv – og holde dem i øra etterpå.
Den flotte «Black Lives Matter»-bevegelsen har i løpet av de siste par årene gjort en bemerkelsesverdig jobb med å sett sitt preg på 2016-valget. De har konsentrert seg om å bygge en bred massebevegelse og har organisert sterke kjerner av unge aktivister rundt i landet. I fjor, i starten av nominasjonsprosessen, brøt engasjerte aktivister seg fram til Sanders og Clinton og tvang dem til å anerkjenne viktigheten av kampen mot politiets drap på unge svarte menn og kvinner, og for at de skal straffeforfølges. De protesterte også ved Trump-arrangementer og utsatte seg for vold og arrestasjon for å avsløre rasismen som er en del av kjernen i det Republikanske partiets base. Resultatene har vært overveldende. Demokratene presenterte ni mødre til svarte ofre for politivold og drap midt i nominasjonsmøtet sitt. Det har aldri skjedd før og viser hva denne bevegelsen har oppnådd.
Black Lives-bevegelsen holder standhaftig fast på sin uavhengighet og avstanden til valgpolitikken. I et intervju nylig avfeide en av grunnleggerne, Alicia Garza, den Demokratiske president-kampanjen. «Clintons bruker svarte for å sikre stemmer, men de gjør ingenting for den svarte befolkningen etter at de er valgt. De bruker oss som foto-fyll.» Men hun sa også: «Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å hindre at Donald Trump blir mannen som skal lede oss.» Og «Vi kommer til å fortsette å holde presset oppe. Vi har hverken noen gjeld til eller noen følelser for det Demokratiske partiet.»
Valgene og verden
Selv om jeg gjerne skulle ha avsluttet i denne positive tonen, forplikter internasjonalismen meg til å sende en unnskyldning til det norske folk, til folk i verden – og til det amerikanske folk. Verden følger med på valget i USA med frykt og fascinasjon. Dette landets økonomiske, politiske, kulturelle og ikke minst militære makt kommer i stort og smått til å ha innflytelse på hvordan vi lever (eller dør) gjennom de neste fire årene. Samtidig er folk i dette landet gjennomgående uvitende om den verden vi lever i, og de er overbevist om at USA er overlegent alt og alle. Det Demokratiske nominasjonsmøtet, med all den hodeløse «USA! USA!»-syngingen, var vel så sjåvinistisk som det Republikanske.
Så USA sier at du ikke har noe du skulle ha sagt og presenterer deg, enten for mer av det samme, sannsynligvis et hakk verre, eller fire år med potensielt skrekkinngytende avgjørelser som tas på sparket. Alt det vi til venstre her kan gjøre, er å love og bruke alle våre få til å mobilisere alle vi kan til å kjempe mot vinneren, uansett hvem det blir, og danne et forsvar for våre søstre og brødre rundt i verden.