Hva bestemmer en vares verdi og hvorfor er det viktig for privatiseringsdebatten?
Av Hallvard Berge
Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?
Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:
Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos1 verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.
Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep
Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.
Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.
Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.
Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.
Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.
Et sosialt og immaterielt verdibegrep
Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.
Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.
Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.
Konsekvenser for politikkutforming
Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.
Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.
Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?
En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.
Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.
Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investeringsobjekt.
Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.
Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.