Hun, han og kvinnekampen
Av Tomine Sandal
Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten.
Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten.
«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41)
Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?
Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier.
For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet.
Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre.
Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn.
Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?