HISTORISKE PERSPEKTIVER PÅ ARBEID, KLASSE OG KULTUR

Av Jørn Magdahl

2018-04 Bokomtaler

Knut Kjeldstadli:
Arbeid og klasse. Historiske perspektiver
Oslo: Pax 2018, 298 s.

Da professor Knut Kjeldstadli fylte 70 år i juni, blei det markert med boka Kollektive bestrebelser1, der en rekke kolleger bidro med faghistoriske artikler for «å fremme historiefaglige og samfunnsmessige dygder forbundet med hans navn, ikke minst samfunnsengasjement, politisk bevissthet og teoretisk refleksjon.»2 Festskriftet handler i hovedsak om undertrykte som har reist seg til kamp, og betingelsene for dette. Men Kjeldstadli kom også selv med ei bok til 70-årsdagen. Der drøfter han sammenhengen mellom produksjonsforhold, klassestruktur, klassebevissthet, fagorganisering og kultur – alt i hovedsak i norsk kontekst. Boka Arbeid og klasse. Historiske perspektiver bygger i hovedsak på ting han har skrevet før, gjennom en periode på mer enn 35 år – i artikkelform i ulike tidsskrifter3, som foredragsmanus og som bidrag til bøker med flere forfattere. I boka har han samlet de kortere tekstene, og i noen grad videreutviklet dem og ordnet dem til et hele. Flere av dem bygger for øvrig på større forskningsarbeider. Kapitlet «To industrikulturer. Christiania Spigerverk og Kværner Brug» har f.eks. utgangspunkt i Kjeldstadlis doktorgradsarbeid fra 1989.4

Jørn Magdahl er pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.
Foto: Pax

 Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Det nyskrevne sluttkapitlet om forholdet mellom standardarbeideren og prekariatet handler om forholdet mellom det som ofte kalles kjerneproletariatet og andre deler av arbeider- eller underklassen. Kapitlet viser hvordan han ut fra grunntemaet (arbeid og klasse) går inn i aktuelle problemstillinger. Dette kapitlet har avsnitt om «Arbeiderklassens andre», Husmannsklassen ufri og usikker, Fattigfolk i byene – skamfulle eller frekke, Arbeidsløse – del av det «almindelige proletariat», Innvandrere som «arbeiderklassens andre» og Standardarbeideren har kjønn, De andre – solidaritetens dilemmaer, Er prekariatet en ny klasse? Det er illustrerende for hele forfatterskapet at han går til dagens debatter med historiske perspektiver, og omvendt. Det politiske engasjementet og det faghistoriske arbeidet står slik i et fruktbart forhold til hverandre. Analysen har også brodd mot en type arbeiderromatikk som ensidig ser arbeiderklassen som historisk enhetlig og sterk. Å skape klassebevissthet og bygge enhet mellom ulike deler av arbeiderklassen (og med mulige allierte) er en læreprosess – og noe som må skje på nytt og på nytt. «Vi må altså kvitte oss med påstanden om at arbeiderne var kollektive av vesen. Solidariteten var ikke noe innebygd, men ble skapt og opprettholdt under visse historiske vilkår. Forestillingen om en felles arbeiderkultur må forlates. Det er ikke fordi det ikke kan gi mening å uttale noe generelt om arbeiderne i Norge (…), men tanken om en allmenn solidaritet holder ikke empirisk.»5 «Hovedtemaet i denne boka er altså spørsmålet om betingelsene for at folk søker felles løsninger, særlig knyttet til arbeidet.»6

I et kapittel om utrygghet, som et viktig grunnlag for fremmedfiendtlighet blant vanlige folk, konkluderer han analysen med politiske råd om hva som bør gjøres. Det er ikke nok å møte fordommer med kunnskap og holdningskampanjer, dersom folk opplever at det ikke fins relevante svar på økende økonomisk og sosial utrygghet.

Ikke begivenhetshistorie, men analyse

Kjeldstadli skriver ikke begivenhetshistorien, men om sammenhengen mellom og årsakene til de fenomenene som han har satt under lupen. Analysene hans er selvfølgelig bygd på en omfattende empiri, men i tekstene er empirien mest framtredende når den trengs som eksempler på de fenomenene og sammenhengene som blir analysert. Kjeldstadlis arbeider er teoretiske og dermed ikke umiddelbart lett tilgjengelige, skulle en tro. Men de er skrevet i et kreativt, lettfattelig og ujålete språk med et stort antall av slående eksempler. De er dermed ikke vanskelige å forstå.

Kjeldstadli er materialist og gjentar stadig at bygningsarbeideren igjen må bli viktigere enn «overbygningsarbeideren». Han har samtidig stor faglig interesse for kultur – i mange betydninger av ordet. I ett kapittel, om ulike arbeiderkulturer i Telemark klassifiserer, beskriver og forklarer han hvordan ulike livsformer (i stor grad formet med utgangspunkt i næringsstruktur og produksjonsforhold) gir opphav til forskjeller i tenkning om politikk og annet. I boka er det også egne kapitler om fagforeningsfaner, om allsang i arbeiderbevegelsen og om klengenavn blant jernarbeidere.

Utgangspunktet hans er at arbeidet er et vesenstrekk ved mennesket, og at arbeidets organisering er grunnleggende for å forstå de andre sidene ved et samfunn. Men bevissthet og kultur er ingen refleks av de økonomiske og sosiale livsvilkåra, men bearbeiding av erfaringer gjennom ulike læringsprosesser, og mye av boka handler om slike. I forståelse av klassesolidariteten var det viktigste «dialektikken mellom arbeidskamper og organisering.»7

En særlig styrke ved måten som Kjeldstadli skriver historie på, er evnen til samtidig å se helhet, nyanser og distinksjoner. Kjeldstadlis bok, Sammensatte samfunn, om forholdet mellom majoritet og minoriteter og integreringspolitikken8 er et tidligere eksempel på dette, og vi ser det igjen i denne boka. Evnen til å drøfte med utgangspunkt i alternative perspektiver eller modeller er svært fruktbar. I denne boka viser han f.eks. at tolkningen av den faglig-politiske utviklinga til formerne (støperiarbeiderne) i Kristiania 1880–1930 blir forskjellig om en analyserer dem først og fremst som 1) selgere av varen arbeidskraft, 2) produsenter som gjør konkret arbeid eller 3) bærere av en bestemt kultur og identitet.

Et utpreget trekk ved metoden hans er at han redegjør punktvis for svært mange aspekter ved de fenomen han drøfter. Dette er et uttrykk for kunnskapsrikdom, og det er medisin mot ensidige og overflatiske analyser, og er i utgangspunktet bra. Det er som Jan Eivind Myhre skriver i festskriftet om Knut Kjeldstadlis forfatterskap: «Forfatteren uttrykker en tilfredshet, ja glede, ved å ordne og sortere. Nesten overalt (…) nummererer han sine punkter, sine argumenter for og mot et standpunkt, en teori eller en framgangsmåte. Dette gir klarhet og forståelse hos studenter og andre lesere.»9 Men noen ganger kan det etter denne anmelderens smak bli litt for mange lister med litt for mange momenter. En kunne ønske seg at «hovedmotsigelse», hovedpoeng og hovedkonklusjoner hadde blitt (enda) sterkere betont, og at han i sterkere grad hadde gått i direkte polemikk med sine motstandere og egget til motforestillinger.

Kjeldstadli har selvfølgelig mange referanser til andre historikere og samfunnsvitere, men det virker som om de som har betydd mest, er Edvard Bull d.y. (som for mange andre) og Øyvind Bjørnson (1950–2007). Han karakteriserer Bjørnsons andre bind i Arbeiderbevegelsens historie (1990) om perioden 1900–1920,10 som intet mindre enn epokegjørende. Han siterer Bjørnson på at «Arbeidsprosessen er det forskningsstrategiske punkt der det er mogeleg å analysere heile feltet av relasjoner som bestemmer interesse- og ageringsmønster.»11 Derimot har jeg ikke i denne boka funnet noen åpenbare eksempler på at han knytter an til Harry Braverman12 og dem som har latt seg inspirere av ham, til å se ny teknologi og omorganisering som et resultat av klassekamp fra eiernes side – der større kontroll over kunnskap og arbeidsprosess skal bryte ned arbeidernes motstandsevne og øke profitten.

Mange av Gnists lesere har sikkert lest Knut Kjeldstadli i Klassekampen, men det er altså mye mer å hente i historieskrivingen hans – også når det gjelder politiske perspektiver.

 

Sluttnoter

  1. Kollektive bestrebelser, redigert av Jardar Sørvoll, Trine Rogg Korsvik og Idar Helle, Novus forlag, Oslo 2018.
  2. Kollektive bestrebelser, s. 15
  3. Det tidligere Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Arbeiderhistorie, Historie, Dugnad og St Hallvard.
  4. Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989
  5. Arbeid og klasse s. 76
  6. Samme sted s. 17
  7. Samme sted s. 53
  8. Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering, Pax forlag, Oslo 2008
  9. Jan Eivind Myhre: Arbeid – Respekt – Glede. Knut, s. 22 i Kollektive bestrebelser.
  10. På klassekampens grunn (1900–1920), Tiden, Oslo 1990.
  11. s. 166 i Arbeid og klasse – fra en artikkel av Bjørnson om Kollektive aksjonar blant typografar og målarar 1880 – 1918 i Tidsskriftet for Arbeiderbevegelsens historie 2/1980.
  12. Harry Braverman: Labor and monopoly capital, Monthly Review Press, New York 1974. På svensk: Arbete och monopolkapital med forord av Paul M. Sweezy, Rabén & Sjögren, 1977