Historieboka om Afrika
Av Rolv Rynning Hanssen
Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392
Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.
På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.
Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm
Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.
Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.
Vi er alle afrikanere
TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.
Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.
Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.
Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.
Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.
En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.
Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.
De tre C-er
Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.
Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.
I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.
Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.
Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!
Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil markedsliberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.
Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.
Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.
Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.
Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.
Jeg koste meg som sagt med boka og tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.
Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.
Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.
Det er ingen snarvei for Afrika heller.