Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen
Av Ivar Dillan
Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.1
Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.
Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.1
Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme
En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.2 Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.3 Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.
Hvem påvirket Wergeland?
Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.
Henri de Saint-Simon
Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).
Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.4 Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:
Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).
Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:
Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).
Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.
Charles Fourier
Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.
Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.
Robert Owen
Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.
Wergeland og kommunismen
Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.5 I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»6 som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.
Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.7 Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.8 Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.9
Henrik Wergelands utopier
Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.
Litteratur
Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.
Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.
Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!
Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.
Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.
Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.
Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.
Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.
Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.
Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.
Sluttnoter
1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).
2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.
3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.
4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.
5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.
6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.
7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.
8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.
9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.