Ukategorisert

Hellas og statsgjeld

Av

Rick Wolff

Nok en gang tåkelegger bedriftsledere, politikere, akademikere og journalister Hellas sitt forsøk på løse sine problemer med statsgjeld

Rick Wolff er professor emeritus ved University of Massachusetts. Han har skrevet bøkene New Departures in Marxian Theory og Capitalism Hits the Fan:The Global Economic Meltdown and What to Do about It. Besøk Wolffs hjemmeside på www.rdwolff.com.

Det er noe langt større enn et lite lands økonomiske problemer som står på spill. Det samme som skjer i Hellas, skjer over hele verden, men med ulike detaljer og til ulike tider.

 

Klassekampen i Hellas starter med det komplekse forholdet mellom arbeidere, arbeidsgivere og staten. Arbeidere og arbeidsgivere er låst i endeløse kamper på mange nivå i kapitalismen (arbeidere mot arbeidsgivere over lønn og arbeidsvilkår, arbeidere som konkurrerer med hverandre om jobbene, og kapitalister som konkurrerer med hverandre om profitten). Én av disse klassekampene handler om staten. Varierende sammenslutninger av arbeidere og arbeidsgivere presser staten til å:

  1. ivareta deres interesser framfor andres
  2. dytte kostnaden ved å gjøre det over på andre.

Kampen om staten inkluderer kampen om statens gjeld, det akkumulerte lånet til staten som enda ikke er tilbakebetalt. Arbeidsgivere vil at staten skal sikre flyten og prisen på deres innsatsfaktorer, og sikre prisen på de varer de selger. De presser staten til å forsvare, subsidiere og på andre måter støtte deres profittskapende foretak (blant annet ved å ha et kostbart militærapparat, offentlig utdanning av arbeidskraft, tilrettelagt infrastruktur, osv.). Arbeidsgivere prøver også å sosialisere kostnadene for disse dyre statlige tiltakene og institusjonene for å få mest mulig av deres kostnader betalt av arbeiderne. Sjølsagt kan arbeiderne slå tilbake og kreve statlige tiltak til deres fordel, og forsøke å få kostnadene av statens tiltak over på arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister osv.). Kampen om staten blant forskjellige grupper i arbeiderklassen og blant forskjellige grupper av arbeidsgivere er også viktig, men blir ikke tatt opp i denne artikkelen.

 

Ofte vil den politiske organiseringen, mobiliseringen, og de økonomiske ressursene på arbeidsgiversida dominere ,og staten vil da gjennomføre arbeidsgivernes tiltak, mens de skattlegger arbeiderne. Men der sistnevnte er godt organisert og mobilisert, kan staten ikke direkte gjøre som arbeidsgiverne ønsker. Statsgjeld er en indirekte måte for staten til å tjene arbeidsgiverne på bekostning av arbeiderne. I dette eksemplet tjener staten hovedsaklig arbeidsgiverne, mens den ikke skattlegger dem for å gjøre det. Staten krever heller ikke at arbeiderne betaler skatt for å dekke de resterende kostnadene av tiltakene til fordel for arbeidsgiverne.

 

Når både arbeidsgiverne og arbeiderne betaler for lite skatt til å finansiere statens utgifter for begge, må staten låne differansen mellom skatteinntekter og utgifter. Staten er i et dilemma gjennom sin posisjon i klassekampen som den, i det minste midlertidlig, unngår å ta stilling til ved å ta opp lån. Den utsetter konsekvensene til den dagen den ikke lenger kan låne sin vei ut av dette dilemmaet. Nå har den globale krisa i kapitalismen brakt Hellas til denne dagen, bare litt tidligere enn overalt ellers.

 

Når staten låner, kommer lånene deres i hovedsak fra klassen til arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister, osv.). Staten låner disse pengene i stedet for å ta de inn som skatter, og skjermer dermed denne klassen fra skattebyrden. Staten betaler også pengene tilbake med renter til arbeidsgiverklassen. At staten låner, gjør at arbeiderklassen slipper å betale mer i skatter for å dekke statens utgifter. Men siden arbeiderne ikke kan låne penger til staten, kan arbeiderne heller ikke se fram til at staten betaler renter og nedbetaler lånet sånn som arbeidsgiverne forventer. Istedet kan arbeiderne se fram til å få krav om at de må hjelpe staten med å betale slike nedbetalinger til arbeidsgiverklassen.

 

Det er normalt med statsgjeld i dagens kapitalisme. Dette politiske nøytrale begrepet tilslører den virkelige funksjonen som et indirekte virkemiddel for at statens tiltak går i arbeidsgivernes favør framfor arbeidernes. Fordi kapitalismens økonomiske kriser vanligvis gjør at staten blåser opp statsgjelden, kan den økonomiske krisen raskt omdannes til statskrise. Denne omdanninga skjer når statsgjelden møter grensene satt av utlåneres manglende vilje til å ta videre risiko.

 

Hellas ble selvsagt dratt inn i denne siste globale krisen i kapitalismen, som er den verste siden den store depresjonen på 30-tallet. Arbeidere og kapitalister har slåss hardere for å få staten, blant andre sosiale institusjoner, til å løse sine egne økonomiske problemer samtidig som de flytter kostnadene for å løse problemene over på andre. Krisepakkene for å redde bankene og kapitalistiske foretak konkurrerer mot krisepakker for å sikre arbeidsplasser, lønninger, osv. Over hele verden forsøker stater å utsette det grunnleggende økonomiske og sosiale spørsmålet: Hvem som skal betale for statens aktiviteter? De prøver alle sammen å låne mer.

 

Samtidig har den akkumulerte statsgjelden til mange land og størrelsen på låna som finansierte krisepakkene, økt risikoen for utlånerne. Statsgjeldens normale rutine stopper opp. Utlånerne husker for eksempel hva som skjedde når den argentinske kapitalismen kollapset tidlig i 2001. Da støvet la seg i 2005, tapte eierne av Argentinas statsgjeld to trededeler av lånenes verdi. Det var ingen global krise da. Under dagens forhold har statenes utlånere mye mer å bekymre seg for.

 

I dag er arbeidsgiverklassen engstelig for at dens lenge og vellykkede bruk av statsgjeld for å unngå skatter er i vanskeligheter. Risikoen for at denne indirekte måten å manipulere staten til å tjene sin klasses behov, mens arbeiderklassen må betale, har økt betydelig. Arbeidsgiverne krever nå at staten må gjenoppbygge deres kredittverdighet før nye lån kan bli tatt opp. Og måten staten kan gjøre dette, fra arbeidsgivernes synspunkt, er å øke skattene for arbeiderklassen og/eller kutte i statsprogrammer som tjener arbeiderklassen. Alternativet, å skattlegge arbeidsgiverne og de rike, mens man kutter statens støtte til dem, er i hovedsak utelatt fra offentlig diskusjon.

 

Dette er tanken og innholdet i dagens greske gjeldskrise, i morgendagens parallelle kriser i Irland, Spania, og Portugal og i framtidige kriser i de fleste andre kapitalistiske økonomier. I hvert tilfelle vil spesielle forhold og tidligere historie forme detaljene. Det viktigste er at den politiske organiseringa og mobiliseringa av arbeiderklassen vil avgjøre hvor langt (eller kanskje om) disse krisene blir løst på arbeiderklassens bekostning.

 

(Denne artikkelen ble trykt første gang i Monthly Reviews nettmagasin,www.mrzine.monthlyreview.org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad.)