Ukategorisert
av Ana Isabel López Taylor
Min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka til Hege Storhaug, er: Mange av hennes meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidrar til å gjøre avstanden mellom majoritet og minioritetssamfunnet lenger.
Hege Storhaug (HS), informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), har kommet med boka Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn. Boka er muliggjort takket direkte økonomisk støtte fra en Kristelig Høyre Bondevik regjering via revidert nasjonalbudsjett i 2002. Forfatteren fikk også stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og HRS har bidratt selv med penger.
Boka tar opp temaer om familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse og kjønnslemslettelse.
Forurensingen av det menneskelige miljøet
I siste delen av Årsberetningen for 2002 i HRS leser vi under «Miljørapportering: Stiftelsen forurenser ikke det ytre miljø». Etter min mening, hvis dette viser til det fysiske miljø, kan påstanden godtas, men når vi tar hensyn til det menneskelige miljøet, er min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka, en helt annet: Mange av HS’ meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidra til å gjøre avstand lengre mellom majoritet og minoritetssamfunnet.
Det menneskelige miljøet forurenses av å skape et klima med antidialog i motsetningen til en kritisk og frigjørende dialog. Jeg mener at vi innvandrerkvinner har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller og her er både vi og de norske nødt til å ha tillit for hverandre. «Den som mangler denne tilliten vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire (Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk, Ad Notam Gyldendal). Å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner er akkurat det HS gjør i mange av de 313 nummererte sidene boka har. På ulike steder (blant annet sidene 13, 220 og 228) appellerer HS til «det politiske lederskapet» til å støtte tiltakene hun har tenkt. De kommer med «konkrete forslag til det politiske lederskapet om hva som kan gjøres for å løse de kritikkverdige forholdene». Ja, boka appellerer sikkert til det politiske lederskap og de «brune» kreftene i Norge som vil høre bare det negative sidene om innvandrere. Mange at de forslagene HRS kommer med i boka, stemmer overens (eller omvendt?) med FrPs Dokument nr 8:50 (2001-2002): «Tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer». Selv om HRS sier at de er partipolitisk uavhengige, finner jeg store likheter. (Info på siden av bokanmeldelsen: Trykking og distribuering av HRSs brosjyre mot tvangsekteskap, første opplag, er betalt av FrPU.)
Vestlige faderlige og «bederevitende» argumenter
Boka plasserer jeg i et «prosjekt» som Øystein Gaasholt, foreleser ved HiBU i Flerkulturellforståelse, karakteriserte «som en europeisering av menneskeheten, med krav om at alle skal bli «moderne» som oss. Men saken er at vi ikke er moderne slik vi forestiller oss det, og «de andre» er ikke tradisjonelle slik vi forestiller oss det!»
Boka snakker om en «feminin» integrering, men etter min mening, maner den ikke til bevisstgjøring og politisk kamp. Den forsterker/sementerer kvinnediskriminerende tendenser i vårt samfunn: innvandrer kvinner er et objekt, et levende visum, de tenker ikke selv, et produkt av et patriarkalsk samfunn, ergo er vi vestlige som gjennom lover, regler og forskrifter skal forandre innvandrernes anti- menneskelige rettigheter og handlinger. HS viser medlidenhet men ikke empati med de som er undertrykt og på denne måte skaper hun avstand mellom grupper som egentlige har felles interesser for å forandre situasjonen. Lesingen gir et inntrykk av disse utvalgte gruppene er usiviliserte, grusomme og til og med jeg har tenkt noen ganger: helvetes pakkiser! Sendt alle svartinger hjem, Erna!!!!!!!!!! OK, dama har gjort at jeg har konfrontert meg med mine små intolerante, dårlige sider. Der har hun lykkes. Men trenger vi en sånn bok og HS vestlige, faderlige, «bedrevitende» argumenter for å ruste oss i kampen mot ulovlig og skadelig praksis? Reiser boka en kritikk av et undertrykkende system? Nei, HS reiser kritikk ovenfor noen «utvalgte» grupper (ikke tilfeldig at de er også muslimer), og med dette skaper hun det brune magiske «VI-» og «DE»-splittelsen, hvor «VI» vet best og skal redde «DE» fra det brennende huset. Når «VI» redder «DE», har vi gjort vårt, og hele systemet er bedre å leve med og i.
Integreringskriterier
I boka fokuseres på manglende/feil integrering ved bare å se på familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse, kjønnslemslestelse. HS fokuserer akkurat på det som det kapitalistiske samfunn fokuserer på, når de ser på oss kvinner: de reproduktive evnene som skal beskyttes, og de tradisjonelle familierollene som skal videreføres. Motto til HRS, side 12, sier mye om deres kvinnesyn: «Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna.» Kvinnen sees som MOR, som skal oppdra BARNA. Min mening er at kjønnsrollene og holdningene må endres for begge kjønn gjennom gjensidige solidariske handlinger, gjennom å skape flere møteplasser mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen, gjennom læring og dialog.
Mitt spørsmål til refleksjon er om integrering av innvandrerkvinner ikke går dypere enn ekteskap, rett til skilsmisser og kjønnslemslestelse. Handler ikke integrering også om økonomisk selvstendighet, rett til utdanning, mulighet til å bruke de samme offentlige rommene, de samme tjenestene som andre kvinner, om muligheter til å være «dronningen på haugen»? Hviler integreringen av innvandrerkvinner bare på «det politiske lederskapet» i Norge som skal vedta «kloke» lover og regler?
Integrering er det motsatte av fragmentering som oppnås nettopp, etter min mening, ved å ha spesielle lover, regler og retningslinjer for innvandrere. Integrering er som om flere skal gå samtidig over dørterskelen, man kan snuble eller man kan gå lett bare med løfte foten. For å motvirke snillisme eller intoleranse, som kan gjøre at vi snubler trenger vi empati, opplysninger og dialog. Vi trenger smidighet og gjensidighet i integreringsprosessen og nordmenn også skal forandre seg.
Har aldri HS reflektert over hvorfor innvandrerne gifter seg med hverandre? Ligger årsakene bare i at de kommer fra en svært patriarkalske tradisjon? HS beskriver dette på sidene 118-119. Jeg påstår også at årsakene til at innvandrerne gifter seg med hverandre, ligger i «den norske overlegenhet», en manglende vilje, evne eller muligheter til å kontakte folk fra andre himmelstrøk. Jeg har møtt dette, selv om jeg ikke bruker hijab eller er mørk i huden: «I Norge gjør vi sånn» eller «I Norge er vi sånn eller sånn». Det er utrolig mange nordmenn som hele tiden føler en overdreven «opplysningsplikt» over for oss innvandrere.
Vi vet også at Norge har en streng inhuman innvandrings/flyktningspolitikk som lukker dører for mange. Og vi vet at når mennesker er desperate, finner de på mange rare ting og løsninger. Ja, til og med å bruke sine egne barn som visum. Trist! Men så lenge Norge er streng på innvandring kommer dette fortsatt til å eksistere. Tvangekteskap og «Festung Europa» passer sammen som hånd i hanske!
Tallene og ordene
HS kommer med mange tall og mye statistisk. Det vises til mange statistiske undersøkelser både i Norge og utlandet. HRS har til og med bestilt (og sikkert betalt for) tall fra SSB som vi kan lese i kapittel 2: «Hvem gifter seg med hvem – ekteskapsmønster blant innvandrere». Det er OK å bruke en del av skattebetalerens penger til en ikke så liten «dyneløfting» i noen av innvandrergruppene i Norge! OK, dama har kommet med interessante tall, det skal hun ha!
Når HS har utelukket noen innvandrergrupper, for eksempel latinamerikanere, har hun også brukt «splitt og herske»-teknikk. Tallene taler selv på side 25: «For de 12 utvalgte befolkningsgruppene ble det i perioden fra og med 1996 til og med 2001 inngått til sammen 8.478 ekteskap blant førstegenerasjon kvinner og menn. Stort sett de fleste ekteskapene ble inngått med partner fra opprinnelseslandet, enten hentet fra opprinnelseslandet (familiegjenforening) eller at begge parter var bosatt i Norge. Det ble inngått få ekteskap med partner av etnisk norsk opprinnelse, og nesten ingen ekteskap med partner med annen utenlandsk bakgrunn enn seg selv. «
Jeg mener at selv om tallene taler for seg, må vi ikke gjøre oss enige og gå i fellene, de tiltakene som HS kommer med presenterer.
Det som jeg reagerer på når jeg leser boka og det som forundrer meg, er hvordan ordene kan brukes i tolking av data for å beskrive situasjonen slik at man oppfatter disse utvalgte grupper av befolkning som umenneskelige. Noe eksempler:
a) Kapittel 7.3 forteller en historie om en muslimsk kvinne som kalles Mina. Forfatteren spør selv på side 141 om erfaringer fra denne storfamilien er enestående:
«Svaret er definitivt nei …» Til dette vil vi også understreke at «alle» storfamilier i ulike innvandrermiljøer i Norge ikke er dysfunksjonelle og nærmeste konsekvent opprettholde negative medbrakt verdimessig praksis. Ei heller er det slik at «alle» storfamilier har en utstrakt rettsstridig adferd. Men dessverre har alt for mange storfamilier (og andre mindre familier) liknende erfaringer.»
Bare i disse få setningene har jeg understreket 5 negative ladete ord.
b) Side 32:
«Menn fra Irak: dramatiske økning ekteskap med etniske norske kvinner».
Ja, folk var desperate på denne tiden, 2001, fordi Erna skulle sende alle MUFere (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) ut av Norge, det var trygt i Nord-Irak. (Stille før krigens storm?)
c) Side 120, «Dystre fremtidsutsikter»:
«I Norge er det i dag over 6.000 ugifte unge kvinner i gifteklar alder, dvs. i alderen 16-25, med opprinnelse fra land som praktiserer arrangerte ekteskap. Om ca. 20 år kan denne gruppen være syvdoblet til rundt 40.000. (Da lagt til grunn at de fremskrivninger som er gjort i Danmark kan overføres til Norge.)»
Ordet «dramatisk» brukes også når befolkningsprognoser i Pakistan og Tyrkia presenteres: «Innen 2050 vil f.eks. den tyrkiske befolkning øke med 50 millioner og Pakistan befolkning øke med 120 millioner personer. Gjennom de tette familiebåndene til Norge, er derfor naturlig at mange vil prøve å søke seg hit.»
Forbered dere kamerater: Det kan være en invasjon på gang!
c) Kapitel 5: «England: sikhenes suksess, pakistansk fiasko.»
Hva føler du når du leser «suksess» eller «fiasko», når dette knyttes til folkegruppe?
Kjønnslemslestelser
Også på dette alvorlige temaet kommer HS med flere tiltak som inneholder mer kontroll og straff. Jeg jobber selv i en tverretatlig gruppe som tar for seg denne skadelige, tradisjonsbestemte praksisen. Våre erfaringer tilsier at informasjon og dialog er veldig viktig, og det er klart at denne jobben tar tid. Den største utfordringen her er å ta vare på de kvinner og jenter som er involvert: de som er tradisjonsbærer, de som allerede er omskjært eller er i risikosone. Det er disse jentene som selv, etter min mening, skal bli fyrtårn i dette arbeidet. Her vi jeg sitere Paulo Freire som snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen, er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»
HS ønsker mer kontroll og straff, dette koster penger og skaper byråkrati. Har for eksempel dødsstraff i USA bidratt til mindre alvorlig kriminalitet?
Jeg er for å skape åpninger mot de gruppene som er involverte. Opplysning og dialog koster også penger, og det er det vi trenger for å få: et mer kompetent personale der disse jentene/damer ferdes; mer lovpålagte fritidsklubber, hvor ungdommene møter hverandre; et kompetent personale i trygge omgivelser; en voksenopplæring som er opptatt av kultur og ikke bare jobb, jobb, jobb og norsken, norsken, norsken; mer miljøarbeidere på skolen som jobber på grasrot nivå; flere skolerte utenlandske ansatte på skolene og i helseomsorgen. Noe av dette trenger Norge, ikke «fittepoliti» og fengsler.
Konklusjon
Du trenger ikke å lese denne boka for å ruste deg opp til kamp for kvinnefrigjøringen! Vi trenger ikke å følge HS i sin begeistring for det som hun kaller Europas bjelleku, Danmark.
For det første: Vi må fortsatt kjempe for en bedre økonomi for offentlige tjenester. Det er der vi treffer og fanger opp behovene de vanlige kvinner og menn har.
For det andre: Vår oppgave framover på området integrering er også, kamerater, å gå ut i dag og begynne å snakke med innvandrere. Selv om de går med hijab og du tror at dette er undertrykkende. Snakk med DEM! Kontakt flyktningkontoret der du bor, eller Røde Kors og bli flyktningeguide for en jente med hijab eller en hel familie. Besøk Voksenopplæringen. Kjemp mot din egen «norsk overlegenhet» Gå også du, kamerat, i fellesskap over alle dørterskler i integreringsprosessen!
Dette er utfordringen til alle.