Hvor har det blitt av visjonene? Og trenger vi dem for å vinne en ny generasjon? Venstresida må kanskje se bakover til Rudolf Nilsen for å kunne se framover og igjen tørre å prate om revolusjon.
Da jeg var ung revolusjonær trodde jeg at jeg skulle ha opplevd revolusjonen nå. Slik gikk det ikke, men fortsatt er man revolusjonær. Verden og menneskeheten trenger fortsatt revolusjon. En vesentlig endring i hvordan vi organiserer livene våre, økonomien og vårt forhold til naturen, oss selv og våre medmennesker. Vi lever i en kald og kynisk kapitalisme, der medmenneskelighet er unntakene, som gjør at vi ikke fryser i hjel, framfor regelen.
Mange opplevde nok venstresida som litt smal da vi snakka om revolusjon på 2000-tallet. Skal man få til en revolusjon i praksis og ikke bare snakke om det, så er det nødvendig å breie seg ut. Man må adressere politiske spørsmål som har bred appell hos arbeiderklassen. Klassen de fleste tilhører i Norge. Med denne erkjennelsen har ytre venstre blitt mer populært og breiet seg ut de siste 20 åra. Samtidig har det blitt mindre og mindre revolusjon og Marx i monitor, mer og mer gode brødkrav og populære venstrestandpunkt. Vi trodde vi hadde funnet vinneroppskriften som kunne flytte det politiske landskapet til venstre.
Samtidig skjedde det noe, de engasjerte visjonære unge ble unge voksne og pragmatiske. Det åpnet også muligheten opp for at den pakka venstresida tilbød ungdommen ble stjålet rett under nesa på oss. Ved skolevalgene på 2020-tallet har den unge høyresida fosset frem. I forkant av høstens valg er Frp det største partiet blant studenter. Høyresida har laget en budskapspakke som når frem til unge menn. Et budskap som flørter med dårlige holdninger ovenfor kvinner, homofile og minoriteters rettigheter. I Gnist-samtalen med Claus Jervell i Gnist nummer 1/25 peker han på at mange unge menn mener i dag likestillingen har gått for langt. Men at det ofte er andre problemer som møter unge menn. For det store flertallet av unge menn er disse kjønnsproblemene egentlig et uttrykk for at de tilhører en klasse uten privilegier. Unge menn (som resten av arbeiderklassen) føler seg fremmedgjort av kapitalismen. Høyresida tilbyr dem kjønn som forklaring og kvinnehat som strategi for å løse problemene. Mens venstresida har vært så opptatt av brødkrav at de har helt glemt hvordan formulere et budskap om frigjøring. Løsninger på utfordringer som ikke løses med en enkelt reform, men grunnleggende endringer av samfunnet.
Etter min mening er essensen i ordet kommunisme ikke et utopisk drømmesamfunn der alt har blitt bra, men en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbytting og fremmedgjøring. Det grunnleggende kommunistiske er arbeiderklassens frigjøring. Å jobbe for en slik frigjøring er det som i praksis er å være en kommunist.
En fremmedgjort tilværelse
På marxistiske studiesirkler er vi ofte flinke på å forklare hva utbytting er og hvordan den fungerer. Mens fremmedgjøring blir behandlet sekundert eller forbigått. Dette er egentlig veldig synd da det er dette begrepet som sier noe av hva som er fryktelig galt med kapitalisme og hvordan det former oss. Det klassiske eksempelet på fremmedgjøring er at under kapitalismen så slutter vi å produsere fordi vi trenger en ting. Vi produserer fordi vi får lønn. Hvorfor vi får det er i utgangspunktet likegyldig. Det samme forholdet har kapitalisten. Han investerer ikke fordi han trenger det maskinene produserer, men fordi han kan sitte igjen med profitt. Hele samfunnet bygger på en likegyldighet til hva som produseres. De fleste produksjonslinjer er i dag så splittet opp i oppgaver, prosesser og lokasjoner så mange ser ikke hva vi er med på å lage. Vår oppgave i produksjonen i samfunnet blir blind for å se helheten. På denne måten fremmedgjøres vi fra hva vi skaper i vårt korte liv på jorda. Det er helt fremmed for oss.
Det er det samfunnsmessige økonomiske system kalt kapitalismen, som ser på oss som utbyttbare maskindeler. Hvis man tenker på proletarisering som en relasjon vi har blitt mer eller mindre utsatt for. Der det er en kraft i kapitalismen som trekker mot å behandle alle som roboter og maskindeler. Vi som mennesker ønsker selvsagt å være noe mer. Det at hva vi produserer i livet kobles fra oss som person skaper en enorm dissonans for oss mennesker. En tilstand vi som mennesker ikke er veldig fornøyd med å befinne oss i, men som det er vanskelig å se og forstå sammenhengene av. Det finnes det også en motkraft. Dette er et utgangspunkt for motstand mot fremmedgjøringa. Ofte er den individuell, ved at man slutter, søker seg en annen jobb og håper den er mer meningsfylt. Men kampen kan også være kollektiv. Både formelt gjennom lover og tariffavtaler som gir medbestemmelse og formelle påvirkningsmuligheter. Men også uformelt gjennom sosiale normer eller hva som oppfattes som rimelig bruk av styringsrett og hva som er rimelig at man selv bestemmer over eget arbeid. Det er alltid krefter som prøver å styrke styringsretten, standardisere og frata oss de menneskelige sporene i arbeidet. Når vi sloss mot det, gjør vi kommunisme.
Men også utenfor jobb utsettes vi for fremmedgjøring. For eksempel når vi bombarderes med reklame og påvirkning, er det ofte med budskap om å kjøpe eller oppleve dette, så vil det fylle et menneskelig behov. Vi handler med et ønske om å tilfredsstille suget etter å være menneskelig. Tingene og tjenestene vi får tilbake klarer aldri helt å tilfredsstille oss og vi ser igjen på nytt til markedet for å fylle det tomrommet.
Samtidig sprer kapitalismen en ideologi om å behandle menneskelige relasjoner som ting. Varene har blitt menneskeliggjort, mens relasjonene våre blir tingliggjort. Med framveksten av sosiale medier på internett er dette mer intenst enn før. Se på hva som blir servert som løsning for unge menn på savnet av menneskelige relasjoner. Et budskap om å se på kvinner som gjenstander og ikke mennesker. Man skal lykkes med dyrere dater og maskulin framtoning. Og det skal betale for tilgang hos jentene. Det er et budskap om en relasjon der vi er mer gjenstander enn mennesker overfor hverandre.
I savnet etter mennesker å forholde oss til, snur vi oss til influensere. Vi lar dem ta over relasjonene vi savner. Blir med på en berg- og dalbane av deres liv. Men det er ikke ekte mennesker influensere egentlig tilbyr oss. Men en ide av et menneske gjort om til et produkt for å selge. Influensere finansieres av sponsede innlegg. Innlegg kjøpt for å nå ut til en kundegruppe som har forsvunnet fra klassiske markedsføringskanaler. Økonomien bygger både på influensere sin evne til å få nye følgere. Altså iscenesette seg som en karakter som er interessant å følge. Det er ikke hele den ekte personen influensere tilbyr, men en karakter basert på egen person som gjør den interessant å følge. Dette muliggjør spons. Som igjen skaper salg for et produkt. Mennesket visner vekk i dette markedet og produktet står igjen.
Skolen trekkes ofte fram av høyresida og andre mannsaktivister som beviset på at gutter taper i samfunnet. Det er blitt til en kollektiv sannhet at skolen er lagt for jenter og gutter er dømt til å bli skole tapere. Men er det virkelig sånn? Kan ikke forklaringen at skolen i dagens kapitalisme prøver først og fremst å tilpasse seg kapitalens logikk. Og at i dette systemet taper nesten alle elever. Både jenter og gutter er upriviligerte i møtet med skolen. Ut ifra den offentlige diskusjonen kan vi lese at skolen sjelden klarer å gi tilbudet til barn som trenger spesiell oppfølging uten at de har noen helter av foreldre som vokter på hver eneste rettighet. Samtidig kan vi lese mange eksemplarer om at skolen ikke klarer å ta vare på de «skoleflinke», at de savner tilpassing og oppfølging. Når vi tenker oss om som foreldre så skjønner vi at vi gir lærerne en umulig oppgave i å tilpasse undervisningen til 25-30 individuelle barn. Der du skal passe på at alle blir med, og alle for en utfordring tilpasset seg. Det mest sannsynlige resultatet er at vi får en skole tilpasset ingen elever. Men at den er tilpasset et økonomisk system der barn må oppbevares mens voksne selger sin arbeidskraft og barn må opplæres til å bli den neste arbeidskraften. Det er kanskje dette som er basisen for skolen for å si det marxistisk, mens overbygningen er på en helt annen planet. I Opplæringsloven står det at skolen skal «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» … «[Elevane] skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Og mange andre vakre formuleringer. Dette krasjer jo konstant. Og istedenfor å påpeke avgrunnen mellom basis og overbygning, så lar vi debatten bli styrt av de som gir enkle og fordummende forklaringer som at skolen gjør gutta til tapere. Når den gjør alle til tapere.
Bekjennelse
Rudolf Nilsen skrev for hundre år siden diktet Bekjennelse i samlingen På Stengrunn. Et dikt til den unge arbeider som finner «ingen mening med livet». Som opplever at vi «fødes og dør», spør om «det er et mål med det hele» lurer på om det er «en hensikt med alt det vi gjør». Rudolf Nilsen tilhørte en venstreside som ville gi den unge arbeideren en «mening med livet». At man var en del av et større prosjekt, utover seg selv. At man er en som «trossig og hatefull kjemper for rettferd og fred for din sønn». At det vi sloss for er noe som vil endre verden i større sammenheng. «For fremtidens slekt skal du åpne en bedre og lysere vei.»
Rudolf Nilsen, som mange andre fra hans tid vitner om en venstreside med langt større ambisjoner enn vi i dag finner uttalt. Man hadde en drøm om å frigjøre arbeiderklassen. Og selv om Rudolf Nilsens vei til frigjøring ikke vant fram, så var dette brennende ønske også hos en generasjon sosialdemokrater som klarte å forandre samfunnet med inspirasjon av en kammerat av Rudolf Nilsen, sosialdemokraten Arne Paasche Aasen «Vi er de tusener som bygger landet. … – nu bygger vi den nye tid.»
Hverken Stoltenberg, Støre eller etterfølgere har ambisjoner om å bygge «den nye tid». Dette er et prosjekt som kun kan løftes til venstre for sosialdemokratiet. Det er mulig å spørre seg om det nettopp ikke er dette venstresida mangler for å overbevise nye generasjoner om at prosjektet vårt handler om noe mer enn å bevare. At det handler om frigjøring og frihet for det store flertallet av upriviligerte i vår verden.
Den vanskelige posisjonen i politikken for den revolusjonære vil alltid være å balansere mellom å være konkret, realistisk og kortsiktig for forbedringer for arbeiderklassen som gjør at man fortjener tillit og støtte. Samtidig som man er klar over at de virkelige problemene får vi bare gjort noe med hvis vi sprenger rammene for hegemoniet, de tillatte ideene. Alt dette i verden der kommunikasjonskanalene er kontrollert av kapitalister som ikke vil ha disse endringene enten gjennom eierskap av sosiale medier eller tradisjonelle medier.
Vi kan ikke overlate til høyresida å være de som presenterer visjonene sine i både tradisjonelle og sosiale medier. Da blir rasisme, kvinnehat, transfobi også videre svarene på å gjenvinne en mye om gammel storhet. Vi trenger å være tøffe nok til å stå i en diskusjon om at vi trenger en ny dag og en ny framtid. Vi trenger å vise at alle uprivilegerte har mer å tjene på å stå sammen enn å la oss spille langs høyresidas fortellinger. For å føre denne diskusjonen trenger vi å bryte rammene til sosiale og tradisjonelle medier for å skape et nytt rom for å diskutere frigjøring.