Ukategorisert
av Peter M Johansen
Gjennom glipen i den stengte porten kan en se den stille sjakten og inn i Indias moderne fortid og moderne nåtid. Kolar Gold Fields var ledende innen den indiske industrireisningen da den utenlandske moderniseringen kom til landet i første runde. I dag, under den siste runden, ligger feltet bom stille.
Kolar Gold Fields ligger på strake veien fra Bangalore til Chennei (Madras), nær grensa til nabodelstaten Tamil Nadu. Gullfeltet er så kjent gjennom lang tid at selskapets navn er avmerket som stedsnavn på kartet, på engelsk, ikke på delstatspråket kannada. Skjønt tamilsk er på mange måter lokalspråket. I tiår har selskapet hentet inn arbeidskraft fra Tamil Nadu. Tamil Nadu er en kuli-stat. Det har kommet mange kristne dalits (lavkaster) til KGF.
Kolar og nabobyen Bangarbete lever av to bokstavkombinasjoner, KGF og BEML (Bharat Earthmovers Ltd). Selskapene har ofte gått hånd i hånd. Bangar betyr gull på kannada. Gullalderen er forbi. Hver dag tar 20.000 unge mennesker turen til Bangalore for å søke arbeid. I tidligere tider rømte folk til KGF fra Tamil Nadu og Kerala fra fengselstraff, fordi Kolar hadde falt mellom alle instanser: Mysore, Hyderabad, Kerala. Myndighet, politi, alt lå under britisk kontroll.
Selskapet har dumpet sine ansatte i de tre årene som gruvene har vært stengt. Landsbyen Orgaum gisper etter vann, og offentlige myndigheter har måttet ta over vannforsyningen som selskapet tidligere sto for. Men tankbilene kommer sjelden. Det fins en latrine for 2.500 mennesker. Den har ikke vært reingjort på tre år. Det var også en av de sosiale tjenestene som KGF sto for tidligere.
Gamle R M Anthony er født i KGF. Faren og mora kom fra Ranipet i Tamil Nadu lenge før Frigjøringen i 1947. Anthony er 80 år. Han står foran foreldrehjemmet. To generasjoner har ikke gitt mye. Anthony kan i hvert fall ikke skryte av at «min bestefar hadde en elefant».
«Jeg begynte i gruvene i 1942,» forteller Anthony. «Jeg hadde ansvaret for telefonene, for signalene og for belysningen. Jeg jobbet i alle sjaktene, ikke bare i en. Det var et slit. Vi hadde ingen heis på den tida. Vi måtte klatre opp og ned av sjaktene, ned til 6.200 fot, til det 78. nivået.»
R M gikk av i 1982 og ble boende i landsbyen. KGF hadde solide velferdsgoder i sine velmaktsdager. Men Anthony er alene. Han giftet seg aldri og har dermed ingen barn. Naturligvis er ikke lenger far og mor i live, men han har heller ingen søsken. Gruva ble livet, og han ble sperret inne da den raste sammen.
I 1880 kom John Taylor til området. Den britiske kolonimakten likte seg i Bangalore. Byen var grønnere og lå høyere enn garnisonsbyene på de støvete slettene i nord. John Taylor & Co hadde 22.500 ansatte. Kolar ble et indisk Klondyke, men innenfor ordnede rammer, som lært på militærakademiet Sandhurst. KGF ble den første byen i India som fikk elektrisitet, i 1902. Gruva ga fra seg 6.200 kilo gull i 1880, og i tida fra 1881 til 1900 ble det hentet ut rundt 7.800 kilo i året. I 1910 hadde KGF levert 170.800 kilo. Det var gull alt som glimret. I 1940 var arbeidsstokken redusert til 18.000 ansatte, mest av alt på grunn av rasjonaliseringer og bedre produksjonsmetoder. KGF lå fortsatt i spiss. Selskapet ble nasjonalisert etter Frigjøringen.
Det går 900 kilometer med tunneler under KGF og 200 kilometer med sidetunneler. Åtte kilometer av dette er produksjonstunneler, eller med en mer klangfull betegnelse: gullårer. Gullet ligger langt nede, ikke bare på verdensmarkedet, men fysisk. KGF er den dypeste gullgruva i verden etter Kimberley i Sør-Afrika. Det krever nyinvesteringer.
Sjefingeniør K M Divakaran er tredje generasjon. Han er nå formann for de nedlagte gruvene. Hans besteforeldre kom fra Kerala for over 70 år siden. Alt har stanset opp. Selskapsbussene går ikke lenger; selskapets sjukehus minner om en herregård hvor «familien» forsøker å holde på den gamle tida uten å vite hva som skjer rundt den. En drar kjenning på en stemning fra litt eldre latinamerikanske filmer eller forsøket på balansekunst.
«Vi var det siste i teknologiske nyvinninger til britene dro. Hele den sosiale infrastrukturen med skoler, sjukehus, busser, kino (…) alt ble bygd ut mellom 1920 og 1956,» forteller Divakaran som nå er formann for stillstanden. Kolar lå lenger fram enn Mysore, maharajaens residensby, og var samtidig en isolert plass.
«KGF ble kalt Little England,» minnes Divarakaran. I 1956 ble gruvene tilbakeført til Mysore som delstaten het før den skiftet navn til Karnataka. Men de lokale myndighetene klarte ikke driften, og i 1961 tok den indiske staten over. I fem år lå KGF under finansdepartementet før det ble overført til gruvedepartementet i 1966. Divakaran raser mot regjeringens politikk, da som nå, og mot en stivbeint fagbevegelse som er knytte til Kongresspartiet. Han hevder at siden 1972 er gullet fra KGF solgt for en tredel av markedspris fordi selskapet ikke selv fikk stå bak salget.
«Det er mange som har satt tennene i KGF og fylt sine plomber. Selskapet solgte med tap og ble tynget med gjeld uten at verken regjeringen, delstatsregjeringen eller fagbevegelsen brøy seg,» kritiserer Divakaran, hele tida avbrutt av mobiltelefonen i den pløsete oksehudstolen. «Og har du fått stemplet som tapsbringende selskap, kommer det ikke penger inn,» slår han ironisk fast når han kommer til 1989 i sin beretning, da selskapet gikk ut på det åpne markedet. Utenlandske og private interesser ble invitert inn, men etter tre år med tap, ble selskapet satt under administrasjon i henghold til loven.
«Fagbevegelsen spurte aldri hvorfor? Hvordan kunne det ha seg at selskapet som hadde større verdier enn gjeld, ble satt under administrasjon? Hvorfor ble selskapet underpriset? Ledelsen i forbundet sa bare «vi vet ingen ting, vi vet ingen ting»,» aper formannen.
«I 1992 hadde vi sakket akterut teknologisk, og ingen tok ansvar. I 1995 ble det sørafrikansk-australske selskapet New Anglo-American møtt med streik i stedet for å bli møtt med en rød løper,» mener han. «I 2000 kom myndighetene i stedet for å stenge, det som var resultatet av en totalt feilslått politikk av en inkompetent ledelse med feilaktige intensjoner,» mener Divakaran.
«Det var regjeringen som gjorde de groveste bruddene på våre menneskelige rettigheter. Det fins gullreserver: 3.000 tonn, minst, ifølge gruvedepartementet. Innenfor en område på 100 til 200 meter. Vi har en rettslig kjennelse på at myndighetenes granskning ikke har vært god nok, at analysene ikke stemmer, at det ikke var rett å stenge gruvene.»
«Men det er ingen politiker eller fagbevegelse som presser på,» fortviler Divakaran. Karnataka er styrt av Congress; Congress har den største fagbevegelsen i KGF. Men opposisjonen styrker seg.
Nå vaker utenlandske interesser i regjeringskontorene, mens de venter på at prisene går ned. I april kan det være snakk om en overtakelse fra selskapet IMC. Divakaran ser et lys i enden av tunnelen for de noe over 2.000 ansatte som er igjen.
KGF vil uansett ikke bli som før. Det er et monument over industrialderen.
Tuberkulosen har spredt seg, og det har ikke blitt sprøytet mot malaria på tre år. Tidligere ble arbeiderne undersøkt regelmessig for silikose. Ettersom det var mest lønnsomt å jobbe under jorda, ville arbeiderne med støvlunger helst ikke ut av sjakta. Tidligere fikk de KGF-ansatte både andre jobber og kompensasjon når de fikk annet arbeid på bakken.
I dag får ingen på hospitalet lønn, men de forsøker likevel å opprettholde en viss primærbehandling mot diaré og annet. De kommer likevel, personalet og folkene i Orgaum.
Porten er stengt. «Utenfor» raser globaliseringen.