Gulfmonarkene – Vestens varige venner?
Av Torgeir Salih Holgersen
Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten.
Vil det fortsette med Trump?
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.
Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden. Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.
Spørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulf-monarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulf-monarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.
Gulfoljas betydning
Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.
Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten. Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, sjahen.
Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vesten-støtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.
Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.
I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.
Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne olja, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.
USAs supermaktsøkonomi
For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.
Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.
Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.
Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:
- Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
- Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
-
Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien. - USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista, er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.
Israel og Gulf-monarkene
USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.
USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israel-tilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israel-tilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.
På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.
Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.
Sekterisk hat som forsvarsstrategi
Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israel-vennlige sjahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979. Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.
Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assad-regimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.
Saudi-Arabia og de andre Gulfråds-statene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte sjahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.
Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.
For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirerte opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iran-vennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudi-arabiske narrativen om at de Iran-vennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak – ISI, ble etablert i 2007.
Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.
I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.
Trumps motsigelser
Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.
Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.
Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.
Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israel-vennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.