Gresk venstre og krisa

Av

Nr 3 2012


Bjørnar Moxnes er bystyremedlem for Rødt i Oslo, og leder av Rødt.

Det manglet ikke på dystre spådommer etter hvert som Syriza fosset fram og rundet 30 % på meningsmålingene. Skremselstaktikken viste seg også å fungere. Konservative Nytt Demokrati ble største parti og valgvinner 17. juni, og dannet en ny regjering sammen med sosialdemokratiske Pasok. Betyr det at Syriza mislyktes? Både ja og nei. Ja, fordi de tapte mot det konservative partiet. Nei, fordi de har vokst fra fire til 27 prosent på tre år, og blitt det viktigste partiet i kampen mot troikaens kuttpolitikk.

Syrizas framgang i Hellas er det tydeligste eksemplet på en styrket venstreside i et Europa herjet av økonomisk krise. Vi bør derfor lære mer om dem. La oss ta et tilbakeblikk på partiet. Syriza, «Koalisjonen av det radikale venstre», er vel så mye en allianse som et parti. Alliansen, som sprang ut av nettverk av antikapitalismeaktivister, ble formelt dannet i 2004, og rommer ikke mindre enn 13 partier og grupperinger på greske venstreside.

Ved valgene i 2005 og 2009 fikk de 5 % og 4,6 %. Ved valget i mai 2012 ble de nest størst med 17 %. Den greske valgordninga gir det største partiet en ekstra bonus på hele 50 parlamentsmedlemmer. Ved valgene fram til og med mai 2012 stilte Syriza som allianse, men med den voldsomme framgangen ble det klart at de kunne bli størst ved neste korsvei. Derfor stilte de for første gang til valg som ett parti i juni 2012.

Årsaken til Syrizas framgang er først og fremst motstanden mot kuttpolitikken og krisepakkene diktert av Pengefondet, EUs sentralbank og EU: «De har plyndret landet. De har henvist folket til fattigdom og gitt det greske flagg som trofé til Angela Merkel,» som partileder Alexis Tsipras har sagt det. Siden den første krisepakka i 2010 har arbeidsledigheten i Hellas blitt fordoblet. Den er nå over 20 prosent. Hver andre ungdom står uten jobb. Den greske gjelda har økt fra 130 til 165 prosent av landets BNP. Økonomien har sunket med 20 %

Sjelden har et land blitt så fattig så fort som Hellas etter at de gjennomførte en nedskjæringspolitikk som de aller fleste mainstream økonomer og medier mente var nødvendig for å bringe landet på fote igjen. I realiteten er dette lite annet enn en fattigdoms- og kriseforsterkende politikk, som medfører en massiv overføring av verdier fra vanlige grekere til kapitalsterke utenlandske selskaper.

Nedskjæringene har tynt grekerne til bristepunktet: Hvert fjerde greske barn er nå fattig. Det betyr at de ikke får nok mat og ikke har tilgang til helsetjenester. Blant de hjerteskjærende eksemplene på nyfattigdommen er fortellingene om greske aleinemødre som ikke ser noen annen mulighet enn å gi bort barna sine. De har ikke råd til å ta vare på dem. Myndighetene har også svingt sparekniven over subsidiene til medisiner, noe som fører til at folk med livstruende sjukdommer ikke har råd til medisinene de trenger på apoteket. I områdene rundt Athen er det nå 20 000 mennesker som leter etter mat på søppeldyngene. Selvmordsraten i landet er de siste årene fordoblet.

Nød og elendighet behøver imidlertid ikke å bety at den radikale venstresida styrker seg. Det kan like gjerne føre til oppblomstring av fremmedfrykt og rasisme. Skal de progressive kreftene vinne fram, må de fronte en politikk som griper situasjonen og gir gjenklang blant folk flest. Kortversjonen av Syrizas budskap var at de ville stanse den ødeleggende kuttpolitikken og føre en politikk for fornyet vekst. Den lengre versjonen finner vi i programmet de gikk til valg på:

Punkt en er å kansellere nedskjæringsplanen. Den kriseforsterkende politikken må stanses før den blir irreversibel. Punkt to er å øke de offentlige investeringene, til et nivå på omkring 44 %, ikke under 36 % som Pengefondet og EU krever. Det må til for å stanse den nedadgående spiralen. Punkt tre er å skape balanse i budsjettene ved å styrke inntektssida. Den greske politikereliten har i flere tiår latt overklassen slippe unna å betale skatt. Syriza vil tette skattehullene, bekjempe korrupsjonen og lage et register over de økonomiske verdiene grekere sitter på, både i Hellas og i utlandet. De rike må begynne å bidra til det greske fellesskapet, ellers vil de aldri få balanse mellom inntekter og utgifter.

Faktisk har den greske overklassen gjemt unna så store verdier i utlandet at det langt overstiger den greske statsgjelda. Partiet vil sette ned en nasjonal kommisjon som skal foreta en full gjennomgang av landets gjeld. Kommisjonen må finne ut hvor og hva gjelda stammer fra, og vurdere hva som er legitim og illegitim gjeld. Syriza vil også ha en helhetlig granskning av det greske banksystemet – som har mottatt opp mot 200 milliarder euro skattekroner. Korrupsjonen har i flere tiår gjennomsyret samfunnet, beskyttet av de to store partiene, konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske Pasok.

Syriza er ikke imot reformer, som flere medier framstilte det. De sier i stedet det samme som Tysklands tidligere kansler Helmut Schmidt har uttalt, nemlig at den restriktive politikken med dramatiske nedskjæringer, som landet har gjennomført de siste to årene, ikke virker. Hvis man ikke stanser innstramningene, vil den greske økonomien bli fullstendig ødelagt. Man skulle kanskje tro at partiet først og fremst lanserte defensive krav i den krisa landet sto og står i. Syriza går imidlertid på offensiven på flere punkter: De vil heve inntektsskatten til 75 % for inntekter over 500 000 euro. De store selskapene skal betale skatt tilsvarende europeisk gjennomsnitt. De vil ha en skatt på finansielle transaksjoner og en særlig avgift på luksusvarer. De vil bekjempe kapitalflukt til utlandet. De vil heve minstelønna til nivået den lå på før nedskjæringspakkene (750 euro). De vil gjeninnføre kollektive tariffavtaler. De vil øke budsjettet til det offentlige helsevesenet fra tre til seks prosent av BNP, slik at det kommer opp på gjennomsnittlig EU-nivå, og fjerne egenandelene i helsevesenet. De vil gi tilskudd på opp til 30 prosent av utgiftene til fattige familier som ikke kan betale avdrag på realkredittlån. De vil øke arbeidsledighetstrygden, og senke avgiftene på nødvendighetsvarer. De vil nasjonalisere banker og tidligere offentlige virksomheter i strategiske sektorer (jernbaner, luftfart, post, vann). De vil ha likelønn for kvinner og menn. De vil kutte militærutgiftene kraftig.

Dette er omtrent så langt vekk som det er mulig å komme fra konvensjonell økonomisk visdom og partipolitisk og medial konsensus. Men det er et budskap som gir gjenklang i det greske folkedypet. Likevel vant altså skremselspropagandaen på valgdagen 17. juni. Straks valgresultatet var klart avviste Syriza å gå inn i en samlingsregjering med partiene som har støttet kuttpolitikken. For første gang på svært mange år har landet nå en reell opposisjon i nasjonalforsamlinga. I opposisjon har de nå alle muligheter til å styrke alliansene med folkelige organisasjoner og fagbevegelse, konsolidere posisjonene sine og forberede seg på de harde politiske kampene som venter.

Det finnes ingen farbar vei for Hellas uten at gjelda skrives ned, euroen droppes, og landet får hjelp med investeringer som får i gang sysselsetting og produksjon. Euroen påtvinger landet en vekslingskurs som ødelegger konkurranseevnen. En overgang til drakmen vil på langt nær være problemfri, men vil også gi viktige resultater. Det vil gi lavere prisnivå, og følgelig mer turisme, mindre import og mer eksport.

Den nåværende regjeringa har bundet seg til kuttpolitikken. Hvis Syriza vinner det neste valget, må de forberede seg på stadige angrep fra EU, finansmarkedene og fra både høyre- og venstresida i Hellas. Hvis de ikke har inngått gode allianser for å skaffe seg olje og kapital før en euro-exit, vil de få store problemer. Syriza er både en koalisjon og et parti som har vokst raskt. Begge deler byr på utfordringer. Samtidig skal man være klar over at det ikke er partiene som har drevet protestene framover. Det er protestbevegelsen som har drevet partiene foran seg. Det er den sterke folkelige bevegelsen i Hellas som gjør Syriza sterkt, den samme bevegelsen som er på gatene i Spania, Italia, og Portugal. Syriza er en del av en større, europeisk bevegelse mot kuttpolitikken. Og kuttpolitikken bereder grunnen for nye opprør.