Gratis helsetjenester i hele verden etter apartheids fall i Sør-Afrika
Av Mark Heywood
Verdens helseorganisasjon kom i 1978 med en erklæring, Alma Ata-deklarasjonen 1, som sier at helse er et offentlig ansvar. Jeg vil starte med å ta oss tilbake til 1994, som var året da vi i Sør-Afrika fikk frigjøring. Vi vant frigjøringskampen etter tre hundre og femti år med rasisme, kolonialisme og apartheid.
Denne artikkelen er en lett redigert versjon av et foredrag Mark Heywood holdt på et webinar for Transnational Institute 22. april 2020.
Illustrasjon: Laura Makaltses
Av Mark Heywood, direktør for SECTION27 som ble dannet i mai 2010. Det er en av Sør-Afrikas mest betydningsfulle, post-apartheid menneskerettighetsorganisasjoner.
Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder i Forlaget Rødt.
Etter at vi vant, var et av de første områdene som vi ønsket å ta opp, ulikhet i helsetilbud. Helse var et viktig kjennetegn på diskrimineringen. I spørsmålet om ulikhet i helsetilbud var spørsmålet om ulik tilgang til livreddende og sykdomsbekjempende medisiner samt å få tilgang til forebyggende medisiner det viktigste. Men dessverre, nesten i samme øyeblikk som vi fikk vår frihet og planla vår politiske frihet, så greide USA og andre utviklede land og farmasøytiske selskaper å endre dette ved å opprette World Trade Organization.
I januar 1995, og da spesielt gjennom TRIPS-avtalen(Avtalen om handelsrelaterte aspekter av intellektuelle rettigheter og patenter), fikk vi en streng beskyttelse av de farmasøytiske selskapenes rettigheter, og avtalen ville kvele motstanden og ta et nakketak på befolkningen. Som aktivister og som frihetskjempere visste vi ikke om det de kalte TRIPS ,ikke en gang WTO kjente vi til å begynne med. Jeg tror vi hadde sovet litt eller kjempet andre kamper da det skjedde, men det ble tydelig for oss da regjeringene våre forsøkte å endre lovgivning for å tillate medisinerkopier for å gjøre medisiner rimeligere.
Bevisstheten vår ble ytterligere styrket da AIDS-epidemien i Sør-Afrika begynte, noe som førte til at mange mennesker ble syke og alt for mange døde. Da våre regjeringer forsøkte å endre lovgivningen, tok 39 legemiddelfirmaer regjeringen til retten. Da vi prøvde å få tilgang til AIDS-medisiner, fant vi ut at AIDS-medisiner var så dyre at de bare var tilgjengelig for en, to eller tre personer, de rikeste menneskene i Sør-Afrika. Andre mennesker som levde med HIV, ville dø på grunn av AIDS.
Og i løpet av de siste 20 årene har tre millioner mennesker her i landet dødd på grunn av AIDS. Ingen av dem fordi medisinene ikke fantes, men prisen var uoverkommelig. Ett budskap jeg vil komme med i denne diskusjonen, er at til tross for hva kapitalen sier om ressurser, penger og lobbyvirksomheten som disse selskapene driver, så er folk sterkere når vi blir organisert. Farmasøytiske selskaper er ikke uovervinnelig.
I 1999 startet vi med 10 personer, en organisasjon kalt Treatment Action Campaign, for å delta i kampen om prisen på medisin. Det er ikke tid til å gå inn i detaljene i den kampen, men det var en kombinasjon av sosial mobilisering av fattige og av arbeiderklassen som trengte tilgang til medisiner, samt at vi hevdet at helse er en rettighet for alle mennesker i verden. Vi brukte loven og Grunnloven der det var mulig. Sammen med media gjorde vi spørsmålet om farmasøytiske selskaper som forårsaker død, til et moralsk spørsmål også for de menneskene som har råd til medisiner.
Jeg vil også si at selv om frontlinjen i den kampen var Sør-Afrika, var den hele tida global. Vi kjempet sammen med aktivister i Brasil, i India og med aktivister fra mange andre land i verden. Jeg tror at vi i tre–fire år, på slutten av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, viste at organiserte mennesker var mektigere enn legemiddelfirmaene. Vi tvang WTO til å godta Doha-erklæringen, om intellektuell eiendom og helse. Denne erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse er veldig, veldig viktig, nå i sammenheng med Covid 19. Erklæringen aksepterte at stater og regjeringer kan utstede obligatoriske lisenser når krisesituasjoner i folkehelsen krever tilgang til livreddende medisiner. Men, selvfølgelig, det er ikke nok for oss. Vi ønsker ikke bare rett til tilgang til medisiner i tilfeller der det er en nødssituasjon, men at alle medisiner må være rimelige. Vi ønsker ikke å måtte kjempe for hver eneste medisin for å få tilgang til helsetjenester. Men likevel, det var en viktig seier, og det var flere i hele Afrika. Vi, sammen med India, tvang fram en del frivillige lisenser som reduserte medisinprisen. Og det var en kamp rundt HIV, som har endret utviklingen i AIDS-epidemien og reddet millioner av liv.
På midten av 2000-tallet gikk vi fra å kjempe globalt på en koordinert måte, men opplevde tilbakeslag. India måtte ta sin kamp. Sør-Afrika måtte ta sin kamp. Brasil måtte ta sin kamp. Vi gikk videre til andre saker. Legemiddelfirmaer var i stand til å omgruppere seg, omorganisere seg. De innså at de var sårbare. De skjønte at de ble fulgt nøye med. Jeg tror det var i årene fra 2006, 2007 det skjedde. Selv om vi kan ha hatt en seier her og der, så greide legemiddelfirmaene nok en gang å snu, så de kunne utøve sin makt og bestemme.
Situasjonen vi står overfor i dag, er at mens HIV-medisiner og liknende medisiner i utviklingsland er veldig rimelige, gjelder det ikke alle medisiner. I Sør-Afrika dør folk av kreft fordi de ikke har råd til medisiner. I mange andre land dør folk av kreft og mange andre sykdommer fordi det å diagnostisere er for dyrt, fordi de er patentert.
Vi er nå tilbake i omtrent samme situasjon som vi befant oss på slutten av 1990-tallet, så det er på tide å omgruppere og styrke vår argumentasjon om det kritisk viktige: tilgang til medisiner.
Når angrepene på Verdens helseorganisasjon (WHO) nå kommer, må vi framheve at helse er en menneskerett. Mange av landene våre har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og helse er tatt inn i grunnloven vår. Hvis det står i lovene våre, må det bety noe. Det må bli en plikt for regjeringene til å handle mot profittering og private interesser når de hindrer retten til tilgang til helsevesenet. Vi må erkjenne at når vi snakker om et universelthelsevesen og en universell kvalitet, så kan vi ikke snakke om privat helse. I samme åndedrag må dugarantere folk fruktene av vitenskap, medisinsk utvikling og medisinsk forståelse.
Så jeg vil avslutte med si noe om krisa som vi er i i dag. I vårt land er vi (19. april) bare i begynnelsen av den nasjonal Covid 19-epidemien når det gjelderantall infeksjoner Antall dødsfall er fremdeles relativt lavt. Men vi er redde fordi helse ikke blir behandlet som en rettighet, selv om det står i grunnloven vår, og fordi vi har høye nivåer av ikke-smittsomme, underliggende, sykdommer. Der hvor mennesker og myndigheter ikke har tilgang til medisinene, ikke har tilgang til den medisinske teknologien, kan Covid 19 med infrastrukturen vi har i Afrika og i alle utviklingsland, føre til mye større ødeleggelse og død og elendighet enn det vi har sett til nå og som vi ser i Europa og USA. Vi kjemper så hardt vi kan, og nå er vår kamp å bruke verktøyene vi har, for å forhindre smitte, for å forhindre spredning.
Så langt helsevesenet vårt. Men det er et poeng at det vil komme en vaksine for Covid 19, og det vil være behandling for Covid 19. Vi vil komme til et punkt hvor spørsmålene om tilgang og rimelighet og patenter rundt disse, er avgjørende for hvordan denne epidemien bekjempes. Det vi ikke har råd til, er å vente til vaksinen er utviklet og å slutte å stille spørsmål om tilgang og om patenter allerede nå.
Vi må sette dette spørsmålet på dagsordenen og kreve at det er universell tilgang, ikke bare til vaksinen når den er utviklet, men til kunnskapen og forståelse når denne kunnskapen og forståelsen utvikles. Det skal ikke være privat profitt på disselegemidlene. Denne vaksinen er som med HIV-medisinene, som med kreftmedisiner, som med nesten alle medisiner, at det er gjennom offentlige investeringer og offentlig forskning at vi får disse gjennombruddene – som deretter blir overtatt av private for å ta ut profitt.
Helsetjenester er ikke til salgs. Legemiddel gigantene skal ikke få tilbake i sin gamle posisjon. Når vi først har overvunnet denne krisen, denne umiddelbare krisen, må helsetjenester være en rett over hele kloden, ikke for privat profitt og til privat fordel.
1 Alma Ata deklarasjonen (vedtatt i 1978):
5. Governments have a responsibility for the health of their people which can be fulfilled only by the provision of adequate health and social measures. A main social target of governments, international organizations and the whole world community in the coming decades should be the attainment by all peoples of the world by the year 2000 of a level of health that will permit them to lead a socially and economically productive life. Primary health care is the key to attaining this target as part of development in the spirit of social justice.