Ukategorisert
av Olaf Svorstøl Sierraalta
Argentinerne gråter over den håpløse situasjonen landet er i. Likevel danser de sin tango.
Mange turister fra Latin-Amerika finner igjen veien til San Telmo, den gamle bydelen i Buenos Aires. Her er det marked på søndager og det finnes mange forretninger som selger varer til turister, restauranter og kafeer med og uten musikk. For tre år siden, da den argentinske pesoen var bundet til dollaren, like for like, var det for dyrt. I dag er en dollar lik 3,70 pesos.
Dette er ikke den eneste forskjellen fra 1999. Den åpne fattigdommen som ikke har kjennetegnet Argentina før, er svært synlig. Familien med det lille barnet som hver kveld kommer for å overnatte et par kvartaler fra Kongressen med bare plastikk til å ha over seg, har jeg aldri opplevd før i Buenos Aires sentrum.
Argentinerne er mildt sagt forbannet på den situasjonen de er kommet i. Hver dag sees uttrykk for motstand; småsparere som vil ha ut pengene, som myndighetene har bestemt skal forbli i banken. Andre slåss for at de pengene de satte inn lik 1 dollar, skal betales ut som det samme, og ikke til kurs av en dollar lik 3,70 pesos. Pensjonistene demonstrerer for sine pensjoner. Ikke minst demonstrerer de arbeidsløse for arbeid. Det å gå i spissen for en demonstrasjon med over 30.000 mennesker på en vanlig torsdag morgen, gjorde sterkt inntrykk. Den var innkalt av en av de tre fagbevegelsene CTA (Landsorganisasjonen for argentinske arbeidere) i samarbeid med landets nåværende største sosiale bevegelse, CCC (Den kjempende klassemessige strømningen), som myndighetene antar har over 100.000 medlemmer. Mange eldre langs veien klappet for demonstrasjonen, noen hentet fram bilder av Eva Perón, den legendariske Evita, mens andre sto stille og felte noen tårer. Demonstrasjonen gikk over 12 kilometer langs en av verdens lengste avenyer. Da toget stoppet opp ved en park i et middelklasseområde, kunne en se at parken var omdannet. Her solgte middelklassen sine eiendeler. Datafolk, flygere i det argentinske flyselskapet Aereolineas Argentinas, administrativt personell fra stat og næringsliv, alle solgte pyntegjenstander og bruksartikler for en billig penge.
Tiltroen til myndighetene er på et lavmål. Kongressen og Høyesterett har en diskusjon gående der de gjensidig har velfunderte anklager mot hverandre om uregelmessigheter og korrupsjon. Men saken blir nok løst i minnelighet innen «de styrendes familier». Politiets korrupsjonsskandaler blir flere og noen få blir det rettssak av – når det er uunngåelig på grunn av massebevegelsens krav og derpå følgende presseoppslag. En av de store sakene var politifolkene som slapp ut fanger om natta så de kunne rane folk og butikker, mot deling av byttet etterpå, og selvfølgelig under politiets beskyttelse.
Alt dette fører til at folks tillit til myndighetene er så lav at over 50 prosent er sikre på at de ikke vil stemme ved president- og kongressvalget og ytterligere 20 prosent er usikre.
Lula vant valget i Brasil og nå vil han satse sterkt på Mercosur (frihandelsområdet Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay) og hjelpe Argentina ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Det blir ikke spesifisert hvordan. Besøk på et par av de cirka 300 okkuperte fabrikkene i Argentina ga større håp for framtida. Folk holder på å lære at de selv kan styre en bedrift på alle nivåer. Kravene fra okkupantene er forskjellige; noen krever at staten overtar arbeidsgiveransvaret, dersom fabrikken er slått konkurs, kreves at arbeiderne kan overta bedriften og eie selv. I denne bevegelsen kan folk som er interessert i å være med på å styre samfunnet i framtida, lære mye.
De stolte verftsarbeiderne i Rio Santiago, som okkuperte verftet og stoppet forsøket på privatisering, og derved nedlegging, forteller at de nå for første gang i historien har eksportert skip til Tyskland, og har flere bestillinger. De ønsker bestillinger fra Norge.
Det samme gjelder massebevegelsen for de arbeidsløse som fylker seg om CCC. Alle medlemmene deres som har fått de 150 pesos per måned (300 kroner) fra staten, etter kamper med harde virkemidler, forplikter seg i forhold til CCC til å arbeide i sitt boområde med samfunnsnyttig arbeid som de velger sammen med befolkningen gjennom rådsmøter. På denne måten er de med på å styre sine boområder hvor lokalmyndighetene ikke har noen penger.
Det internasjonale pengefondet har pålagt staten å skjære ned budsjettene til lokalmyndighetene, slik at disse ikke lenger har penger til å betale sine ansatte. Dette skal løse Argentinas økonomiske krise! Derfor har mange av provinsene, tilsvarende våre fylker, vært nesten konkurs i mange år. Der startet også kampene fra fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene lenge før desember 2001.
Akk, Argentina, tidligere velferdssamfunn, biffens, vinens og tangoens land, hva er skjedd? Vanlige argentinere sier sin mening: «Vi har gjort to feil: fulgt de korrupte lederne og fulgt påleggene fra Pengefondet og Verdensbanken. Nå må vi ikke følge disse påleggene mer.»