Ukategorisert
av Sigurd Gamle
Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.
I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.
Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:
«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»
Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.
Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.
Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.
Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om
- politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
- slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
- opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
- politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
- politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt
«Göteborg 14. til 17. juni 2001»
Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.
Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.
Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.
Oppsummering
Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.
Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.
Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.
På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?
Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.